Wikipedia

Aléria

Kommune på Korsika i Frankrike

Aléria (gresk Ἀλαλίη, Alaliē og latin Aleria) er en kommune i det franske departementet Haute-Corse på Korsika. Det omfatter det punkt som ligger lengst øst i Frankrike.

Aléria
LandFrankrikes flagg Frankrike
RegionKorsika
DepartementHaute-Corse
StatusKommune
Postnummer20270
Areal58,33 km²[1]
Befolkning2 211[2] (2021)
Bef.tetthet37,91 innb./km²
Høyde o.h.10 meter
Nettsidealeria.fr
Kart
Aléria
42°06′51″N 9°30′47″Ø
Aléria på Commons
Strandsone mellom Ghisonaccia og Aléria.

Administrasjon rediger

Aléria deler kantonen Moïta-Verde med 13 andre kommuner: Moïta, Ampriani, Campi, Canale-di-Verde, Chiatra, Linguizzetta, Matra, Pianello, Pietra-di-Verde, Tallone, Tox, Zalana og Zuani.[3]

Geografi rediger

 
left kart som viser Aléria.

Aléria er 70 kilometer sør for Bastia på motorvegen Route N198 i midten av Plaine Orientale, også kalt for Plaine d'Aléria, den østmidtre kystsletten som er vendt mot Italia. Den omfatter en rekke landsbyer og monumenter. Det meste av øyas øvrige områder er fjell.

Den østlige kystlinjen er delt av en rekke innsjøer, skjønt ikke alle, som renner ut i Tyrrenhavet, levningene av et antikt system av laguner bak strandsperringer. Korsikanerne viser til dem som Étang, «basseng», skjønt de fleste er større enn noe vanlig basseng. Sumpland er også omfattende på kysten noe som har ført til at de fleste byene ble bygget inne i landet. Malaria har historisk sett vært et problem i nærheten av sumpene på østlige Korsika. Strandsperringene er i dag attraktive for rekreasjon.

Elven Tavignano går inn i kommunen fra nordvest og ender i Tyrrenhavet. Dets landområder omfatter et delta, sumper i sør og den uforbundete étang de Diane i nord. I vest er étang de Terre Rosse en innsjø og et reservoar benyttet for å irrigere sletten.

Korsika hadde en stedegen befolkning i neolittisk tid og i bronsealderen, men østkysten ble etterhvert kolonisert og befolket av en rekke sjømakter: grekerne, etruskerne, karthagere, og endelig romere. De bygget alle på en étang som de benyttet som havn. Alaliē (jonisk dialekt) ble plassert mellom den sørlige enden av den 3,5 km lange Ētang de Diane og elven Tavignanu (i antikken kalt for Rhotanos), delvis i innlandet, men kontrollerte hele området, inkludert munningen av elven. Stedet er delvis okkupert av landsbyen Cateraggio (korsikansk U Cateraghju) ved korsveien mellom vegene N200 og N198. N200 følger Vallé du Tavignano inn i innlandsfjellene til Corte.

Da etruskerne overtok området etter at grekerne ble tvunget til å oppgi det bosatte de seg lengre sør langs N198 i nabolaget til landsbyen Aléria, i dag hovedsakelig et arkeologisk sted på andre siden av elven fra Cateraggio hvor besøkende og akademikere er innkvartert. Fortsatt sør for dette lå den etruskiske nekropolis, i dag Casabianda. Aléria har sitt navn fra den romerske byen som ble plassert der etter at etruskerne var blitt beseiret.

Hele distriktet er imidlertid langt videre ved å følge den korsikanske skikk med å omfatte en del fjell og del strender i hvert distrikt. Den omfatter jordbrukslandene i Teppe Rosse i vest, hele Étang de Diane og Plage de Padulone 3 km øst for Cateraggio, en tidligere strandsperring. Siden 1975 har en rekke lover skapt naturreservatet Casabianda-Aléria på 1 748 hektar mellom munningen av Tavignanu og Étang d'Urbinu som 5 km i sør.

Reservatet i sør var i begynnelsen tatt fra eiendommene til fengselet Casabianda i 1951. Dette ble opprettet i 1880 i et da ugjestmildt og befolkningstomt område som myndighetene håpet at fangene kunne gjøre om til jordbruksjord. Det omfattet over 1800 hektar, men på grunn av høy dødelighet feilet jordbrukseksperimentet[3].

