USAs historie (1776–1789)

Artikkelen inngår i serien om

USAs historie


Periode

Før 1497

1497–1776

1776–1789

1789–1849

1849–1865

1865–1918

1918–1945

1945–1964

1964–1980

1980–1988

1988–

Sammenfatning av Amerikas forente staters historie (1776–1789): Den 19. april 1775 marsjerte en avdeling av den britiske stående hær innover i landet fra Boston i Massachusetts, på leting etter et våpenlager og med ordre om å arrestere visse fremstående lokale ledere. Ved Lexington støtte de på og åpnet ild mot en liten gruppe lokal milits. Videre på deres marsj konfronterte de en mye større gruppe milits på en bro i Concord, og ble slått tilbake. Under retretten til Boston ble britene kontinuerlig utsatt for skarpskytter-angrep. Slaget ved Lexington og Concord som kom etter et dusin år med eskalerende politisk konflikt mellom koloniene og det britiske parlamentet, markerte begynnelsen på den amerikanske revolusjon.

I 1775 hevdet britene autoritet over både de røde og rosa områdene på dette kartet, mens Spania hersket over det oransje vest for Mississippi-elven. De røde områdene er området til de tretten koloniene i 1763.

Den andre kontinentale kongressen med representanter fra 13 av de britiske koloniene langs østkysten av Nord-Amerika trådte sammen den 10. mai 1775 i Philadelphia i Pennsylvania. Kongressen begynte umiddelbart å organisere en føderal styresmakt for de tretten koloniene og tok over styrefunksjoner som tidligere ble utøvd av kongen og parlamentet i Storbritannia, og ba statene om å forberede egne statskonstitusjoner. Kongressen utnevnte George Washington til å lede en kontinental hær, og sendte ham til Boston hvor lokale militser beleiret en britisk hærstyrke.

Etter ett år med krigføring erklærte kongressen Amerikas forente stater uavhengig fra Storbritannia i uavhengighetserklæringen, hovedsakelig forfattet av Thomas Jefferson.

Med hjelp av en allianse med Frankrike klarte USA til slutt å vinne den amerikanske revolusjonskrigen mot Storbritannia. Den ble avsluttet med Parisavtalen som gav de nye forente statene et stort villmarksrike som strakte seg fra Atlanterhavet til Mississippi-elven og strakk seg opp til og omfattet områdene sør for de store innsjøene.

I etterspillet til krigen led den unge nasjonen i økonomiske nedgangstider og sine svakt utviklede politiske institusjoner. Den andre kontinentale kongressen fortsatte å fungere som føderal regjering og formaliserte sin egen status gjennom konføderasjons-artiklene som ble foreslått og iverksatt i 1778, men ikke ble ferdig ratifisert før 1781. Artiklene gav omrisset til styret av en permanent føderasjon av stater, uten å klargjøre om USA skulle være en nasjonalstat eller en svakere sammenslutning av samarbeidende stater.

Det påtrengende behovet for en mektigere og fullstendig føderal regjering førte i 1787 til en forsamling for å vurdere om en skulle revidere artiklene. Også den trådte sammen Philadelphia. Men den valgte i stedet å skrive en konstitusjon, som deretter ble ratifisert av elleve stater i 1788.

I 1789 ble grunnloven satt i verk, og George Washington ble valgt til den første presidenten i Amerikas forente stater.

Uavhengighet og den amerikanske revolusjon rediger

Hovedartikkel: Den amerikanske uavhengighetskrigen

Amerikas forente stater ble dannet av en samling av de tretten britiske nordamerikanske koloniene langs atlanterhavskysten. I løpet av det 17. og det tidlige 18. århundre hadde koloniene kunnet utvikle former for folkelig selvstyre, mens Storbritannia som var opptatt med borgerkrig og andre problemer og slik forsømte å utøve effektiv myndighet i Amerika. Etter avslutningen av storkrigen kalt syvårskrigen i Europa, og i Nord-Amerika som Krigen mot franskmenn og indianere), i 1763, var Storbritannia blitt verdens dominerende stormakt, men fant seg selv i dyp gjeld og slet med å finansiere flåten og hæren som var nødvendig for å kontrollere imperiet. Det britiske parlamentets forsøk på å øke skattene for nordamerikanske kolonister, skapte frykt blant amerikanerne for at deres rettigheter som «engelskmenn», særlig deres rett til selvstyre, var i fare. Kolonieliten hadde arvet liberale politiske synspunkter som stod i strid med de sterkt konservative synspunktene som dominerte i det britiske lederskapet.

