Amasonene i Dahomey

Amasonene i Dahomey var kongens kvinnelige livvakt og militærstyrke i kongedømmet Dahomey, del av dagens Benin i Vest-Afrika.

Dahomey-amasoner med kongen i midten. (Ca. 1890)

Den eksisterte frem til november 1892, da kvinnene deltok i sin siste kamp under den andre fransk-dahomeiske krigen. Krigen endte med at Dahomey tapte og ble underlagt Frankrike som protektorat, og senere ble del av kolonien Fransk Vest-Afrika. Ifølge enkelte kilder besto kvinnehæren på sitt mektigste av rundt 8 000 soldater og offiserer. «Amasoner» var et navn europeerne brukte på kvinnene, fordi de var krigere, som antikkens mytiske amasoner.

Amasonene i Dahomey vakte interesse langt utenfor landets grenser. Mot slutten av 1800-tallet var det populært med etnografiske utstillinger og forestillinger i Europa, og grupper av afrikanere, ikke nødvendigvis fra Dahomey, ble fremvist mot betaling som «amasoner fra Dahomey». Kvinnehæren har også inspirert forfattere og filmskapere i det 20. og 21. århundre.

UNESCO har inkludert amasonene i Dahomey i sin oversikt over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.

Amasone fra 1851. De hadde på denne tiden like hodeplagg, med ulike emblemer, etter hvilket «regiment» de tilhørte.

Rødt felt: Kongeriket Dahomey per 1894. Lyst grønt felt: Dagens Benin

Betegnelser

Dahomey ble grunnlagt av fon-folket rundt 1625, og på fon-språket ble kvinnekrigerne kalt både «ahosi» (kongens koner) og «mino» (våre mødre) før europeerne begynte å kalle dem «amasoner». Den første, kjente bruken av dette begrepet om kvinnehæren, er fra 1793, i boken The History of Dahomey av den britiske slavehandleren Archibald Dalzel (1740–1811).

Det eneste antikkens mytiske amasoner og de virkelige kvinnene i Dahomey hadde til felles, var at de var krigere, men betegnelsen «amasoner» festet seg. Den er blitt brukt fra Dalzels tid og fremover i flere sammenhenger, fra faglitteratur til populærkultur.

Fra det 20. århundre bruker en del historikere igjen betegnelsen «mino». Professor Leonard Wantchekon (1956–), som selv er født i Benin og forsker på amasonene og deres etterkommere, mener dette er et misvisende ord, og hevder at det ikke betyr «våre mødre», men «heks».

Amasonenes historie er i hovedsak behandlet i engelske og franske bøker og artikler. Disse er ikke skrevet av militære, og når det gjelder de militære enhetene amasonene utgjorde, eller tilhørte, er det brukt begreper som regiment, korps, divisjon, bataljon, kompani og tropp i litteraturen, uten at det refererer til et bestemt antall soldater eller tropper.

Muntlig tradisjon og samtidige nedtegnelser

Del av relieff på en av palassdørene

Før 1700-tallet foregikk landets historiefortelling gjennom muntlig overlevering, og det finnes ulike versjoner av historien om både landet og kvinnehæren. Historier ble også formidlet gjennom sang, dans og visuell kunst, som i leire-relieffene som prydet vegger og dører i kongens palass.

Selv etter at europeiske slavehandlere, marineoffiserer, historikere og geografer begynte å reise til Dahomey og deretter publiserte sine observasjoner, er det divergerende opplysninger om hva som er fakta. Enkelte av forfatterne hadde tilbrakt kun kort tid i landet. De kjente ikke skikkene og språket, men beskrev det de så og opplevde ut fra sine forutsetninger. Den franske historikeren Hélène d'Almeida-Topor (1932–) har Dahomey som spesialfelt. Hun skriver at der det er uoverensstemmelser mellom de nedskrevne historiene fra 1700- og 1800-tallet, kan muntlige vitnemål fra landets innbyggere ofte bidra til en klargjøring av hendelsene.

Historikeren Amélie Degbelo fra Benin samlet og transkriberte i 1970-årene et svært omfattende antall muntlige historier om amasonene til sin forskning.

Stanley B. Alpern (1927–), som per 2011 var den eneste som hadde publisert en omfattende, engelskspråklig studie om amasonene, viser ofte til både Degbelos og andre forskeres materiale om muntlige tradisjoner i sin bok Amazons of black Sparta. I tillegg siterer og refererer han til et stort antall skriftlige rapporter, artikler og bøker om Dahomey fra 1700- og 1800-tallet.

