Alma Mahler

østerriksk komponist

Alma Mahler-Werfel (1879–1964) var en østerriksk komponist og salonnière for kunstnermiljøene i Wien, Los Angeles og New York.

Alma Mahler
Alma Mahler 1899a.jpg
Alma Mahler 1899
FødtAlma Maria Schindler
31. aug. 1879[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Wien[5]Rediger på Wikidata
Død11. des. 1964[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (85 år)
New York[6]Rediger på Wikidata
Gravlagt Grinzing gravlundRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Komponist[4], kunstmaler, biograf, modell, skribent[4], musiker, kunstsamlerRediger på Wikidata
Ektefelle Walter Gropius (19151920), Gustav Mahler (19021911), Franz Werfel (19291945)Rediger på Wikidata
Partner(e) Oskar KokoschkaRediger på Wikidata
Far Emil Jakob SchindlerRediger på Wikidata
Barn Manon Gropius, Anna MahlerRediger på Wikidata
Nasjonalitet Østerrike, USA (1946–)Rediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerKlassisk musikk
Nettstedhttp://www.alma-mahler.com/engl/almas_life/almas_life.html

Fra venstre: Alma, moren og Margarethe Julie. Rundt 1893.

I unge år skrev Alma Schindler en del musikk, hvorav bare sytten sanger for sangstemme og piano er bevart. I vårt tid er hun mest kjent som ektefellen til komponisten Gustav Mahler, arkitekten Walter Gropius og forfatteren Franz Werfel. I tillegg hadde hun et flere år langt stormfylt forhold til maleren Oskar Kokoschka og flere kortvarige romanser med andre framstående menn.

LivRediger

OppvekstRediger

Alma Margaretha Maria Schindler var datter av landskapsmaleren Emil Jakob Schindler (1842–1892) og sangeren Anna Sofie Bergen (1857–1938).[7]

Moren var gravid i tredje måned da hun giftet seg med Schindler. En periode han var syk og fraværende startet hun et forhold til Schindlers kunstnerkollega Julius Victor Berger, som familien av økonomiske årsaker delte bosted med. Berger var med all sannsynlighet far til Annas andre barn, Margarethe Julie «Grete» (1880-1942). Grete var psykisk syk og moren innbilte Alma at farens difteri var den bakenforliggende årsaken. Dette fikk Alma til å bekymre seg om at også hun kunne bli syk en dag. Grete bodde på en psykiatrisk institusjon fra 1911, og ble i likhet med mange andre mentalt syke myrdet av nazistene. En kan trygt si at søsterens skjebne ikke gikk stort inn på Alma; etter at hun i 1925 oppdaget at de ikke hadde samme far, nevnes hun ikke mer i dagbøkene, og i selvbiografien fra 1950-årene omtaler hun Grete som «min uselvstendige lillesøster».[8]

Familiens økonomi bedret seg drastisk da faren i februar 1881 ble tildelt en kunstnerpris. Etter en tid oppdaget han konas utenomekteskapelige forhold, og hun brøt da kontakten med Berger – til gjengjeld var hun snart i gang med mannens elev og assistent, Carl Moll. De klarte å holde forholdet skjult mens Schindler levde og en tid etter, men giftet seg i 1895.[7]

Almas biograf Oliver Hilmes antar at et oppvekstmiljø preget av løgner og fortielse bidro til Schindler-døtrenes psykiske helse og til et svært tett bånd mellom Alma og faren.[9] Han gjorde det mulig for henne å utvikle musikkbegavelsen og de litterære interessene, men døtrene fikk ingen formell utdanning. Om vinteren gikk de på skole i Wien, om somrene fikk de undervisning av moren eller av en privatlærer. Selv om skolegangen var temmelig usystematisk, fikk Alma en grundig musikkopplæring. Adele Radnitzky-Mandlick underviste henne i klaverspill og Alma opparbeidet seg et omfangsrikt og imponerende repertoar. Blant de mest spilte komponistene var Franz Schubert og farens yndlingskomponist, Robert Schumann. Hun var også godt kjent med Richard Wagners musikk. Fra 1895 fikk hun komposisjonsundervisning av den blinde organisten og komponisten Josef Labor.[10]

Stefaren Carl Moll tilhørte kunstnerkretsen Wiener-Sezessionen, og ekteparet Molls hjem var møteplass for mange av Wiens forfattere, malere og arkitekter, eksempelvis Joseph Maria Olbrich, Josef Hoffmann, Wilhelm List og Koloman Moser, samt Max Burckhard, direktør ved Wiener Burgtheater. Alma lærte de fleste av disse å kjenne.[11]