En rekke stridigheter med parlamentet over skattleggingen førte først til at det ble dannet uformelle komitéer blant koloniene for å koordinere protestene og motstanden, og til slutt for å kalle inn til en generell forsamling (som nå betraktes som den første kontinentale kongress) for å iverksette en handelsboikott. Den første kontinentale kongressen inkluderte tolv av koloniene, men ikke britisk Florida, det da lille Georgia i sør, Newfoundland og Nova Scotia i nord eller fransktalende Quebec. Den første kongressen ble enig om at en andre kongress skulle innkalles dersom forsøket på enighet med Storbritannia mislyktes.

 
George Washington, USAs første president

Den andre kongressen møttes i mai 1775 etter de væpnede trefningene i Massachusetts mellom militser og britiske hæravdelinger i april. Den andre kongressen, med 13 kolonier representert, begynte umiddelbart å organisere seg som en føderal styresmakt, og instruerte koloniene om å skrive konstitusjoner for seg selv som stater. I juni 1775 ble George Washington, en prominent mann fra Virginia med erfaring fra krigen mot franskmennene og indianerne, utnevnt til øverste leder av en nylig organisert kontinental hær, som inkluderte militsen som beleiret den britiske hæren som okkuperte Boston.

Vinteren 1775-76 mislyktes et forsøk på å erobre Quebec, og oppbygningen av britiske styrker ved Halifax hindret det som skulle bli Canada i å slutte seg til de 13 amerikanske statene. Amerikanerne klarte å erobre et britisk fort ved Ticonderoga og transporterte kanoner gjennom villmarken av det vestlige Massachusetts til utkanten av Boston. Nærværet av kanoner på Dorchester-høydene, med utsyn over byen, førte til at britene evakuerte Boston 17. mars 1776.

4. juli 1776 erklærte den andre kongressen, som fremdeles var samlet i Philadelphia, Amerikas forente staters uavhengighet. Utkastet til erklæringen var ansvaret til en komité på fem som inkluderte John Adams og Benjamin Franklin, men stilen i dokumentet er tillagt hovedsakelig Thomas Jefferson. Men Franklin så over Jeffersons arbeid og gav den så til kongressen hvor tallrike endringer ble gjort. Hans anklager mot George III angående slaveri ble f.eks. utelatt. Det første landet som anerkjente USA etter erklæringen var den italienske bystaten Ragusa (i dag Dubrovnik i Kroatia).

 
Thomas Jefferson, USAs tredje president

Den britiske marinen fraktet hæren til New York City i august, som britene okkuperte etter å ha feid til side Washingtons svake forsøk på forsvarskamp. Britene holdt byen okkupert til krigens avslutning. En stor plan, senere kjent som Saratogafelttoget, ble trukket opp i London for å gjøre koordinerte bevegelser ned fra Canada og opp Hudson for å møtes ved Albany i staten New York, og dele koloniene i to slik at New England ble skilt fra resten. Mislykket kommunikasjon og dårlig planlegging resulterte i at hæren som gikk ned fra Canada, under general Burgoyne, satte seg fast i noen av de tetteste skogene i Nord-Amerika, nord for Albany. Burgoynes hær rykket bare frem noen kilometer hele sommeren 1777 og ble til slutt overveldet ved Saratoga av en samling med militser som hadde en liten kjerne av profesjonelt trente amerikanske utskrevne soldater i spissen. De var britene tallmessig overlegne. Imens gikk den britiske hærstyrken som skulle ha rykket opp langs Hudson for å møte Burgoyne, i stedet mot Philadelphia i et forgjeves forsøk på å få slutt på krigen ved å ta den amerikanske «hovedstaden».

Seieren ved Saratoga førte til at franskmennene gikk inn i åpen allianse med USA. Med franskmennenes ankomst ble den amerikanske revolusjonen del av en verdenskrig, hvor Frankrike fikk selskap av Spania og Nederland, som alle var europeiske sjøfartsnasjoner med interesse av å motvirke den britiske sjømakt. Britene vendte sin militære oppmerksomhet til de mindre folkerike sørlige koloniene, der interessen for revolusjonen antageligvis var mindre brennende. I 1781 tok en kombinert amerikansk og fransk hær, med støtte fra en fransk flåtestyrke, en stor britisk hær ledet av Charles Cornwallis til fange ved Yorktown, Virginia. Cornwallis' kapitulasjon gjorde slutt på alvorlige britiske forsøk på å finne en militær løsning.