Opprinnelsen

Kong Gezo med viktige verdighetssymboler: parasoll, septer (mankpo) og sandaler. Andre innbyggere måtte gå barfot. (1851)

Fon-folket var den største etniske gruppen i Dahomey, og deres konge hadde allerede en mannshær da kvinnehæren ble etablert. Det er ikke kjent når det skjedde, men det finnes flere teorier:

Kong Wegbaja (regjeringstid ca. 1645–ca. 1680)

Ifølge én tradisjon var det Dahomeys andre konge, Wegbaja, som etablerte en gruppe kvinnelige jegere, kalt «gbeto», angivelig for å skaffe kongen elfenben for salg – og kjøtt til store festligheter. Gbeto hadde høy status og skal senere ha utviklet seg til å bli kongens livgarde og etter hvert en egen kvinnehær. Jegergruppen eksisterte så lenge resten av amasonene gjorde det, så livgarden og kvinnehæren har i så fall oppstått i tillegg til, ikke istedenfor, gbeto.

Kong Akaba (regjeringstid ca. 1680–1708)

Akaba var sønn av Wegbaja. Ifølge tradisjonen hadde han en tvillingsøster, Ahangbé (også skrevet Hangbe). Dette var før europeerne hadde kontakt med Dahomey, så det finnes lite skriftlig om Ahangbé, men hun eksisterer i muntlige overleveringer og legender. Hun skal ha regjert en tid etter at hennes bror døde av virussykdommen kopper. Det finnes lite som knytter amasonene til Akaba eller Ahangbé, men en muntlig tradisjon hos oueminou-folket forteller at de møtte kvinnelige soldater fra Dahomey i Akabas tid, og amasonene hadde en sang som knyttet historien deres til Akaba. Dagens dronning Hangbe (per 2018), som kun har seremonielle oppgaver, regner seg som direkte etterkommer etter kong Akabas tvillingsøster.

Kong Agaja (regjeringstid 1708–1740)

Det er tidlig dokumentert at det var kvinner som voktet kongens palass, som lå i Abomey. Ingen menn hadde adgang til det 470 mål store palassområdet. Borggården var omgitt av en høy mur, og portene i muren ble voktet av bevæpnede kvinner og evnukker. Kong Agaja nevnte selv i et brev til kong George I av England i 1726 at palassets dørvoktere og deres assistenter var robuste slavekvinner. Han fortalte også i brevet at kvinner ble brukt i Dahomeys hær.

Den første dokumenterte bruken av dahomeiske kvinner som soldater var i 1729. Kong Agaja var i strid med kong Huffon i Whydah (også transkribert Ouidah), kongeriket og havnebyen i sør. Huffon hadde samlet en hær på rundt 15 000 menn. Agaja hadde langt færre. Han sørget derfor for at et stort antall kvinner ble bevæpnet og utstyrt som soldater, og da hæren ble beordret til å marsjere mot fienden, ble kvinnene plassert bakerst for ikke å bli oppdaget. De oppnådde å overraske fienden, som ikke hadde ventet å møte en så stor hær. Deler av Whydah-styrkene flyktet, hæren fra Dahomey overvant resten, og annekterte Whydah. Det er ikke dokumentert at kvinnene deltok direkte i kampen, men flere forskere mener dette kan være opprinnelsen til amasonene i Dahomey.

Kong Gezo (regjeringstid 1818–1858)

Den kongen som oftest blir nevnt som grunnleggeren av amasonehæren, er Gezo. 99 % av informantene til Amélie Degbelos forskningsprosjekt oppga ham som grunnlegger av kvinnehæren.

Misjonæren Thomas Birch Freeman (1809–1890) ble rundt 1840 invitert til Dahomey av kong Gezo. Freeman skrev deretter, i et upublisert bokmanus, at Gezo hadde grunnlagt kvinnehæren. Gezo hadde fortalt ham at han gjorde dette for å styrke kongedømmet.

Andre mener at Gezo ikke etablerte amasonehæren, men reorganiserte, forbedret, forstørret og profesjonaliserte den, slik at amasonene ble hærens elitegruppe, eller i det minste var på nivå med, de beste mannsenhetene.

Hvorfor bare i Dahomey?