Almas mennRediger

 
Gustav Mahler i 1898
 
Walter Gropius i 1919
 
Franz Werfel i 1915

En av gjestene i det Mollske hjem var maleren Gustav Klimt, en kjent kvinnebedårer som i en alder av 34 år var far til et titalls utenomekteskapelige barn. Alma var sytten år gammel og en blendendende skjønnhet, så Klimt ble betatt. Foreldrene forsøkte å holde dem unna hverandre, noe som bidro til at Klimts interesse holdt seg over flere måneder.[11] Da Klimt og Alma under en familiereise til Italia kysset hverandre, overtalte foreldrene sin venn og kunstnerkollega om å forlate reiseselskapet. Klimt lovet å holde seg unna Alma for framtida.[12]

Almas første egentlige kjærlighet var komposisjonslæreren Alexander von Zemlinsky, men han ble snart byttet ut til fordel for komponisten Gustav Mahler. De traff hverandre første gang i november 1901, bryllupet sto 9. mars 1902 i Wiens Karlskirche.[13] Før bryllupet forela han Alma et tjue sider langt brev der han stilte opp en rekke forventninger han hadde til ekteskapet. Blant annet stilte han som betingelse at hun sluttet å skrive musikk, da han ikke var innstilt på å være gift med en konkurrerende kollega.[14] Hun aksepterte, men bar resten av livet nag til ham for dette. Det bør også nevnes at hun ikke var helt trygg på sine egne evner som komponist.[15] Med Mahler fikk Alma to døtre, hvorav Anna Mahler ble en kjent skulptør.

Allerede mens Gustav Mahler levde startet Alma opp et forhold til den senere grunnlegger av kunst-, design- og arkitekturskolen Bauhaus, arkitekten Walter Gropius. Da Mahler døde i 1911 satte hun Gropius på vent noen år. Enkepensjon og arv hadde gjort henne til en velstående kvinne med mange beilere i Wien, det skadet nok heller ikke at hun fortsatt var ung og vakker. Høsten 1911 hadde hun et kort forhold til komponisten Franz Schreker,[16] senere strevde hun seg gjennom et stormfullt forhold til maleren Oskar Kokoschka.

Både Kokoschka og Gropius deltok i første verdenskrig. Samtidig som de lå ved fronten begynte Alma å bygge opp et ry som kunstelskende muse og iscenesatte seg som den store ivaretaker av Mahlers musikalske arvegods. Hun holdt kunstnersalong i Wien med besøkere som Gerhart Hauptmann, Julius Bittner, Franz Schreker, Johannes Itten, Richard Specht, Arthur Schnitzler og Siegfried Ochs. Også gamle flammer som Paul Kammerer og Hans Pfitzner var regelmessige gjester.

I august 1915 giftet Alma Mahler seg med Gropius. Han fikk to dagers permisjon i anledning begivenheten. I sin biografi karakteriserer Hilmes ekteskapet som dømt på forhånd, og antar at motivet hennes var en blanding av konvensjonalitet, indre tomhet og desorientering. Mens Gropius deltok i heftige kamper ved fronten i Vogesene, begynte Alma å miste interessen for ham. Hun var misfornøyd med hans militære karriere, og skrev i et brev til ham at den underordnede stillingen hans var henne uverdig, for «min ektefelle må være av ypperste klasse».[17][18]

Tidlig i 1918 måtte hun konstatere at hun var gravid igjen. Hun var overbevist om at barnefaren var en ny flamme, den 27 år gamle forfatteren Franz Werfel. Forholdet mellom Werfel og Alma ble etterhvert godt kjent, likevel valgte Gropius å påta seg ansvaret for en skilsmisse ved å arrangere det slik at han ble tatt in flagranti («på fersk gjerning») med en prostituert. Etter tidens ekteskapslover kunne Alma Mahler da kreve en hurtig gjennomført skilsmissesak.[19]

Werfel og Alma giftet seg først i 1929. Biografen Oliver Hilmes antar at Almas tiltakende alder og kroppslige forfall hadde fått henne til å innse at det ville bli vanskelig å finne en ny livspartner som levde opp til hennes høye krav. Ektefellene var i drift fra hverandre fra første stund, og før 1938 tilbrakte de mye tid på hver sin kant. Til den voksende kløften bidro politisk uenighet: Alma utviklet tidsriktige antisemittiske synspunkter, noe som falt jødiske Werfel tungt for brystet. I 1938 flyktet de til Frankrike, der de oppholdt seg til den tyske invasjonen våren 1940. Under store vanskeligheter klarte de å komme seg til USA. Werfel fikk alvorlige hjerteproblemer i 1943 og døde i 1945.[7]

