Antoine Agénor de Gramont

fransk diplomat og politiker
(Omdirigert fra Agenor, duc de Gramont)
Antoine Agénor de Gramont
Agénor de Gramont (1819-1880).jpg
Født14. august 1819[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris
Død17. januar 1880[2][3]Rediger på Wikidata (60 år)
Paris
Ektefelle Emma Mary MackinnonRediger på Wikidata
Far Héraclius de GramontRediger på Wikidata
Mor Ida d'OrsayRediger på Wikidata
Søsken Auguste de GramontRediger på Wikidata
Barn Agénor de Gramont, Alfred de Gramont, Armand de GramontRediger på Wikidata
Utdannet ved École PolytechniqueRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[7], diplomatRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Utmerkelser Storkors av Æreslegionen, ridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' ordenRediger på Wikidata

Antoine Agénor de Gramont

Antoine Alfred Agénor de Gramont (født 14. august 1819 i Paris i Frankrike, død 17. januar 1880 samme sted) var en fransk diplomat og statsmann. Som utenriksminister i regjeringen Ollivier var han en av de hovedansvarlige for den fransk-prøyssiske krig som brøt ut i 1870.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Gramont stammet fra en av de mest fornemme gamle adelsslekter, den yngre linje av hertugene av Aure, som tok sitt navn fra stamsetet Gramont i Navarra.

Hans bestefar, hertug Antoine Louis Marie de Gramont (1755–1836), hadde utvandret under revolusjonen. Hans far, hertug Antoine Heraclius Genevieve Agenor av Gramont og Guiche (1789–1855), hadde deltatt på britisk side under den spanske uavhengighetskrig og var i 1823 trådt inn som generalløytnant i den franske armé og ledsaget i 1830 den avsatte kong Charles X til hans skotske eksil. Den yngre generasjon var derimot bonapartistisk innstilt. Gramonts fetter grev Antoine Louis Raymond de Gramont (1787–1825), skapte seg navn og høy rang i Napoléon Bonapartes armé.

KarriereRediger

Gramont tok polyteknisk skole og ble i 1840 utnevnt til underløytnant, men forlot allerede samme år krigstjenesten. Etter februarrevolusjonen i 1848 sluttet han seg til prins Napoleon. Han ble utnevnt til ministre plénipotentiaire i Kassel (1851), i Stuttgart (1852) og i Torino (1853), til ambassadør i Washington D.C. (1854), i Roma (1857) og i Wien (1861).[trenger referanse] Den 15. mai 1870 overtok han utenriksporteføljen i kabinettet Émile Ollivier. Hans løpebane som utenriksminister ble kort men skjebnesvanger.[trenger referanse]

Da den 6. juli 1870 spørsmålet om et valg av prins Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen til spansk konge kom på tale i den lovgivende forsamling, erklærte Gramont til forsamlingens bifall at den franske keiserlige regjering ikke kunne tåle «at en fremmed makt kunne forrykke Europas likevekt samt sette Frankrikes interesse og ære i fare ved å anbringe en av sine fyrster på Karl Vs trone».[trenger referanse] At prinsen av Hohenzollern selv trakk seg tilbake, tilfredsstilte ikke Gramont, men han avkrevde den prøyssiske konge en særskilt erklæring vedrørende denne sak, nemlig at prinsens kandidatur ikke ville bli relansert.[trenger referanse] Da kongen av Preussen nektet dette, fulgte en krigserklæring fra Frankrikes side. Både på fransk og på tysk side seiret de mest steile krefter med sterkest krigsvilje; et viktig element i dette var den såkalte Emsdepesjen.

Etter franskmennenes nederlag ved Wörth måtte Gramont, likesom de øvrige ministre, tre tilbake (9. august 1870). Han vendte da tilbake til Paris, der han bodde til sin død. I de påfølgende år opptrådte han noen ganger for å forsvare sin utenrikspolitikk, som i arbeidet La France et la Prusse avant la guerre (1872) og i noen artikler i Revue de France (1878) under pseudonymet «Andreas Memor».

Han var siden 27. desember 1848 gift med skotske Emma Mary Mackinnon (1811–1891).

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Antoine Agenor Alfred duc de Gramont, biography/Antoine-Agenor-Alfred-duc-de-Gramont
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 14. okt. 2015, 117553360
  3. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb124594384
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Antoine Agénor Gramont, gramont-antoine-agenor
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 15. des. 2014
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, 25. jun. 2015

Eksterne lenkerRediger