Amasonene fantes bare i Dahomey, ikke i nabolandene, og en slik kvinnehær er heller ikke kjent fra andre afrikanske land. Geografen og etnologen Richard F. Burton (1821–1890) mente at svaret lå i kvinnenes kroppsbygning. Ifølge ham hadde de en abnorm størrelse («abnormal size»), var nesten seks fot (1,80 m) høye og hadde en bredde som gjorde dem velproporsjonerte. Han skrev videre at kvinnene var jordbrukere, bærere og gjorde mye annet tungt arbeid, – hvorfor skulle de ikke også være soldater?

Stanley B. Alpern har en annen forklaring. Han mener mye kan skyldes landets demografi. Dahomey var, mer enn de fleste andre afrikanske stater, fokusert på krigføring, slavejakt og -handel. Landet var totalitært, med en konge som kontrollerte og styrte praktisk talt alle deler av samfunnslivet – og som førte krig mot naborikene minimum én gang i året. En utfordring var at naboriket i øst, jorubafolkets Oyo, hadde en mye større befolkning, antagelig rundt ti ganger større enn Dahomey, og dermed også en langt større hær. Nøyaktige forholdstall finnes ikke. Oyos hær hadde også et kavaleri, noe som ikke var mulig i Dahomey. Der var både mannlige og kvinnelige soldater og offiserer infanterister. I Dahomey fantes tsetseflua, som overførte sykdommen nagana til hester. Dette førte til at hestene ofte fikk en tidlig død. Enkelte høytstående militære, og andre fortjente menn, kunne få en hest eller et muldyr av kongen, men disse ble bare brukt i parader og offentlige seremonier, aldri i kamp.

Det var stadig mangel på unge menn, blant annet fordi de falt i krig – og fordi de var de mest attraktive for slavehandlerne. Dahomey var nærmest nødt til å innlemme kvinner i hæren, hvis de skulle opprettholde sin status som krigsmakt, og ha håp om å overmanne fienden.

Antall amasoner

Antallet amasoner varierte over tid. De første forsøk en europeer gjorde på å telle dem, fant sted i 1760-årene, under en parade. De ble da anslått til å være rundt 600, alle bevæpnet med musketooner og sverd. Flere tellinger i de påfølgende årene, frem til rundt 1845, ga et noe høyere tall, rundt 800. I 1830- og 1840-årene, mens Gezo var konge, var det flere trefninger med nabofolkene, både egba og joruba. Gezo unnslapp i 1844 såvidt å bli fanget, og fienden tok flere av hans viktigste regalier. Året etter kunne europeiske besøkende telle flere tusen amasoner i Abomey. Antagelsen er at Gezo hadde bestemt seg for å hevne sin ydmykelse, og ettersom Oyo, der joruba-folket regjerte, hadde en langt større hær enn Dahomey, trengte han å øke antallet krigere. Det skal ha eksistert to amasone-kompanier før Gezos tid, og han skal ha opprettet seks nye.

På slutten av 1700-tallet skal det ha vært flere enn 3 000 amasoner. Veksten både i Dahomeys hær og landets rikdom fulgte utviklingen i slavehandelen, som etter hvert var kongens hovedinntektskilde. Midt på 1800-tallet var antall amasoner oppe i mer enn 5 000.

Krigere og kriger

Fra kampen mot franskmennene i Dogba (1892)

Organisering av hæren

Det var ikke bare kvinnekrigerne som var spesielt med Dahomeys hær. Det var svært sjelden før kolonitiden at afrikanske land i det hele tatt hadde en permanent militær organisasjon, slik Dahomey hadde. I nabolandene ble hæren mobilisert når det skulle kriges, og oppløst når striden var over.

Kvinne- og mannshæren levde helt adskilt fra hverandre. Kvinnene levde innenfor palassets murer, der menn ikke hadde adgang.

Ifølge flere historikere var det obligatorisk for menn å verve seg til hæren, men frivillig for kvinner. En landsby kunne sende kvinner istedenfor menn, hvis disse ikke ønsket å verve seg. Hæren var delt i to, og hver av disse var igjen delt i en manns- og en kvinne-avdeling. Amasonenes offiserer var også kvinner.

Mannshæren var både eldre og større enn kvinnehæren. Kvinnehæren varierte i størrelse, og var i perioder 1/10, i andre perioder 1/3, av det totale antall krigere. I 1851 var Dahomey i krig med et av naborikene. Hæren besto da av 10 000 menn og 6 000 kvinner.

Amasonene måtte gjennom samme trening som mennene. De trente på utholdenhet, dristighet, ufølsomhet, kamp og drap på fiender, og de fikk fysisk trening, som blant annet omfattet gymnastiske øvelser og sang og dans med våpen. Dette skulle også bidra til å bygge korpsånd.