Økonomi rediger

L'étang de Diane består av 600 hektar; i det omfatter île des Pêcheurs («Fiskerens øy») en stor hang av østersskjell som har hopet seg opp siden romersk tid da skalldyr og saltet østers ble eksportert til Roma. Et selskap har gjenopptatt med suksess produksjonen av bløtdyr av ulike slag ved étang. Resten av kommunen kultiverer vin på 408 hektar, men også sitrusfrukter. Det er sted for naturister ved Riva Bella[3].

Arkeologi rediger

Flere hundre arkeologiske steder på Korsika tilbyr et innblikk til en øy som har vært bosatt sammenhengende siden rundt 6500 f.Kr. og har aldri vært isolert. Om en befolkning kunne komme til Korsika kunne den opprettholde kontakter og spesielt handel med andre steder i Middelhavet. Den stedegne og innfødte befolkningen på Korsika kan derfor ha kommet fra en hvilken som helst sted til de korsikanske kystene. De ulike arkeologiske museene på øya oppbevarer et stort utvalg av kulturgjenstander fra neolittisk tid, kobberalderen, bronsealderen og jernalderen.[4] Kun i jernalderen, fra rundt år 700 f.Kr., har det vært mulig for historikerne å skille mellom de stedegne og innfødte befolkningen fra tidligere befolkninger og til nyere innvandrere.

Selv om det ikke var noen urban befolkning fra tiden før den greske kolonien er det høyst usannsynlig at Aléria var ubebodd. Et tilfeldig funnsted av en søppeldynge fra oldtiden ble gjort på et sted kalt for Terrina omtrent 2 km fra Étang de Diane og som har gitt en del informasjon om befolkningen som var her i tiden fra før romerne.[5] Dyngen ble utgravd i tiden 1975–1981 hvor det ble funnet fire nivåer og stedet ble navngitt etter det nivået som ble antatt å være den mest betydningsfulle, «Terrina IV».

«Terrina IV» omfatter midt-neolittisk kultur som i dominerende grad hadde kyr og griser, i kontrast til resten av øya som holdt seg hovedsakelig med geiter og sauer og sådde mer korn. Kobberalderen, omtrentlig 3500-3000 f.Kr. kom i en enkel og grei overgang. Befolkningen på stedet produserte arsenikkholdig kobber og kobbervarer, imidlertid har en egenartet sylindersk smeltedigel blitt avdekket helt ut til hele Egeerhavet og i Levanten, og vinduet ender der[6]

Den synlige oldtidsbeboelsen ved Aléria går tilbake til jernalderen og er i overensstemmelse med historien. Selv om ruiner på høydedrag ble bemerket av Prosper Mérimée i 1839 ble de ikke utforsket før 1955 av Jean Jehass og Jean-Paul Boucher. I 1958 hadde forskerne avdekket et forum i den romerske byen Aleria, først bosatt i løpet av det første 100-tallet e.Kr.

En førromersk, etruskisk nekropolis ble deretter oppdaget 500 meter lenger sør (i Casabianda) som inneholdt mer enn 200 graver. Den ble utgravd i 1960–1981. Nekropols ble brukt i tiden fra 500-tallet og fram til 200-tallet f.Kr. og ble forlatt eller oppgitt i forbindelsen med dannelsen av den romerske byen som bygget sin kirkegård i nord.[7] Ingen kulturgjenstander som er blitt identifisert som etruskiske har blitt funnet som fra tiden før 500-tallet f.Kr. Det betyr at etruskerne var mest sannsynlig inntrengere på den tiden.

Systematiske utgravningen siden 1955 har avslørt langtrekkende kontakter på 500-tallet ved keramikkskår i søppeldynger som er joniske, fønikiske, fra Rhodos og attisk greske steintøy med svartfigurer. Undersøkelsene av nekropolis i Casabiandas graver som i sin tid ble hogd ut av fjellet har avslørt gravgjenstander fra sen arkaisk tid og framfor som omfatter kostbar kunst, smykker, våpen, metallarbeider, bronse- og keramikkplater og disker, attiske kopper, rhyton (drikkekar), særegne kratére som har blitt dekorert av meget dyktige attiske vasemalere[8]

Flyttbare kulturgjenstander som er funnet i Aléria blir vist fram i Musée Jérôme Carcopino innenfor Fort Matra i landsbyen Aléria.

Antikk historie rediger

Førromersk tid rediger

I henhold til Herodot[9], tyve år før Fokaia i Jonia ble forlatt, det vil si i år 566 f.Kr., koloniserte fokaierne det vestlige Middelhavet og grunnla byen Alaliē på kysten av Cyrnus (Korsika). Diodorus Siculus[10] sier at byen ble navngitt Calaris, noe som muligens er en korrupsjon av Alaliē[11], eller en forveksling med Calaris på Sardinia. De historiske omstendigheter etterlater ingen tvil at Calaris var Aleria.

