Arbeidsmarkedsetaten
Arbeidsmarkedsetaten (Aetat) var en statlig etat underlagt det daværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
| Arbeidsmarkedsetaten | |||
|---|---|---|---|
| Aetat | |||
| Type | Etat | ||
| Virkeområde | Norge | ||
| Etablert | 1960 | ||
| Opphørt | 2006 | ||
| Hovedkontor | Oslo | ||
| Misjon | Arbeidsformidling, veiledning, utbetaling av dagpenger, ventelønn og attføringsytelser | ||
| Opphørt | 2006 | ||
| Erstattet av | NAV | ||
Etaten hjalp arbeidssøkere med å komme i jobb og arbeidsgivere med å finne arbeidskraft, blant annet ved å samle informasjon om ledige stillinger i et sentralt register. Arbeidsformidlingen var en av etatens viktigste oppgaver.[1][2] Den var regjeringens viktigste virkemiddel i gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken. Aetat utga månedlig statistikk og analyser om arbeidsmarkedet. Etaten hadde ansvaret for utbetaling av dagpenger, ventelønn og attføringsytelser. Etaten hadde også ansvar for rettledning i spørsmål om yrker og utdanning, samt tiltak for kvalifisering og opplæring.[1]
Fra arbeidsanvisningskontor til Aetat rediger
Kommunale arbeidskontorer ble opprettet i flere byer fra 1897, med Bergen som den første da «Bergen offentlige arbeidsanvisningskontor» begynte sin virksomhet.[1] I 1906 kom loven om arbeidsformidling. I 1940 ble kommunene pålagt å opprette arbeidskontorer. Arbeidsformidling ble pålagt kommunene med lovgivning av 1947. Det kunne opprettes felles arbeidskontor for flere kommuner, og det kunne være egen formidling for visse yrker. Sjømannskontorene, som etterfulgte mønstringskontorene, ble ofte avdelinger av arbeidskontorene. Arbeidsformidlingen ble overført til staten i en toårsperiode fra 1960. Landet ble inndelt i arbeidsformidlingsdistrikter med et distriktskontor i hvert. Distriktskontoret sorterte under fylkesarbeidskontoret, og ble ledet av en distriktsarbeidssjef tilsatt av departementet. Arbeidsmarkedsetaten endret i februar 2000 navn til Aetat med rundt 3.500 ansatte, hvorav 60 % var organisert i Norsk Tjenestemannslag (NTL).[3]
Fra 2000 ble forbudet mot privat arbeidskraftformidling opphevet,[4] og dette økte presset på Aetats ansatte om å vise seg verd de over 15 milliarder kroner etaten fikk bevilget i 1999.[5]
Høsten 2000 avslørte Verdens Gang at etaten gjorde seg skyldig i omfattende juks for å blåse opp antall jobbformidlinger. Arbeids- og administrasjonsminister Jørgen Kosmo iverksatte en granskning foretatt av Det norske Veritas. Deres rapport, fremlagt 19. oktober 2000, konkluderte med at mer enn hver fjerde jobb formidlet av Aetat i årene 1998-99, var fiktiv. Etaten hadde skapt et helt feil bilde av arbeidsmarkedet ved å registrere 107.000 jobbformidlinger som aldri var blitt foretatt. Jørgen Kosmo uttalte at arbeidsdirektør Ted Hanisch hadde to måneder på seg til å «rydde opp». Hanisch søkte likevel om å få forlenget åremålsstillingen sin som arbeidsdirektør med seks måneder.[6]
Verdens Gang fikk den skriftlige oppskriften på hvordan jukset ble lagt inn i systemet, tastetrykk for tastetrykk. Oppskriften var håndskrevet og kunne lett spores til den som skrev den, og avisen kunne derfor ikke legge den ut. Saksbehandlere forklarte at nyansatte ofte fikk en veileder som lærte opp nykommeren i jukset. Likevel sendte arbeidsdirektør Ted Hanisch 20. september ut en pressemelding om avisens avsløring, der han skrev: «Oppslaget virker som en grov og fullstendig ubegrunnet anklage mot Aetats medarbeidere.»[7]