Gbeto

Gbeto-gruppe på elefantjakt (1860)

Det var store likheter mellom manns- og kvinnetroppene i det militære systemet når det gjaldt organisering og hierarki, men én gruppe var unik for kvinnene: «gbeto», jegerne. De utgjorde en elitegruppe blant amasonene. Samtidens europeiske bøker og artikler omtalte dem stort sett som elefantjegere, fordi dette var den mest spektakulære og imponerende jakten, men de jaktet også på annet vilt. Elefantene var både det vanskeligste viltet å nedlegge og det viktigste, ut fra økonomiske og religiøse behov. Støttennene ble solgt til europeerne, kjøttet ble fortært på den store årlige, kongelige festen. Deler av byttet ble også brukt i religiøse seremonier.

Det var ikke bare gbeto som jaktet på elefantene. De var også ettertraktet vilt for europeiske ekspedisjoner, og antallet dyr ble etterhvert så redusert at jakten måtte begrenses.

Da Dahomeys uavhengighet skulle forsvares mot franskmennene i 1890-årene, deltok gbeto i kampen side om side med de andre amasonene.

Våpen

Fra tidlig 1700-tall til den siste tiden amasonehæren eksisterte, i 1890-årene, var musketten amasonenes vanligste våpen, i tillegg til klubber og sverd, eller macheter. Flintlåsvåpnene ble importert fra Europa, ofte kjøpt i havnebyen Whydah (dagens Ouidah). Dette var våpen som det tok lang tid å lade. Også her fremheves amasonenes dyktighet. Mennene trengte 50 sekunder på å lade våpenet, mens amasonene knapt brukte 30 sekunder.

Enkelte amasoner hadde geværer allerede i 1880, men det var først i 1891 at moderne rifler erstattet muskettene, både i manns- og kvinnehæren. Da franskmennene invaderte Dahomey høsten 1892, skal hæren ha hatt rundt 5 000 geværer av ulike fabrikat. De nyeste var kjøpt av tyske våpenhandlere i havnebyen Whydah, og deler av betalingen fikk våpenhandlerne i form av slaver. Slavehandelen var nå forbudt flere steder, så slavene ble omtalt som kontraktarbeidere.

Første kjente publiserte illustrasjon av amasonene, i Dalzels bok The history of Dahomey (1793)

Uniformer

Det hadde ikke vært vanlig at afrikanske krigere kledde seg likt. Uniformer var en europeisk konvensjon. Dahomey kan ha fått ideen ved å se på soldater og offiserer i militæruniformer ved de engelske og franske fortene i Whydah. En annen mulighet er at frigitte slaver fra Brasil kan ha foreslått en slik ordning for kong Gezo, eller at en brasiliansk slavehandler som var rådgiver for monarken i mange år, kan ha gitt ham ideen.

Fra 1840-årene finnes flere øyenvitnebeskrivelser av amasonenes uniform: Den besto av en nesten knelang ermeløs skjorte med striper i blått og hvitt, og under denne: korte bukser som nådde til nedenfor knærne. De hadde også hodeplagg, hvite luer eller brede tøybånd med applikerte emblemer på forsiden. Kong Gezo anmodet, også i 1840-årene, den unge dronning Victoria om vennligst å donere og sende ham 2 000 krigsluer til hans kvinnelige tropper, noe hun etterkom.

De europeiske besøkende beskriver amasonenes uniformer noenlunde likt. Det er tydelig at de hadde to uniformer, en stridsuniform i mørke, kanskje brune eller grå farger, og én lysere med mer pynt, smykker og annet tilbehør til de store paradene. Både soldater og offiserer var barføtt.

Kriger

Bortsett fra de to fransk-dahomeiske krigene (1890) og (1892–1894), der den siste førte til at Dahomey ble beseiret og underlagt Frankrike som protektorat, var det nabolandene Dahomey kriget mot: kongedømmet Whydah ved kysten i sør og Oyo-riket i øst. Dahomey-hæren angrep dem årlig, og målet var i hovedsak å ta krigsfanger, som kunne brukes som slaver for kongen, amasonene og de andre kongelige hustruene – og som offergaver i de årlige festlighetene til ære for tidligere konger. Etter hvert som den europeiske slavehandelen tok seg opp i området, ble målet for den årlige krigen, som av flere europeere ble kalt «slavejakt», å ta krigsfanger som kunne selges til europeerne i bytte mot våpen, redskaper og andre varer.