I fredsforhandlingene var USA representert av en delegasjon ledet av Benjamin Franklin og som inkluderte John Adams og John Jay. Amerikanerne ignorerte sin avtale med franskmennene om ikke å søke en separat fredsavtale, noe som ville ødelegge franskmennenes forsøk på tvinge britene til konsesjoner, og klarte å forhandle omtrentlige grenser for USA over Allegeheny-fjellene til Mississippi-elven og den sørlige landmassen under De store sjøene. Grensene omsluttet et enormt ikke-kolonisert område som var nesten like stort som Vest-Europa. Avtalen med Storbritannia ble kalt Parisavtalen.

Utviklingen av føderale institusjoner rediger

Konføderasjonens artikler rediger

Paris-traktaten gjorde at USA var uavhengig og i fred, men med en ubestemt styringsstruktur. Den andre kongressen hadde trukket opp konføderasjonsartiklene i 1777 for å regulere sin egen status. Disse beskriver en permanent konføderasjon, men gav kongressen, den eneste føderale institusjonen, lite makt til å finansiere seg selv eller sikre at dens resolusjoner ble iverksatt. I den økonomiske depresjonen som fulgte etter krigen, økte politisk uro i flere stater og forsøk av personer som var i gjeld på å bruke styresmakten til å fjerne sine forpliktelser, økte nervøsiteten til eliten som hadde ledet revolusjonen. Den tydelige manglende evnen til kongressen til å gjennomføre forpliktelsene som ble inngått under krigen eller til å bli et forum for produktivt samarbeid blant statene for å oppmuntre handel og økonomisk utvikling bidro bare til et usikkert utfall.

Konstitusjonskonventet rediger

En rekke forsøk på å organisere en bevegelse for å trekke linjene for og fremtvinge reformer kulminerte i at Kongressen sammenkalte til konstitusjonskonventet i Philadelphia sommeren 1787. Konstitusjonskonventet ble sammenkalt med det beskjedne mål å fremme noen justeringer til konføderasjons-artiklene, men begynte raskt, og hemmelig, å arbeide på en helt ny konstitusjon kort tid etter det første møtet. Konstitusjonen foreslått av konvensjonen, var en føderal styresmakt, begrenset i rekkevidde, men uavhengig av og suveren i forhold til statene innenfor sine tildelte roller med mulighet for å skattlegge og utstyrt med både utøvende og dømmende makt i tillegg til et todelt parlament. Den nasjonale forsamlingen, eller kongressen, inneholdt nøkkelkompromisset til konvensjonen mellom de små statene som ønsket å beholde makten de hadde under «en stat en stemme»-kongressen til konføderasjonsartiklene, og de større statene som ønsket at vekten til deres større befolkninger og rikdom skulle være proporsjonal med makten. Senatet skulle representere statene likt, mens Representantenes hus skulle velges fra distrikter på omtrent like store befolkninger.

Konstitusjonen krevde ratifikasjon av statsforsamlingene, særlig valgt for ratifikasjonen. Kongressen anbefalte konstitusjonen til statene, og ba om at slike ratifikasjonskonvensjoner skulle sammenkalles.

Flere av de mindre statene, ledet av lille Delaware, tilsluttet seg konstitusjonen med små reservasjoner. Men i Virginia og særlig i New York, som begge hadde stor befolkning og et lederskap som hadde spilt viktige roller i revolusjonen, var det annerledes. New York var en stor folkerik stat, med den best plasserte havnen på atlanterhavskysten, staten var avgjørende for USAs fremtid. Lokal New York-politikk var tett kontrollert av en lokal elite og det var ikke selvsagt at lokale politiske ledere ønsket å dele sin makt med nasjonale politikere som ville kontrollere den føderale styresmakten.

I New York ble ratifikasjonen sterkt omstridt.

Kampen for ratifisering rediger

 
Første side av konstitusjonen (grunnloven) til USA.