Allerede i 1996 var det utbredte jukset blitt tatt opp med en av direktørene i arbeidsdirektoratet; året etter tatt opp skriftlig ved fylkesarbeidskontoret i Oslo og Akershus. Vinteren 1999/2000 ble det varslet om saken til flere fylkesarbeidssjefer. Ted Hanisch, som i 2000 hadde ledet etaten i nesten seks år, hevdet at han først hørte om saken høsten 1999, og at han fikk et hemmelig notat fra NTL i desember 1999; men først to måneder sendte han brev til fylkesarbeidskontoret med presisering av retningslinjene, uten å ta opp de alvorlige påstandene i notatet, som internrevisjonen heller ikke fikk se. Granskerne i Norske Veritas måtte legge press på blant andre markedsdirektør Odd-Erik Marthinsen for å få sendt ut e-post til alle Aetats ansatte. Veritas gransket 15 arbeidskontorer, intervjuet 100 ansatte og krysskjørte opplysningene mot etatens datasystemer. Stikkprøver tatt i løpet av noen timer, avslørte 900 forfalskede formidlinger. Samme arbeidstaker var blitt formidlet 38 ganger i løpet av en og samme måned. Minst en fjerdedel av jukset var «skattekortformidling». Når en person hentet skattekortet sitt fra Aetat etter å ha begynt i arbeid, registrerte Aetat personen som jobbformidlet av dem. Aetat-ansatte ringte folk som annonserte ledige stillinger, fikk oppgitt hvem de hadde ansatt, og registrerte så ansettelsen som formidlet av Aetat. Arbeidsledige innkalt til informasjonsmøter hos Aetat, ble registrert som personer som var blitt formidlet jobb, selv om ingenting var blitt gjort for dem. Mange steder var det vanlig praksis å registrere alle deltakere på AMO-kurs, jobbklubb og attføring som jobbformidlet, selv om de fremdeles var arbeidsledige. Samtlige på vikarlister ble registrert som jobbformidlet, selv om bare noen få fikk vikariat. Vikarformidlingen var spesiell, for hver gang en vikar stilte på arbeid, ble dette registrert som en jobbformidling.[5]
I 1993 ble Aetat kritisert for regelstridig konsulentbruk (åtte konsulenter for ialt 6,5 millioner kroner). I 2001 påtalte Riksrevisjonen at Aetat i 2000 brukte 128,2 millioner kroner på konsulenter uten å stille krav om at pengebruken skulle gi resultater. Den voldsomme konsulentbruken startet under Ted Hanisch, og gjaldt overgang til nye IT-systemer. Riksrevisjonen konkluderte at Aetat i årevis hadde brutt en rekke regler for anskaffelse av konsulentbistand. Hensikten med utleggene var heller ikke klar, og ifølge Riksrevisjonen arbeidet flere konsulenter i realiteten i Aetat, men hevet konsulenters langt høyere lønn. «Revisjonen synes å avdekke at Aetat har eksterne konsulenter som har vært der i en del år på ulike oppdrag med kontorplass i Aetat, men honorert etter timepris.»[8] Fungerende arbeidsdirektør Elisabeth Nilsen ville styrke kunnskapen om regelverket for anbud.[9]
Nedleggelse rediger
I mai 2005 fattet Stortinget vedtak om å legge ned Aetat og Trygdeetaten, samtidig man opprettet en Ny arbeids- og velferdsforvaltning (Nav) med virkning fra 1. juli 2006. Fungerende arbeidsdirektør ved nedleggelsen 1. juli 2006 var Yngvar Åsholt, som overtok etter at den utnevnte arbeidsdirektøren Inger Johanne Stokke ble ansatt som assisterende direktør i NAV-interim.[trenger referanse]
Referanser rediger
- ^ a b c Arbeidsformidling og arbeidsleie: utredning fra et utvalg oppnevnt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet 6. mars 1998 : avgitt til Arbeids- og administrasjonsdepartementet 8. september 1998. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, Statens trykning. 1998. ISBN 8258304607.
- ^ Evaluering av arbeidsformidling: informasjon om ledige stillinger. Oslo: ECON. 2000. ISBN 8276453732.
- ^ «Dikter opp jobber», Verdens Gang 1. oktober 2000
- ^ https://www.jusstorget.no/midlertidig-stilling-innleie-og-grunnbemanningslaeren/
- ^ a b Helje Solberg og Erik Sønstelie: «Sjefene visste», Verdens Gang 29. oktober 2000
- ^ «Hanisch kan miste jobben», Verdens Gang, 22. oktober 2000
- ^ Helje Solberg og Erik Sønstelie: «Læres opp i jukset», Verdens Gang 21. september 2000
- ^ https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2001-2002/inns-200102-101/2/#a5
- ^ «Riksrevisjonen refser Aetat», Verdens Gang 30. juli 2001