«Mitt folk er et militært folk, menn og kvinner, min inntekt er utbytte fra salg av krigsfanger. Jeg kan ikke la kvinnene mine dyrke jorda. Det ville drepe dem. Hele min nasjon – alle er soldater, og slavehandelen fôrer dem» (Sitat fra kong Gezo i 1850).

I 1727 vant Dahomey, under kong Agaja, en endelig seier over Whydah. Kongedømmet ble annektert og førte til at Dahomey vokste til et mektig og viktig rike.

Fritid

Et av de 12 palassene innenfor palassområdet i Abomey. Fra 1985 på UNESCOs verdensarvliste.

Amasonene bodde, som alle kongens hustruer, i de kongelige palassene i Abomey. De kunne ha opptil 50 slaver hver.

Når de ikke var i strid, og ikke drev med militær trening eller nøt livet i palasset, arbeidet amasonene, men det er uklart med hva og hvor mye. Kongen sørget for mat fra de kongelige plantasjene, han ga dem klær, våpen, alkohol og tobakk. Slavekvinnene deres hentet vann fra kildene utenfor Abomey og gjorde annet arbeid for sine herskerinner, men alle kvinnene i palasset hadde et yrke, ifølge en bror av kong Béhanzin (regjeringstid 1889–1894).

Amasonene laget diverse produkter, blant annet sennep og leirkrukker, og solgte dem for å tjene penger.

Et annet mulig gjøremål for amasonene var veving. Det ble vevd stoffer og matter i palasset. Mens de andre amasonene var opptatt med ulike gjøremål, jaktet gbeto-gruppen – og brakte hjem vilt til palasset.

Alle innbyggerne i Dahomey måtte, bokstavelig talt, bøye seg for kongens kvinner. Når amasonene beveget seg utenfor palasset, gikk alltid en slavekvinne foran dem og ringte med en bjelle, så mennene visste at de skulle trekke seg unna og se en annen vei. En mann som rørte ved en amasone, risikerte dødsstraff.

Parader og opptredener

Dansere med påhengte leopardhaler(1871)

Det ble årlig avholdt en stor tradisjonell fest i palasset i Abomey. Festen var til ære for tidligere konger og varte i flere dager. Amasonene deltok i ulike seremonier og opptredener, danser, parader, simulerte nærkamper og klatringer på høye murer kledd med tornefulle akasier. De to siste aktivitetene ble ikke bare gjennomført for å imponere gjester, de inngikk også i soldatenes kamptrening.

Det hendte også at det ble arrangert opptredener for utenlandske gjester utenom tradisjonsfesten. Ved disse festene demonstrerte amasonene angreps- og kampteknikk, simulerte halshugging av fiender og ble opprevet til blods av å klatre gjentatte ganger over tornevegger. Belønningen for de modigste, var et belte av torner, som de iførte seg før de trakk seg tilbake.

Rekruttering og sølibat

Kongen i Dahomey var eneveldig, og i teorien kunne enhver ugift kvinne bli hans kone, med eller mot sin vilje. I praksis skal han også ha tatt andre menns koner til palasset, som kongelig ektefelle. Han hadde etterhvert flere tusen koner, men mange av dem var gift med ham bare i navnet, de delte ikke seng med ham. En fransk slavehandler og kaptein, des Marchais, som besøkte Whydah i 1725, skrev at kongens koner der var delt i tre klasser: I den første klassen var de yngste og vakreste kvinnene, som var hans hustruer både i navnet og gavnet; i den andre klassen var kvinner som allerede hadde født kongen flere barn, eller på grunn av sykdom eller alder ikke lenger var i stand til å tilfredsstille ham seksuelt. Den tredje klassen ble brakt til palasset for blant annet å opprettholde lov og orden i samfunnet. Utstyrt med stokker ble de sendt hjem til forbrytere for å forkynne kongens dom, før de ødela og plyndret lovbryterens hjem. Til denne klassen hørte de kvinnelige bevæpnede vaktene, som med tiden ble amasoner. Selv om kvinnene i denne tredje klassen bare var kongens hustruer i navnet, var det forventet at de levde i sølibat. Innbyggerne i Whydah og i Dahomey var beslektet, etnisk og kulturelt, og historikeren Stanley Alpern mener det er sannsynlig, selv om det ikke er bevist, at kongehuset i Dahomey hadde en lignende organisering av kvinnene i palasset.

