Al-Walīd II

Al-Walīd ibn Yazīd (arabisk: الوليد بن يزيد; født 706, død 16. april 744 AD) var den ellevte kalifen av Umajjadekalifatet fra 743 til 744. Han overtok tronen da hans onkel Hišām ibn ʿAbd al-Malik døde 6. februar 744.

Al-Walīd II
Født		706 Syria
Død		744 Tadmur
Beskjeftigelse		Lyriker, guvernør, kalif
Embete		Umayyadekalif (743–744)
Far		Yazīd II
Søsken		Al-Ghamr ibn Yazid
Nasjonalitet		Umajjadene
Al-Walīd II på Commons

Liv og virke

Bakgrunn

Da al-Walīd vokste opp ble den herskende kalifen mer og mer misfornøyd med ham, og oppfordret ham til og med til å si fra seg sitt krav på stillingen som kalif til fordel for Hišāms sønn. Hišām likte ikke al-Waliīds løsaktige livsstil med mye drikking, og han beordret al-Walīd til å sende bort sine nærmeste drikkekamerater. Han trakk også tilbake nevøens ressurser, og oppfordret ham til å bry seg mer om religiøse saker.

Kalif

Rester av ørkenslottet Mshatta, bygd under Walid IIs tid

Som arving var al-Walīd kjent for å være upartisk, og da han ble kalif tok han ekstra godt vare på de lemlestede og blinde, som han ga mer ressurser til. Han beordret at hans to sønner al-Ḥakam og ʿUthmān skulle etterfølge ham, i den rekkefølgen. Han skal også ha skrevet dikt, hvorav noen blir referert til i aṭ-Ṭabarīs skrifter.

Al-Walīd godtok først Naṣr ibn Sayyār som Khurasans guvernør, men under påvirkning fra Yūsuf ibn ʿUmar fjernet al-Walīd Naṣr. Han utnevnte også sin onkel Yūsuf ibn Muḥammad som Medinas guvernør. Yaḥya ibn Zayd ble funnet i Khuransan, og Naṣr oppfordret ham til å gå til kalifen for å fremme islamsk enhet, men Yaḥya valgte heller å gjøre motstand, og etter først å ha hatt framgang ble han drept.

Al-Walīd fengslet også Sulayman ibn Hišām, og i tillegg til ryktene om at han drakk, sang og var umoralsk førte dette til en betydelig motstand mot kalifen. Han var også glad i å arrangere hesteløp. Den rettskafne Yazīd ibn al-Walīd, en fetter av kalifen, kritiserte ham for hans manglende moral, og en gruppe begynte å planlegge hvordan de skulle få ham myrdet. Ḫalid ibn ʿAbd Allah ble spurt om å være med, men han nektet og advarte heller al-Walīd om planene. Hans vage advarsler vekket kalifens sinne, og al-Walīd fengslet Ḫalid, som han gav til Yūsuf ibn ʿUmar for 50 millioner dirhamer. Yūsuf torturerte og drepte Ḫalid, noe som vekket sinne hos mange av al-Walīds egne slektninger.

Da han hørte om planen, skrev Marwān ibn Muḥammad fra Armenia at han mente en mer fornuftig reaksjon, en som ville skaffe riket stabilitet og sørge for bevaringen av umajjadedynastiet. Denne planen ble avvist, og en væpnet hær rykket inn i Damaskus mens kalifen ble beleiret i en borg utenfor byen. Etter å lenge ha ytt hard motstand ble han 16. april 744 (126 AH) beseiret og drept av Sulaymans styrker i al-Aġdaf i dagens Jordan. Han ble etterfulgt av Yazīd ibn al-Walīd.

Litteratur

• Claude Cahen: Der Islam 1. Vom Ursprung bis zu den Anfängen des Osmanenreiches. (Fischer-Weltgeschichte 14), Fischer, Frankfurt am Main 1968.
• Ulrich Haarmann: Geschichte der arabischen Welt. Hg. von Heinz Halm. C. H. Beck, München 2001, ISBN 3-406-47486-1.
• Gernot Rotter: Die Umayyaden und der zweite Bürgerkrieg (680–692). (Abhandlungen für die Kunde des Morgenlandes, Band 45,3), Steiner, Wiesbaden 1982, ISBN 3-515-02913-3.
• J. J. Saunders: A history of Medieval Islam. Routledge & Paul, London 1965, ISBN 0-7100-2077-5. (Auch: Reprint. Routledge, London u. a. 1990, ISBN 0-415-05914-3)
• Julius Wellhausen: Das Arabische Reich und sein Sturz. Reimer, Berlin 1902. (2. unveränderte Auflage, de Gruyter, Berlin 1960)