Alessandro Striggio den eldre
Alessandro Striggio (1536/1537–1592) var en italiensk komponist, musiker og diplomat.
| Alessandro Striggio den eldre | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1540 Mantova[1] | ||
| Død | 29. feb. 1592[2][3] Mantova | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, librettist | ||
| Nasjonalitet | Hertugdømmet Firenze Storhertugdømmet Toscana | ||
| Musikalsk karriere | |||
Striggio skrev en mengde madrigaler og scenemusikk, og knyttet begge sjangrene sammen i madrigalkomedien, en musikkform han var med å utvikle.
Liv rediger
Striggio kom fra en aristokratfamilie. Librettisten Alessandro Striggio den yngre var hans sønn.
Lite er kjent om Striggios tidlige leveår, men han oppholdt seg sannsynligvis i Firenze der han i 1560 knyttet de første kontaktene med mediciene. I 1567 sendte de ham til England med diplomatiske oppgaver. På 1560-tallet skrev han en rekke intermedier for mediciene; til deres bryllup, ved storfint besøk og andre festlige anledninger. Selv om han skrev mye for dem også senere, tyder mye på at han forlot Firenze. Striggio hadde kontakt med hoffet i München og reiste sannsynligvis dit flere ganger. I 1589-årene ble han venn av Vincenzo Galilei, men det er uklart om han ble medlem av Florentiner Camerata.
På 1580-tallet pleiet Striggio omgang med Este-familien i Ferrara. Hoffet i Ferrara var et av tidens sentre for den italienske musikkutviklingen og her begynte Striggio å komponere i det som den gang var en moderne madrigalstil. Disse verkene regnes som tapt. I 1586 vendte han endelig tilbake til Mantova, men holdt ved like kontakten med Medici-familien og tok oppdrag for dem i det minste fram til 1589.
Verk og mottakelse rediger
Striggio komponerte både kirkemusikk og verdslig musikk, men det er ikke bevart annet enn vokalmusikk – til dels med instrumentalakkompagnement. Han gav ut sju madrigalbøker og madrigalkomedien Il cicalamento delle donne al bucato.
Det mest imponerende verket hans er den 40-stemmige motetten Ecce beatam lucem. Det finnes opptegnelser som viser at han under en diplomatreise til London enten oppførte dette verket eller en 40- hhv. 60-stemmige messe, og med det gav Thomas Tallis inspirasjon til å skrive den kjente 40-stemmige motetten Spem in alium. Til forskjell fra Tallis gav Striggio detaljerte instrukser om at instrumentalstemmer skulle doble vokalstemmene. Ved en oppføring i 1568 ble vokalistene ledsaget av åtte blokkfløyter, altgamber og posauner pluss cembalo og basslutt. Motetten er skrevet for å bli oppført i venetiansk flerkorsteknikk: fire kor med henholdsvis seksten, ti, åtte og seks stemmer sto oppstilt romlig atskilt. Et annet verk med store dimensjoner er en 40-stemmig messe med en 60-stemmig Agnus Dei. Den var lenge ansett som tapt, men ble gjenoppdaget av musikkviteren Davitt Moroney og identifisert som parodimessen til Striggios Missa sopra Ecco sì beato giorno. Moroney ledet en nyoppføring av verket i 2007 under Proms i Royal Albert Hall.
Striggios musikk fikk stor utbredelse sent på 1500-tallet, spesielt i England der Alfonso Ferrabosco den eldre arbeidet for den italienske musikkstilen.
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 20. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 6. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Davitt Moroney: «Alessandro Striggio’s Mass in Forty and Sixty Parts». I Journal of the American Musicological Society bind. 60 nr. 1, s. 1–69 (2007)