Kongens ektefeller ble utvalgt på ulike vis. På slutten av 1800-tallet er det kjent at en ansatt ved hoffet var ansvarlig for rekrutteringen. Sammen med sine assistenter reiste han hvert tredje år til alle landsbyene i kongeriket og vurderte kvinnene der. En ung skjønnhet kunne være en passende hustru for kongen, mens en kraftig og robust kvinne passet bedre for kongens vaktstyrke. Døtre av slaver ble tatt med til palasset som slaver. Også når det gjelder rekruttering av unge kvinner til palasset, har kildene ulike opplysninger. Én reisende rapporterte i 1788 at alle døtre (og sønner) av «embetsmenn» («ministers») skulle stå til kongens disposisjon. En annen skrev i 1856 at amasonene ble valgt fra unge jomfruer i de beste familier i landet, og i en reiseskildring fra 1893 står det at en utro kvinne, istedenfor å bli drept, kunne bli sendt til palasset og innrullert i amasonekorpset. Den samme skjebnen kunne en spesielt vrang og vanskelig kone få.

En stor del av kvinnene ved palasset var krigs- og slavejakt-fanger. Enkelte kilder hevder at kong Gezo bare innrullerte utenlandske fanger som amasoner, fordi han kunne stole på deres lojalitet. De skyldte ham sitt liv, sitt levebrød og sin privilegerte sosiale stilling i samfunnet. En vanlig kvinne i Dahomey ble betraktet som et mindreverdig vesen. Hun måtte gjøre de tyngste jobbene – og betjene og servere sin mann med ydmykhet og underdanighet. En kvinne som ble rekruttert som amasone, forlot dermed en slitsom hverdag og oppnådde et privilegert liv i kongens palass.

Enkelte amasoner, også under kong Gezo, ble kalt «våre krigerprinsesser», og var etterkommere etter tidligere konger av Dahomey. Noen amasoner var også døtre av amasoner, så ikke alle amasonene var jomfruer, slik det ble krevd og slik det blir hevdet. En kilde anslo at rundt 1/3 av dem hadde vært gift.

Amasoner som var blitt uføre i kamp, var kronisk syke eller for gamle til å slåss, kunne få tillatelse til å gifte seg. Ekstra modige amasoner kunne dessuten bli bortgiftet til spesielt fortjente borgere i løpet av den årlige tradisjonsfesten.

Tiden etter 1892

Tidligere amasoner fotografert i Abomey i 1908

Dronning Hangbe i 2018. Hodeplagget omtales som en krone. Parasollen er et viktig statussymbol, som den var det for kongene i Dahomey

4. november 1892 sto de siste slagene under den andre fransk-dahomeiske krigen. General Alfred Amédée Dodds (1842–1922), som ledet franskmennene, omtalte denne dagen som en av de blodigste. De siste amasonene og gbeto deltok og hadde som sitt spesialooppdrag å skyte direkte på offiserene. Det endelige slaget ble utkjempet i landsbyen Diokoué, der det dahomeiske forsvaret måtte gi tapt for et fransk bajonettangrep. Fredsforhandlinger førte ikke frem, og 16. november skulle franskmennene marsjere mot Abomey. Kong Béhanzin satte fyr på palassområdet og flyktet nordover til landsbyen Athceribé rundt fem mil lenger nord. 17. november ble trikoloren heist over det brannskadede palasset, og franskmennene slo leir i borggården. Noen av amasonene hadde fulgt sin konge, og han skal ha startet rekruttering av nye unge jenter som erstatning for alle som hadde falt i krigen, men det ble ikke flere kamper. Béhanzins bror, som tok det kongelige navnet Agoli-Agbo, ble innsatt av franskmennene som ny konge i Dahomey, som nå var blitt protektorat under fransk kontroll. I 1900 avskaffet Frankrike monarkiet helt, og innførte direkte styre.

De franske militære var enstemmige i sin vurdering av amasonene som verdige motstandere. «Disse krigerskene kjemper med ekstrem tapperhet, alltid foran de andre troppene […] De er enestående modige … vel trent for kamp og svært disiplinerte».

Ifølge muntlig tradisjon fulgte ikke alle amasonene med kong Béhanzin da han flyktet. Noen skal ha blitt igjen i Abomey og halshugget flere franske offiserer som hadde innyndet seg hos dem.