«De fire kunstarters enke»Rediger

I samtiden ble ble det sagt at Gustav Mahler døde fordi han elsket Alma Mahler for mye, at Oskar Kokoschka aldri kom over tapet av henne og at Walter Gropius var hennes personlige leketøy. Franz Werfel kalte henne en av de få magiske kvinner som finnes. Med tanke på kunstartene de representerte, musikk, billedkunst, arkitektur og litteratur, ble hun noe respektløst kalt «de fire kunstarters enke».[20] Thomas Mann karakteriserte Alma Mahler som La grande veuve («den store enke»).

Almas mor døde høsten 1938. Stefaren Carl Moll, halvsøsteren Maria og hennes mann, begge mangeårige medlemmer av NSDAP, begikk alle selvmord i april 1945.[21] I hjembyen Wien var Alma bare på et kort opphold i 1947, hovedsakelig for å få avklart noen formuesspørsmål. Mest kjent er hennes kamp for å få tilbake eiendomsretten til Edvard Munchs maleri Sommernatt ved stranden. Hun fikk bildet av Walter Gropius da deres felles barn ble født, men Carl Moll solgte det etter at Alma var emigrert til USA. Hun tapte saken fordi hun ikke klarte å overbevise retten om at salget var skjedd uten hennes vitende og vilje. Alma fortsatte å kjempe om bildet helt til inn på 1960-årene, og nektet å sette sine føtter på østerriksk jord før hun hadde fått det tilbake. Bildet ble ikke levert tilbake til familien før i 2007, da barnebarnet Marina Fistoulari-Mahler overtok eiendomsretten.[22][23]

SelvbiografienRediger

I 1951 slo Alma Mahler-Werfel seg ned i New Yorks Upper East Side. Hun hadde lenge arbeidet med en selvbiografi basert på sine dagbøker. Samarbeidet med den første ghostwriteren, Paul Frischauer, skar seg fordi han protesterte mot dagbøkenes mange antisemittiske uttalelser. Senere samarbeidet hun med E. B. Ashton, men også han mente det ville være nødvendig å fjerne antisemittistisk materiale og en lang rekke utfall mot levende personer.

I 1958 kom den engelskspråklige utgaven, And the Bridge Is Love. Reaksjonen var heller avmålt, og spesielt Walter Gropius reagerte på måten forholdet og ekteskapet deres ble framstilt på.[24] Andre bekjente, som Paul Zsolnay, gjorde det krystallklart for Alma Mahler-Werfel at den påtenkte tyske utgaven måtte modereres i betydelig grad. Willy Haas fikk i oppdrag å forberede utgivelsen for det tyskspråklige markedet. Først etter å ha sett reaksjonen i det engelskspråklige markedet, ba Alma om å få fjernet at de rasepolitiske uttalelsene som de tidligere ghostwriterne hadde forsøkt å få henne til å utelate.[25]

Den tyskspråklige utgaven Mein Leben ble likevel ikke godt mottatt. Boka ble omtalt som glatt, tvetydig, selvmotsigende og inntil det parodiske selvopptatt. Mangeårige venner som Carl Zuckmayer og Thomas Mann hadde vendt seg mot henne allerede etter den engelskspråklige utgaven.[26] Biografen Astrid Seele skrev at «det selvbiografiske forsøket på å framstille seg selv i en rolle som muse bare var hennes siste fortvilte forsøk på å overbevise seg selv om sin helt personlige livsløgn, og med det rettferdiggjøre sitt liv overfor seg selv.»[27][28]

Komponisten Alma Schindler-MahlerRediger

 
Lyrikeren Richard Dehmel, 1905. Alma Mahler-Werfel tonesatte flere dikt av ham.