Diodorus forteller[10] at Aleria hadde en «stor, vakker havn kalt Syracusium», at Calaris og en annen by, Nicaea, var på den, og at Nicaea var blitt bygget av etruskerne.[12] Syracusium kan kun være Étang de Diane, en innsjø som gikk ut Tyrrenhavet. Ettersom Aleria og Nicaea var handelsrivaler synes det usannsynlig at etruskerne ville ha tillatt de greske fokaierne tilgang til Étang de Diane. Nicaea er blitt alminnelig akseptert med distriktet La Marana lengre nord hvor romerne senere bygget en by, Mariana, ved Étang de Biguglia, som var en bedre havn[11]. Diodorus sier at byene på Korsika var styrt av fokaierne og at de sistnevnte tok slaver, harpiks, voks, og honning fra dem. Alaliē var et emporium eller markedsplass. Av de innfødte som fokaierne la inn under seg sier Diodorus kun at de var «barbarer hvis språk var svært merkelig og vanskelig å forstå», og de var mer enn 30 000 i antall.

Hjembyen Fokaia var den første byen i Jonia som ble beleiret av hæren til Kyros den store, kommandert av Harpagus, i 546 f.Kr. Etter å ha forhandlet fram våpenhvile tok fokaierne sine skip og oppga byen til Harpagus som lot dem seile[9]. Da de ble nektet å bosette seg på småøyene Oenussae i området Khíos besluttet de å seile til Alaliē, men gjorde først et overraskende angrep på Fokaia, henrettet hele den persiske garnisonen som var der. Etter denne suksessen flyttet halvparten tilbake til Fokaia, mens den andre halvparten bosatte seg i nærhet av Alaliē.

På Korsika var disse så brysomme for etruskerne og for karthagerne på Sardinia at de to sjømaktene gikk sammen om å kombinere sin flåte på 120 skip for å jage dem vekk. Men denne flåten ble presset tilbake av de 60 greske skipene i slaget ved Alalia som Herodot beskriver som en «cadmeiansk» seier, hans ekvivalent til en Pyrrhosseier, ettersom grekerne tapte 40 skip som sank og de gjenværende 20 var så hardt skadd at de ikke lenger var krigsdyktige. Ute av stand til å forsvare seg dro de gjenværende fokaierne avsted til Rhegium og således oppga Alaliē. Etruskerne tok tallrike fanger og henrettet dem. Likene lot de ligge hvor de lå inntil orakelet forlangte en skikkelig gravleggelse. Ettersom karthagerne ikke da var interessert i Korsika okkuperte etruskerne Alaliē og tok over styringen av øya som de holdt inntil romerne tok den fra dem.

Romersk rediger

Etruskerne og kanskje andre folk okkuperte Alalia[3]. Det er ingen bevis på annen påvirkning på øya eller fra den opprinnelige stedegne befolkningen. Østkysten var ganske enkelt for ugjestmild for dem. På den andre siden av havet oppsto en ny makt som med tiden kom til å dominere hele øya og fikk en varig innflytelse som endringen av språket; Romerriket.

Alaliē ble okkupert av romerne i løpet av første punerkrig i 259 f.Kr. Den romerske forfatteren Florus sier at Lucius Cornelius Scipio ødela stedet og renset regionen for karthagere[13] mens Plinius den eldre legger til at Lucius Cornelius Sulla lenge etter anla to kolonier, Aleria og Mariana.[14] Øyensynlig hadde etruskerne på Korsika fortsatt samarbeidet med karthagerne. Ikke inkludert etruskerne ble øya delt inn i 32 stater.

Etruskerne fortsatte benytte nekropolis. Senere må den etruskiske befolkningen ha blitt assimilert inn i den nye romerske befolkningen parallelt med den samme prosessen i Italia. Det etruskiske språket forsvant og det må ha skjedd omtrent samtidig som øya begynte å bruke latin, først som administrasjonsspråk, deretter som morsmål.

I løpet av slutten av den romerske republikken besluttet romerne å bygget en betydelig marinebase ved kysten av Étang de Diane. Begynnende i år 80 f.Kr. under Sulla som diktator bygde de byen på en odde ved Aléria og kalte den for Aleria. Byen steg til fremståenhet under keiser Augustus og ble provinshovedstaden på Korsika. Betydelige marineflåter var stasjonert ved étang.[15] Klaudios Ptolemaios nevner den, men sier lite, nevner kun «Aleria Colonia», elven Rotanus og havnen Diana.[16] Han lister «de innfødte raser» som er bosatt på øya, men deres geografiske koordinater stemmer ikke med Aleria. Muligens var den romerske byen ikke å betrakte som en av disse.