Historikeren Amélie Degbelo klarte, gjennom sine intervjuer i 1970-årene, å finne spor etter noen av amasonene som overlevde krigen mot franskmennene. 20 av dem hadde giftet seg, og 13 av disse fikk barn. De klarte tilsynelatende å tilpasse seg samfunnet, men hadde et fryktelig temperament, skremte medhustruer og ektemenn, og mishandlet menn som turde å fornærme dem. Noen av amasonene klarte ikke å tilpasse seg livet utenfor hæren. De anså ekteskap som kvinnens straffarbeid for mannen, og ettersom de betraktet seg som overlegne mennene, kunne de ikke utsette seg for en slik ydmykelse. Noen av disse enslige amasonene sluttet seg til den nye kongen, Agoli-Agbo, i Abomey.

Ettersom årene gikk, døde amasonene ut, men en kvinne som sloss mot franskmennene i tenårene, ville bare ha vært i midten av sekstiårene i 1942. Flere av dem kan dermed ha levd så lenge at de opplevde at Dahomey ble en uavhengig republikk i 1960, og historikeren Degbelo møtte i 1978 en svært gammel kvinne som overbevisende hevdet å ha vært en amasone. Den siste gjenlevende amasonen skal ha dødd i 1979.

I 2013 lanserte UNESCO sitt prosjekt «Women in African History», og inkluderte amasonene i Dahomey på sin liste over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.

Den engelske journalisten Fleur Macdonald besøkte Benin i 2018, og fikk audiens hos dronning Hangbe. Både dronningen og hennes fire kvinnelige hjelpere er etterkommere etter amasonene. Dronningen nedstammer direkte fra Ahangbé, som skal ha regjert rundt 1700 sammen med, eller etter, sin bror Akaba. (Se avsnittet Opprinnelsen). 2000-tallets dronning Hangbe har kun seremonielle oppgaver, blant annet leder hun religiøse ritualer i templet nær sitt hjem i Abomey. En av hjelperne fortalte den engelske journalisten at de så på dronningen som sin gud, og gladelig ville dø for henne.

Kommersiell utnyttelse

En gruppe afrikanere fremvist som «amasoner fra Dahomey». Paris, 1891

Plakat for «amasonene»s opptreden i Arendal på slutten av 1800-tallet

På 1800-tallet vokste det i Europa og Nord-Amerika frem en underholdningsnæring med sirkus, varieteer og ulike former for utstillinger og show. I siste del av hundreåret ble «etnografiske karavaner» med eksotiske dyr og mennesker et populært og lønnsomt underholdningstilbud. Europeiske impressarioer innførte store grupper mennesker, de fleste fra Afrika, til de etnografiske karavanene. Én enkelt karavane kunne omfatte flere hundre personer; menn, kvinner og barn. De skulle være kledd i tradisjonelle drakter fra sitt hjemland og demonstrere ulike kulturelle og religiøse aktiviteter.

Etter franskmennenes nederlag mot hæren i Dahomey i 1890, ble amasonene kjent og beryktet utenfor landets grenser, blant annet gjennom omtaler i tidsskrifter og aviser. De franske soldatene fortalte at kvinnene drakk seg så fulle at de kjempet i et vanvittig raseri og helt uten frykt. Omtalen av disse fryktløse kvinnene gjorde også at de ble populære «utstillingsobjekter». I 1891 brakte forretningsmannen John Wood med seg en trupp «amasoner» til Paris, og lot dem opptre i en utstillingshall i Bois de Boulogne. Det var ikke nødvendigvis de ekte Dahomey-amasonene som opptrådte, men de ble presentert som om de var det. Etter å ha opptrådt i Paris, reiste de på turné til andre byer i Europa.

De etnografiske karavanene besøkte først de store byene, og etterhvert også de mindre. «Den vestafrikanske negerkaravanen» med «dahomeyanerleir» opptrådte blant annet i turnlokalet i Arendal. (Se illustrasjon).

Allerede få måneder etter Abomeys fall, presenterte en impressario en ny trupp dahomeanere i Paris. Truppen besto denne gang av rundt 150 menn og kvinner, og ble presentert som kong Béhanzins krigere og amasoner.

Populærkultur i det 20. og 21. århundre

Amasonene er nevnt og omtalt i flere bøker. I Charles R. Saunders' fantasyromaner om «Dossouye» (publisert 2008 og 2012), er hovedpersonen Dossouye kriger i kvinnehæren i Abomey.

Svenske Stieg Larsson skrev et kort sammendrag av amasonenes historie i den tredje boken i Millennium-trilogien, Luftslottet som sprängdes, Del 4 : Rebooting System.

Kvinnehæren har en fremtredende rolle i den amerikanske dramatikeren Layon Grays teaterstykke Black Sparta fra 2017.

