Agadirkrisen
Agadirkrisen, også kalt den andre marokkokrisen eller Panterspranget, var en internasjonal krise som oppstod etter at den tyske kanonbåten «Panther» ble sendt til den marokkanske havnebyen Agadir den 1. juli 1911.
Forløp rediger
Etter at franske myndigheter hadde rapportert om uroligheter i den marokkanske byen Fez ble franske styrker sendt til byen for å gjenopprette orden. Franskmennene inntok Fez den 21. mai 1911, og likeså Rabat. Den tyske utenriksministeren Alfred von Kiderlen-Waechter mente at dette var et brudd mot Algecirastraktaten, og sendte – muligens uten å rådføre seg med resten av regjeringen - kanonbåten SMS «Panther» til Agadir, som la fram de tyske kravene den 1. juli. Kiderlen-Wächter regnet med at Frankrike skulle bli isolert og komme til å kompensere Tysklands eventuelle aksept av fransk herredømme over hele Marokko med overdragelse av store landområder i Afrika, fremfor å risikere en krig om Marokko.
SMS «Panther»s påskudd for å ankomme Agadir var forsvaret av tyske handelsinteresser. En tysk sivilist, som befant 100 km nordenfor, ble sendt til byen og den offisielle linjen skulle så være at «Panther» skulle komme for å «redde» ham. Men sivilisten ble forsinket og ankom ikke Agadir før tre dager etter at «Panther» var ankommet.[1] Etter få dager ble SMS «Panther» erstattet av to andre tyske krigsskip, hjelpekrysseren SMS «Berlin» og kanonbåten SMS «Eber».[2]
Frankrike fikk imidlertid støtte både av Storbritannia og Russland, mens Tysklands allierte Østerrike-Ungarn og Italia ikke gav Tyskland noe bifall. Tyskland ble nødt til å rygge ut av situasjonen.
Ved Marokko-Kongo-traktaten 4. november 1911 aksepterte Tyskland Frankrikes stilling i Marokko i bytte mot territorium under den franske ekvatorialafrikanske kolonien Mellomkongo (Neukamerun). I tyske øyne var kompensasjonen utilstrekkelig. Den konservative tyske politikeren Ernst von Heydebrand und der Lasa (1851-1924) kritiserte rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg for ikke å være tilstrekkelig aggressiv i sin utenrikspolitikk.[3] Heydebrand uttalte skjebnesvangert i riksdagen: «Tyskland vet nå hvem som er vår virkelige fiende.» Det var England han utpekte.[4]
I mars 1912 måtte så Marokko formelt oppgi sin suverenitet til fordel for Frankrike i Fez-traktaten.
Krisen og stormaktsalliansene rediger
Agadirkrisen viste at landene i trippelententen sannsynligvis ville komme til å støtte hverandre i tilfelle en stor internasjonal konflikt, men at Østerrike-Ungarn og Italia trolig ikke ville komme Tyskland til hjelp med mindre de selv ble angrepet først.
Referanser rediger
- ^ MacMillan, Margaret (2013). The War that Ended Peace: The Road to 1914. Random House, 2013. s. 440.
- ^ Telegramm der Admiralität vom 28. Juni 1911
- ^ https://www.dhm.de/lemo/biografie/biografie-ernst-von-heydebrand-und-der-lasa
- ^ Knut Hagberg: Churchill (s. 64), Gyldendal norsk forlag, Bonniers trykkeri i Stockholm, 1945
Eksterne lenker rediger
- Christian Preuße: Die zweite Marokko-Krise 1911 im LeMO (Deutsches Historisches Museum und Haus der Geschichte)
- Konstantin Sakkas: Der Panthersprung nach Agadir. Kalenderblatt des Deutschlandfunk vom 19. April 2011.
- Gerd Fesser: Der Panthersprung nach Agadir. I: Zeit Online, 1. Juli 2011.