Fattigskole
Fattigskolen var den første offentlige skole. Offisielt ble skolen hetende allmueskole eller fundasskole, men på folkemunn gikk den under fattigskole. Skolen var forbeholdt barn av fattige familier og foreldreløse barn.
Historikk rediger
Fredrik IVs forordning «Catechisationen» av 1719 la grunnlaget for de første offentlige skolene. Alle fattige barn skulle pålegges å møte fram i byens sognekirker på søndager og andre helligdager for å få opplæring i katekismen. I 1736 ble det innført tvungen konfirmasjon, og prestens opplæring skulle lede mot konfirmasjonen. Ut fra dette utviklet fattigskolene seg.
Pietismen har en stor ære for opprettelsen av disse skolene. For pietistene var det ikke lengre nok å lære de kristne grunnsannhetene. Religionsundervisningen skulle også omskape menneskets daglige liv. Morallære ble like viktig som intellektuell kunnskap. Martin Luthers katekisme var sentral som før, men skulle suppleres med bibelsitater som knyttet katekismeteksten til dagliglivet. I denne sammenheng ble det også viktig at elevene lærte å lese. Tidligere hadde presten lært barna teksten utenat.
I tillegg til lesing lærte guttene å skrive og regne. Jentene fikk opplæring i håndarbeidsfag. Barna begynte på skole i 6-7-årsalderen og gikk der til presteskapet var fornøyd med barnas kunnskap og de var klar for konfirmasjonen. Ved skoleslutt fikk barna hjelp til å komme i tjeneste eller lære hos en håndverker. Hadde en gutt vist seg ekstra dyktig kunne han begynne på Katedralskolen, noe som ikke var uvanlig.
Det var en del likhetstrekk mellom katedralskolene og allmueskolene. Først og fremst var kristendommen det sentrale. Men i katedralskolen foregikk det meste av undervisningen på latin, mens på allmueskolene ble det undervist på dansk. Derfor ble allmueskolen også kalt den danske skole, i motsetning til den latinske skole.
Skolene ble i starten ledet av sognets presteskap, samt av en eller flere fra borgerskapet. Langt fra alle fattige barn fikk gå på skole. For eksempel i Bergen i 1769 var det plass til ca. 150 av byens anslagsvis 1774 fattige barn mellom 8-16 år.
En viktig forutsetning for allmenn skolegang var innføring av obligatorisk konfirmasjonen i 1736. I konfirmasjonsforordningens paragraf 2 het det at ingen barn skulle antas til konfirmasjon før de hadde gått på skolen og skaffet seg den nødvendige kunnskap om kristendommen.[1] De første forordningen om en allmueskole i Norge kom i 1739 og 1741.[2]
Ved byskolelov av 1848 fikk alle barn både rett og plikt til skolegang. For å få plass til alle barn i skolepliktig alder kjøpte kommunene flere privathus som ble omgjort til skolebygg. Klassene ble større, med opp til 50 elever i hver. Noen klasser fikk undervisning om formiddagen, andre om kvelden. Et annet tiltak for å skaffe skoleplass til alle var et forsøk kalt vekselskole. Allmueskolen skulle ikke bare sørge for en kristen oppdragelse. Elevene skulle også få kunnskaper og ferdigheter som ethvert medlem av samfunnet burde ha. Det ble lagt stor vekt på morsmål og norsk historie, så skolen ble også viktig for nasjonsbyggingen. Ansvaret for skolevesenet ble etterhvert ført over fra kirken til en egen skolekommisjon, og dermed fikk de lokale myndigheter en sterkere innflytelse på skolens innhold. I tillegg til myndighetene bestod kommisjonen av byens sogneprester, så kirken mistet ikke helt kontrollen.
Ved folkeskoleloven av 1889 ble enhetskolen eller folkeskolen etablert og fattigskolen/allmueskolen opphørte å eksistere.
Fattigskoler i Bergen rediger
Bergens første fattigskole var Korskirkens fattigskole også kalt Christi Krybbe. Skolen startet undervisningen i eget skolebygg i 1740. (Under koleraepidemien i Bergen 1848-1849 opprettet Karantenekommisjonen et midlertidig lasarett på skolen.) I 1742 startet Nykirkens fattigskole, på folkemunne kalt Betlehem eller Grønneskolen (etter fargen på skoleforkleets krage). I 1770 startet Domkirkens allmueskole, Gråskolen på folkemunne (etter fargen på skoleforkleets krage), i 1775 Den alminnelige friskole og Mariakirkens fattigskole i 1779.
Den alminnelige friskole var i motsetning til de andre åpen for barn fra hele byen, og ikke bare for de som tilhørte ett kirkesogn. Mariakirkens fattigskole ble opprettet for tyske fattige barn og for bataljonen fra det Delmenhorstiske regiment, som ble forlagt i byen etter strilekrigen i 1765.
Sandviken var den gangen utenfor byens grenser, så barna der fikk ikke gå på en av byskolene. For å gi Sandvikens fattige barn et skoletilbud ga mesterrepslager Thyge Jæger i 1788 et hus, som ble gjort om til sognets fattigskole - Sandviken fattigskole.
Med byskoleloven fikk alle både rett og plikt til skolegang. For å få plass til alle barn i skolepliktig alder kjøpte Kommunen flere privathus som ble omgjort til skolebygg. Klassene ble større, med opp til 50 elever i hver. Noen klasser fikk undervisning om formiddagen, andre om kvelden. Et annet tiltak for å skaffe skoleplass til alle var et forsøk kalt vekselskole.
Referanser rediger
- ^ Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: [1] Arkivert 20. desember 2016 hos Wayback Machine.. Hentet 7. des. 2016.
- ^ Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: «Å danne en allmue». Hentet 7. des. 2016.
Kilder rediger
- Fossen, Anders Bjarne: Bergen bys historie, bind II. Borgerskapets by 1536-1800. Bergen 1979 (948.37 Be)
- Hoprekstad, Olav: Fattigskule ålmugeskule og lærarstand i Bergen fram til 1889. Bergen 1950. (m 372.94837 Ho)
- Høigård, Einar og Ruge, Herman: Den norske skoles historie. Oslo 1947
- Nilsen, Halkild: Kirke- og skoleforhold i Bergen. I biskop Jacob Neumanns tid. Oslo 1948
Eksterne lenker rediger
- Fattigskole/allmueskole - oppslagsverket oVe, artikkel av Ine Merete Baadsvik, Bergen Byarkiv.
- Å danne en allmue, artikkel hos Norgeshistorie.no
- Læreren som hyrde, artikkel hos Norgeshistorie.no