I 1987 var amasonene representert i den tyske spillefilmen Cobra Verde (regissør Werner Herzog), og i den amerikanske spillefilmen Black Panther fra 2018 spiller kvinnehæren Dora Milaje en viktig rolle. De forsvarer kongen og nasjonen i det fiktive landet Wakanda, og flere anmeldere og andre journalister har skrevet om inspirasjonen bak disse kvinnekrigerne og sammenlignet dem med de virkelige kvinnekrigerne i Dahomey.

Noter

Type nummerering

Litteratur

Samtidsberetninger

1700-tallet

• Dalzel, Archibald (1793). The History of Dahomy: An Inland Kingdom of Africa; Comp. from Authentic ... (engelsk). Forfatteren.  [Dalzel var offisiell britisk slavehandler]
• Norris, Robert (1789). Memoirs of the Reign of Bossa Ahadee, King of Dahomy. London.  [Norris var slavehandler og handlet med Dahomey i flere år]
• Snelgrave, William (1754). A new account of some parts of Guinea and the slave-trade.  [Snelgrave var en britisk sjøkaptein og handlet med slaver og elfenben. Kom til Whydah i 1727 og skrev, basert på andres historier om hvordan kongedømmet ble annektert av Frankrike]

1800-tallet

• Burton, Richard Francis (1893). A mission to Gelele, King of Dahome : with notices of the so-called "Amazons" the grand customs, the human sacrifices, the present state of the slave trade and the negro's place in nature (engelsk). London : Tylston.  [Burton var en britisk oppdager, geograf m.m. Berømt blant annet for sine ekspedisjoner til, og rapporter fra, Afrika]
• Forbes, Frederick E. (1851). «Dahomey and the Dahomans: Being the Journals of Two Missions to the King of Dahomey, and Residence at His Capital, in the Year 1849 and 1850». Besøkt 9. mai 2020.  [Forbes var løytnant i den brtitiske marinen]
• Laffitte, Jean (1873). Le Dahomé : souvenirs de voyage et de mission. Tours.  [Laffitte var fransk, stasjonert som misjonær i Whydah i perioden 1861–1864]
• Répin, A. (1863). «Le voyage au Dahomey, 1856». Le Tour du Monde. VII (2nd semester).  [Répin var en fransk skipslege]
• Skertchly, J.A. (1874). Dahomey, as It Is : being a Narrative of Eight Months' Residence in That Country (engelsk). London.  [Skertchly var en britisk entomolog som tilbrakte åtte måneder i Dahomey i 1871–1872]

Litteratur fra det 20. og 21. århundre

• Almeida-Topor, Hélène d' (1932- ) (1984). Les amazones (fransk). Paris: Editions Rochevignes. 
• Alpern, Stanley B. (1998). Amazons of black Sparta : the women warriors of Dahomey (engelsk). New York : New York University Press.  [Alpern siterer og refererer til svært mange kilder fra 1700- og 1800-tallet]
• Alpern, Stanley B. (1998). «On the Origins of the Amazons of Dahomey». History in Africa (25): 9–25 – via Jstor. 
• Dash, Mike (23. september 2011). «Dahomey's Women Warriors». Smithsonian Magazine (engelsk). 
• Degbelo, Amélie (1979). Les Amazones du Danxome 1645–1900. Paris. 
• Korsvik, Trine Rogg (8. mars 2007). «Amasonene i Dahomey». Kvinnegruppa Ottar (norsk). Kvinnegruppa Ottar. Besøkt 8. mai 2020. 
• Law, Robin (1986). «Dahomey and the slave trade : reflections on the historiography of the rise of Dahomey». Journal of African history. 17 (2): 237–267 – via Jstor. 
• Macdonald, Fleur. «The legend of Benin’s fearless female warriors». www.bbc.com (engelsk). Besøkt 8. mai 2020. 

Eksterne lenker

• «On the trail of the amazons of Daxomè». African School of Economics. 2018.  Film produsert i forbindelse med professor Wantchekons forskningsprosjekt med samme tittel som filmen. Fransk tale, engelsk teksting. Spilletid 00:09:46
• Korsvik, Trine Rogg (8. mars 2007). «Amasonene i Dahomey». Kvinnegruppa Ottar (norsk). Kvinnegruppa Ottar. Besøkt 8. mai 2020.  Norsk nettside om amasonene i Dahomey
• Serbin, Sylvia (tekst); Masioni, Pat (illustrasjoner) (2014). The Women Soldiers of Dahomey (PDF). UNESCO.  [Tegneserie om amasonene i Dahomey]