Amtmandens Døtre

Amtmandens Døtre
Forfatter(e)	Camilla Collett
Språk	Riksmål
Utgitt	1854

Amtmandens Døtre er en roman skrevet av Camilla Collett. Første del kom i 1854 og andre del seks måneder senere, i 1855. Teksten ble omarbeidet og utgitt på nytt i 1860 og 1879. Hovedpersonen er amtmannsdatteren Sofie. Historien handler blant annet om hennes foreldre og søstre, huslæreren Georg Kold og hans venn legen Müller, den mer eller mindre forkomne Lorenz Brandt, prosten Rein og hans datter Ada. Kolds eldre venninne Magrethes dagboknotater, Margrethes blade gir innsikt i en reflektert kvinnes syn på samtiden, på selskapslivet og forholdet mellom de to kjønn.

Se også: Amtmandens døtre (visegruppe)

Sofie har opplevd at to av hennes tre eldre søstre er blitt giftet bort til menn de egentlig ikke elsket og blitt svært ulykkelige som en følge av det. Hun har sverget på at noe slikt aldri skal skje med henne. Den tredje søsteren, Amalie, gifter seg med en mann hun innbiller seg at hun elsker, men heller ikke dette ekteskapet blir lykkelig. Sofie har god grunn til å være skeptisk til arrangerte ekteskap.

Sofie utvikler seg fra en sky, følsom og begavet småpike, gjennom en forelskelse i Kold, hennes sorg da hun tror at han har forrådt deres hemmelighet, fram til hun inngår fornuftsekteskap med den aktverdige enkemannen, prost Rein som er en god del eldre enn henne.

Forholdet mellom Sofie og Kold er i begynnelsen anspent. En tid er hun hos en tante i København, og når hun vender tilbake til amtmannsgården, er hun blitt en tiltrekkende ung pike. Det blusser opp hete følelser mellom Sofie og huslæreren, følelser som de prøver å skjule.

Kold skildres som en sympatisk person, men lett påvirkelig. Samtidig er han noe av en romantisk helt. Han er, som Sofie, kritisk til samtidens konvensjoner, og de opplever at de har mye felles. Hun og Kold havner etter en stund i en situasjon der de røper sin kjærlighet for hverandre. Men da Kold ikke lenge etter får besøk av sin venn, den kyniske Müller, som utesker hans forhold til døtrene i amtmannsfamilien, våger han ikke å tilstå sin kjærlighet til Sofie, og sier til Müller at han kun driver et spill med henne. Dette overhører Sofie, og hennes tillit til Kold er for alltid knust. Det hjelper ikke hva han gjør for å reparere skaden.

Under et familiebesøk hos prost Rein frir prosten til Sofie. Drevet av sin dype skuffelse over det hun opplever som Kolds svik, og av familiens og samfunnets forventninger, aksepterer hun etter en tid tilbudet om ekteskap. Kold, som på dette tidspunkt har forlatt amtmannsgården, får høre om Sofies forlovelse og forsøker å gripe inn og forklare seg på selve bryllupsdagen, men forgjeves.

Ekteskapet mellom Sofie og prosten blir ikke ulykkelig. Hun finner seg til rette, blir budt meningsfylte oppgaver som krever noe av henne, og hun blir oppriktig glad i Reins datter Ada. Men noe er utvilsomt gått tapt.

Norges første tendensroman

Romanen har klar tendens mot tidens konvensjoner og oppdragelsesmetoder som gjør det umulig for unge mennesker å gifte seg med den de egentlig elsker. Amtmanninnen, fru Ramm, er legemliggjørelsen av de konvensjoner og fordommer som kveler kjærligheten hos de unge i fødselen. I Margrethes etterlatte notater står det blant annet å lese

«Hvad vi vil, er en større Tankens og Følelsens Frihed, Ophævelsen af de utallige latterlige Hensyn og Fordomme, der hemmer denne, sandere og mindre forskruede Dydsbegreber, en sundere Moral, der af sig selv vilde afvise alle Antastelser af en umoralsk offentlig Dom, for hvilken den bedste nu ikke er sikker, en større aandelig uafhængighed af Mændene, der vilde bringe en større Nærmelse tilveie og tillade os at være mere for dem, og det i en dybere Forstand enn nu.»

Alt tyder på at dette er oppfatninger Camilla Collett selv delte.^{[trenger referanse]}

Se også

Kommandørens døtre, Jonas Lies tematiske oppfølgerroman fra 1886. Jf. også hans roman fra 1883, Familien på Gilje.

Eksterne lenker

Romanen i sin helhet er tilgjengelig fra Universitetet i Oslos dokumentasjonsprosjekt.
Utgaven fra 1855, 1946 | 1996 hos Nasjonalbiblioteket.

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.