De som forsvarte konstitusjonen tok navnet føderalister og fikk raskt støttespillere i hele landet. De mest velkjente føderalistene var bl.a. Alexander Hamilton, James Madison og John Jay. De var hovedbidragsyterne til de føderalistiske papirene, en rekke på 85 avhandlinger publisert i aviser i New York, som på mange måter tjente som grunnleggende dokumenter for det nye USA som skulle komme. Disse ble skrevet etter konstitusjons-konvensjonen og var del av ratifiserings-debatten i staten New York.

Motstandere av planen for sterkere styresmakt tok navnet antiføderalister. De fryktet at en styresmakt med makten til å skattlegge snart ville bli like despotisk og korrupt som Storbritannia hadde vært noen tiår tidligere. De mest kjente antiføderalistene var Patrick Henry og George Mason. De var også ganske bekymret for fraværet av en rettighetslovgivning i konstitusjonen.

Interessant nok var Thomas Jefferson, som tjente som ambassadør i Frankrike på den tiden, verken føderalist eller antiføderalist, men valgte å forbli nøytral og aksepterte begge utfallene. Men i brev fra Frankrike uttrykte han sine reservasjoner for det ferdige dokumentet til sin venn og etter hvert alliert, James Madison. Føderalistene fikk en del prestisje og fordel fra George Washington sitt samtykke, som hadde ledet konstitusjons-konvensjonen.

Løfter om en rettighetslovgivning fra Madison sikret ratifikasjonen i Virginia, mens Clintonene i New York, som kontrollerte New York-politikken, drøyde lenge nok til å la Alexander Hamilton sikre ratifikasjonen fra New York-konvensjonen. Ifølge kravene til konstitusjonen, kunne den føderale styresmakten settes i drift og styre de statene som hadde ratifisert når ni hadde ratifisert. Teknisk ble Amerikas forente staters konstitusjon satt i full drift med ratifikasjonen til New Hampshire 21. juni 1788. Da Virginia ratifiserte 25. juni og New York fulgte etter 26. juli, hadde elleve stater ratifisert, inkludert alle de største statene.

Nord-Carolinas ratifikasjons-konvensjon ble holdt uten å ratifisere. Dominert av antiføderalister ledet av en beundrer av Jefferson, var konvensjonen overbevist om å vente på konkrete tiltak fra den første kongressen på å innføre en rettighetslovgivning slik at den nye konstitusjonen kunne garantere visse fundamentale rettigheter.

Rhode Island hadde ikke gjort noe for å innkalle til en ratifiserings-konvensjon før den føderale styresmakten ble satt i drift i mars og april 1789.

Konføderasjonens kongress gjorde de nødvendige tiltakene for det første nasjonale valget, hvor George Washington ble valgt som den første presidenten og John Adams som den første visepresidenten. New York City ble gjort til den første, midlertidige nasjonale hovedstaden, hvor Washington ble tatt i ed i april 1789 i Federal Hall i nedre Manhattan.

Under lederskapet til James Madison gjorde den første kongressen det godt i løftet om en rettighetslovgivning og foreslo for statene tolv tillegg, hvorav ti ble raskt vedtatt, og er kjent som the Bill of Rights. Av de tolv, ble en ikke ratifisert og en ble til slutt ratifisert som det 27. tillegget. North Carolinas ratifikasjons-konvensjon møttes på nytt og kort tid etter at kongressen foreslo rettighetslovgivningen, ratifiserte de konstitusjonen. Rhode Island ratifiserte konstitusjonen 29. mai 1790 og rettighetslovgivningen uken etter.

Føderalister og antiføderalister: det gryende partisystemet rediger

 
USA i 1790

Konstitusjonen sier ingenting om politiske partier, og de som utformet den kritiserte jevnlig «fraksjonalisme» som karakteriserte styresettet i mange av statene. Men kampen om ratifisering av konstitusjonen antydet de første forløperne for et system av politiske partier som senere skulle dukke opp.

Føderalistene som hadde forsvart konstitusjonen nøt muligheten til å sette den nye styresmakten i drift, mens antiføderalistene som aldri var så godt organiserte, sluttet å eksistere. Men idealene av statenes rettigheter og en svakere styresmakt ble på mange måter absorbert av veksten til et nytt parti, republikanerne (eller det demokratisk-republikanske partiet), som etter hvert overtok rollen som lojale motstandere av føderalistene, og tok til slutt kontroll over den føderale styresmakten i 1800, med valget av Thomas Jefferson som president.

Se også rediger