Alma skrev over hundre sanger, flere instrumentalstykker og begynte på en opera. Bare sytten sanger er bevart, resten forsvant under andre verdenskrig, eller ble destruert av henne selv.[29]

Før den østerrikske musikkviteren og komponisten Robert Schollum begynte å undersøke musikken hennes nærmere, var Alma Mahler-Werfels innsats som komponist lite påaktet. Schollum påviste at Almas tonespråk var svært ulikt Mahlers, men derimot kunne minne om komposisjonslæreren hennes, Alexander von Zemlinsky, dessuten om Richard Wagner og Johannes Brahms. Schollum karakteriserte henne som en høyt begavet musiker, og krediterte henne for melodisk oppfinnsomhet, og komposisjonene som dristige og originale. Han sammenlignet verkene med tidlige komposisjoner av Alban Berg, Arnold Schönbergs Gurre-Lieder, Franz Schrekers arbeider og komposisjonene Joseph Marx skrev etter 1909.[30]

Uansett tvilte Alma Mahler-Werfel på om det ansto seg en kvinne å komponere. I dag har musikken til Clara Schumann, Fanny Hensel, Pauline Viardot og andre kvinner fått større oppmerksomhet, men mot slutten av 1800-tallet ble musikk skrevet av kvinnelige komponister per definisjon ansett for å være mindreverdig, så Alma manglet kvinnelige forbilder. Riktignok fikk komponisten Ethel Smyth en viss suksess, men livshistorien hennes viste også hvor mye besluttsomhet som var nødvendig for å trenge gjennom de konvensjonelle forestillingene om kvinnelige komponister. Også andre av Almas samtidige måtte bruke mye kraft og energi på å skaffe seg handlingsrom til skapende virksomhet.

Karakter og ettermæleRediger

Alma Mahler framstilte seg selv som en muse for store kunstnere, og enkelte samtidige delte denne vurderingen. Eksempelvis sammenlignet Klaus Mann henne med den tyske romantikkens intellektuelle muser og med de stolte og briljante kvinner fra den franske grand siècle,[31] mens andre betraktet henne som en dominerende, materialistisk, antisemittisk femme fatale som utnyttet sine prominente livsledsagere.

Forfatteren Gina Kaus beskrev henne som «det verste mennesket jeg noensinne har kjent.»[32] Venninnen Marietta Torberg uttalte at Alma «var en stor kvinne og samtidig en kloakk.»[33] Claire Goll skrev at «den som er gift med Alma Mahler, må dø.»[34] Almas forkjærlighet for champagne og benediktinerlikør gjorde ikke nettopp underverker for figuren hennes, og Goll skrev videre at «for å opprettholde sin sviktende tiltrekningskraft bar hun gigantiske hatter med strutsefjær; man visste ikke om hun ønsket å opptre som en oppstaset bårehest eller som en ny d'Artagnan. I tillegg var hun pudret, sminket og godt i farta. Denne oppsvulmede valkyrien drakk som en svamp.»[35][36] Også komponisten Ernst Krenek tegnet et lite flatterende bilde av Alma Mahler. Hun var i begynnelsen av førtiårene da han ble kjent med henne, og han beskrev den en gang så omsvermede skjønnheten som et noe korpulent og «praktfullt opprigget slagskip»,[37] som vanligvis bar lange, flagrende gevanter for å skjule beina. «Stilen hennes var Wagners Brünhilde overført til Flaggermusens atmosfære.»[38] Til gjengjeld var Krenek imponert over det han oppfattet som hennes tilsynelatende uoppslitelige vitalitet og virketrang.[39]

Til syttiårsdagen mottok Alma Mahler-Werfel en gave som viser hvor nært hun var knyttet til kulturscenen. Venner av henne hadde lenge før fødselsdagen skrevet til mennesker som kjente eller hadde kjent henne og bedt dem bidra med én side hver til en gratulasjonsbok. Til de 77 gratulantene som på denne måten overbrakte sine lykkeønskninger hører blant andre Walter Gropius, Oskar Kokoschka, Heinrich og Thomas Mann, Carl Zuckmayer, Franz Theodor Csokor, Lion Feuchtwanger, Fritz von Unruh, Willy Haas, Benjamin Britten, den tidligere svigersønnen Ernst Krenek, Darius Milhaud, Igor Stravinskij, Ernst Toch, dirigentene Erich Kleiber, Eugene Ormandy, Fritz Stiedry, Leopold Stokowski og den tidligere østerrikske forbundskansleren Kurt von Schuschnigg.

Arnold Schönberg, som på grunn av en tidligere konflikt med Alma Mahler-Werfel ikke var invitert til å bidra til boka, dediserte henne i stedet en fødselsdagskanon med teksten: «Gravitationszentrum eigenen Sonnensystems, von strahlenden Satelliten umkreist, so stellt dem Bewunderer dein Leben sich dar.»[40] (norsk: «Gravitasjonssentrum i ditt eget solsystem, omkretset av strålende satellitter, slik framstiller beundreren ditt liv.»)