I den senere Romerriket forfalt havnen og byen. Den kom seg aldri fra en katastrofal brann i år 410 og i 465 ble byen herjet av vandalene. I tiden etter ble den til en liten landsby uten interesse for noen større makt. Disse hendelsene må ha markert slutten på dens klassiske oldtid. Byen ble begravd bit for bit av Tavignano og Tagnone, noe som også frambrakte de dødelige sumpene. Regionen ble underlagt et kristent sogn.

Middelalderen og moderne tid rediger

Det er en del bevis for at Korsika ble konvertert til kristendommen på slutten av 500-tallet. Gregor I den store skrev i år 597 til biskop Peter of Alaria og ba ham konvertere frafalne og kristne enda flere hedninger fra å dyrke trær og steiner. Paven sent noe penger for biskopkapper.[17] I år 610 ble Aleria imidlertid uten en biskop (se artikkel Ajaccio).

På 1200-tallet ble Aleria av interesse for Republikken Genova. På denne tiden var det latinske språket ikke lenger talt, men utviklet seg til Corsu eller Lingua Corsa, det vil korsikansk, parallelt med utviklingen til de andre romanske språk. Aleria var setet for en biskop helt fram til den franske revolusjon. Ved slutten av Ancien-regimet bodde ikke biskopen lengre i Aléria, men i Cervione.

Kommunen Aléria ble skapt i 1824, men den begynte ikke å våkne til liv før etter 1945 etter at de allierte, hovedsakelig amerikanere, hadde gått inn for fjerne malaria i 1944. En organisasjon, SOMIVAC (Société d'aménagement pour la mise en valeur de la Corse), ble dannet i 1957 for oppvekke jordbruket over hele den østlige sletten ved statlig støtte. Organisasjonen hadde stor suksess i å utvikle regionen. Samtidig kom et omfattende arkeologisk arbeid i gang i 1955.

Referanser rediger

  1. ^ répertoire géographique des communes, Institut national de l'information géographique et forestière, Wikidata Q20894925, https://geoservices.ign.fr/documentation/diffusion/index.html 
  2. ^ (på fr) Populations légales 2021, INSEE, 28. desember 2023, Wikidata Q124036546, https://www.insee.fr/fr/statistiques/7728826 
  3. ^ a b c d «France, le trésor des régions: Département: Haut-Corse» (html-format) (fransk).
  4. ^ «Archaeological Museums» Arkivert 30. april 2008 hos Wayback Machine.. Corseweb.
  5. ^ Costa, L.J., red. (2005): «Préhistoire de la Corse: Terrina IV (Aléria)» Arkivert 30. september 2008 hos Wayback Machine.. Kyrnos Publications pour l'archchéologie.
  6. ^ Costa, L.J., Editor (2005): «Préhistoire de la Corse: Chalcolithique» Arkivert 13. januar 2008 hos Wayback Machine.. Kyrnos Publications pour l'archchéologie.
  7. ^ Allegrini-Simonetti, Franck; Guidoni, E., Illustrator (juli, 2004): Site archéologique: Aleria: le site antique Arkivert 20. november 2008 hos Wayback Machine., Collectivité Territoriale de Corse: Service des Editions de la Direction de la Communication et de la Documentation Service Archéologie et Musées de la Direction du Patrimoine.
  8. ^ Stillwell.
  9. ^ a b Herodotus, Bok I Seksjonene 162-167.
  10. ^ a b Bibliotheca historica Bok V Kapittel 1.
  11. ^ a b Gregorovius, Ferdinand; Edward Joy Morris (overs.) (1855): Corsica: Picturesque, Historical and Social. Parry & M'Millan, sidene 12-13. Downloadable Google Books.
  12. ^ Syracusium må ikke bli forvekslet med Syracusianos Portus som enten må være Porto-Vecchio eller lengre sør.
  13. ^ Epitome of Roman History, Bok I Seksjon 18.
  14. ^ Natural History Bok III Seksjon 6.80.
  15. ^ Abram (2003).
  16. ^ Bok III Kapittel 2.
  17. ^ Richards, Jeffrey (1980): Consul of God: The Life and Times of Gregory the Great. London, Boston: Routledge & Kegan Paul, side 237. ISBN 0710003463.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aléria&oldid=22221231»