Referanser og noterRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alma-Mahler, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  4. ^ a b c d The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 118066, besøkt 1. april 2021
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014
  7. ^ a b c Biographie, Deutsche. «Mahler-Werfel, Alma - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 13. juni 2021. 
  8. ^ Margarethe (Grete) Julie Legler-Schindler (1881-1942) Arkivert 20. desember 2016 hos Wayback Machine., gustav-mahler.eu
  9. ^ Oliver Hilmes: Witwe im Wahn. a. 34
  10. ^ «ALMA : Biografie». www.alma-mahler.at. Besøkt 13. juni 2021. 
  11. ^ a b Alma Mahler-Werfel: Mein Leben, s. 22
  12. ^ Oliver Hilmes: Witwe im Wahn, s. 42
  13. ^ http://www.alma-mahler.at/deutsch/almas_life/timetable.html ALMA: Biografie], alma-mahler.at. Lest 12. juni 2021.
  14. ^ Ein Glück ohne Ruh. Die Briefe Gustav Mahlers an Alma. Red. Henry-Louis de La Grange og Günter Weiß. btb, Berlin 1997, ISBN 3-442-72243-8.
  15. ^ Alma Mahler-Werfel: Tagebuch-Suiten. 1898–1902. Red. Antony Beaumont og Susanne Rode-Breymann. Fischer, Frankfurt am Main 1997, ISBN 3-596-15220-8. Oppføring fra 23. november 1898, s. 149.
  16. ^ Alma Mahler-Werfel: Mein Leben, s. 47f
  17. ^ „Mein Mann muss erstrangig sein“
  18. ^ Oliver Hilmes: Witwe im Wahn, s. 172
  19. ^ Oliver Hilmes: Witwe im Wahn, s. 192f
  20. ^ ALMA: On Tour, alma-mahler.at. Lest 12. juni 2021
  21. ^ Oliver Hilmes: Witwe im Wahn. s. 343.
  22. ^ Belvedere restituiert Munch Arkivert 13. desember 2013 hos Wayback Machine., art-port.cc
  23. ^ Maria Børja: Munch-maleri stjålet av nazistene verdt minst 50 millioner, dagbladet.no 10. november 2006
  24. ^ Oliver Hilmes: Witwe im Wahn, s. 398
  25. ^ Oliver Hilmes: Witwe im Wahn, s. 401
  26. ^ Zitiert nach Oliver Hilmes: Witwe im Wahn, s. 412
  27. ^ «Ihre autobiographisch behauptete Identifikation mit ihrer Musenrolle stellt nur einen letzten verzweifelten Versuch dar, selbst an ihre ganz persönliche Lebenslüge zu glauben und damit ihr Leben vor sich selbst zu rechtfertigen.»
  28. ^ Astrid Seele: Alma Mahler-Werfel, s. 126
  29. ^ Alma the composer; alma-mahler.at
  30. ^ Robert Schollum: «Die Lieder von Alma Schindler-Mahler»'. In: Österreichische Musikzeitschrift. Wien 1979, 8, ISSN 0029-9316, S. 544–551.
  31. ^ Klaus Mann i Der Wendepunkt; 1949 sitert etter Astrid Seele: Alma Mahler-Werfel, s. 140
  32. ^ «sie war der schlechteste Mensch, den ich gekannt habe»
  33. ^ «Sie war eine große Dame und gleichzeitig eine Kloake.»
  34. ^ «Wer Alma Mahler zur Frau hat, muss sterben»
  35. ^ «Um ihre welkenden Reize aufzufrischen, trug sie gigantische Hüte mit Straußenfedern; man wußte nicht, ob sie als Trauerpferd vor einem Leichenwagen oder als neuer d'Artagnan aufzutreten wünschte. Dazu war sie gepudert, geschminkt, parfümiert und volltrunken. Diese aufgequollene Walküre trank wie ein Loch.»
  36. ^ Claire Goll: Ich verzeihe keinem, s. 229 (boktittelen betyr «jeg tilgir ingen»)
  37. ^ „prächtig aufgetakeltes Schlachtschiff“
  38. ^ „Sie war es gewohnt, lange, fließende Gewänder zu tragen, um ihre Beine nicht zu zeigen, die vielleicht ein weniger bemerkenswertes Detail ihres Körperbaus waren. Ihr Stil war der von Wagners Brünhilde, transportiert in die Atmosphäre der Fledermaus.“
  39. ^ Ernst Krenek: Im Atem der Zeit – Erinnerungen an die Moderne, s. 340–342
  40. ^ sitert etter Oliver Hilmes: Witwe im Wahn, s. 384

KilderRediger

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger

  (de) Wikiquote: Alma Mahler-Werfel – Sitater