Ælla II av Northumbria

(Omdirigert fra «Aelle II av Northumbria»)

Ælla II (eller Ælle, Ella) (død sannsynligvis 21. mars 867) var konge i Northumbria, et angelsaksisk kongedømme på nordøstkysten av England midt på 800-tallet. Manglende kilder gjør det vanskelig å datere hans tiltredelse, men sannsynligvis regjerte han fra 862/63 til sin død i 867. Han regnes som Ælla II ettersom det hadde regjert en kong Ælla i Northumbria fra 559/60 til 589. Ælla II er en av hovedpersonene i de islandske fornaldersagaene Ragnar Lodbroks saga og Tåtten om Ragnarssønnene (om sønnene til Ragnar Lodbrok).

Ælla II av Northumbria
Kong Ælla kaster Ragnar Lodbrok i ormegården. (Hugo Hamilton, 1830)
Født8. århundreRediger på Wikidata
Død21. mars 867Rediger på Wikidata
York (Northumbria)
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • King of Northumbria (860-årenedate QS:P,+860-00-00T00:00:00Z/8 – 867) Rediger på Wikidata
SøskenOsberht[1]
NasjonalitetNorthumbria
Nordlige og midtre England rundt år 802.
Kong Ællas sendemenn forteller Ragnarssønnene at deres far er død. (August Malmström, 1857)

Historien rediger

Ælla II overtok kongemakten etter kong Osbehrt, sannsynligvis i 862 eller 863[2], men det kan også ha vært så sent som 866. Det er ellers få kilder til Ællas regjeringstid. Ifølge Symeon av Durham hadde Ælla erobret landområder fra kirken i Billingham, Ileclif, Wigeclif, og Crece. Enkelte kilder beskriver Ælla som en tyrannisk og urettferdig konge. En kilde omtaler han som bror av sin forgjenger Osbehrt.

Den norrøne legendariske småkongen Ragnar Lodbrok gjorde ifølge sagakildene et forsøk på å erobre Northumbria i 865, men ble da slått av kong Ælla. Ragnar Lodbrok ble tatt til fange og kastet i ormegården og døde der etter et døgn. Ifølge sagalitteraturen skal Ragnar her i ormegården ha diktet kvadet Krákumál om sine bragder som vikinghøvding og erobrer.

Et år senere kom en større hedensk[3] vikinghær, vesentlig fra Danmark, tilbake under ledelse av Ragnar Lodbroks sønner Ivar Beinløse, Halvdan Hvitserk, Sigurd Orm-i-auga og Bjørn Jernside (Ragnarssønnene). Muligens var også halvbroren Ubbe Ragnarsson med. Denne hæren gikk i land i East Anglia og marsjerte mot Northumbria. De inntok hovedstaden Jorvik (senere York) ifølge enkelte kilder (Æthelweard) den 21. november 866, mens Symeon (i «Historia Regum Anglorum») tidfester slaget til 21. mars 867. Både kong Ælla og hans forgjenger og tidligere motstander Osbehrt ble drept i dette slaget som i norrøne fornaldersagaer er framstilt som Ragnarssønnenes hevn for sin drepte far. Etter å ha slått Ælla innsatte normannerne en Ecberth I som konge over Northumbria. Ecberth ble betraktet som en ren marionette for normannerne.

Sigurd Orm-i-auga skal etter sigende ha giftet seg med en «Blaeja» eller «Blæja» (i en annen kilde kalt «Heluna»), datteren til kong Ælla. De skal ha fått datteren Åslaug som senere ble gift i Norge, og sønnen Hardeknut. Det er usikkert om det er den samme Hardeknut som senere ble konge i Danmark, eller om det er hans farfar.

Litteraturkilder i Norden rediger

Ragnar Lodbroks saga og Tåtten om Ragnarssønnene rediger

I sagaen om Ragnar Lodbrok beskrives hovedpersonen som en mann som er redd for at hans sønner skal overgå ham i storverk og erobringstokt. Han får bygd to store skip, to knarrer, og med disse skipene fylt med krigere planlegger han å erobre England. «Det er ikke så stort å vinne seg et land om en har mange skip. Men det har ikke hendt før at noen med to skip har tatt et land som England. Men om jeg ikke skulle seire; desto bedre at jeg seilte av gårde med to skip fra landet.» Kong Ælla hadde fått varsel om at Ragnar var på vei og var forberedt til kamp. Ragnar hadde langt færre krigere, og slaget endte med at Ragnar som siste overlevende ble tatt til fange og kastet i ormegården hvor han døde.

Kong Ælla sender bud til Ragnarssønnene i Daneveldet om at deres far er død. Sønnene tar dette svært tungt og tre av dem vil dra mot kong Ælla med en gang. Den listige Ivar Beinløse blir imidlertid ikke med på dette. De tre andre drar mot Ælla og blir slått tilbake. Ivar drar så alene til Ælla og ber om forlik. Han ber om å få «et stykke av England så stort som en oksehud dekker, og utenom den skal det gjøres en grunnvoll.» Dette går Ælla med på. Ivar tar en oksehud, bløter den godt og skjærer den i en tynn stripe som han etterpå kløyver slik at den blir så lang at han kan legge den rundt en stor voll. Her bygger han en stor borg med bred vollgrav rundt. Med gull og gods som hans brødre sender ham kjøper han støtte blant andre stormenn. Når tida er moden ber han brødrene samle en hær og komme mot England. Ragnarssønnene vinner nå lett og tar kong Ælla til fange. De risser blodørn på ham – en torturmetode hvor ryggen skjæres opp og lungene dras ut. Ælla dør naturlig nok av dette. Sagaen forteller at Ivar Beinløse blir konge i England etter dette, noe som ikke støttes i engelske krøniker.

Tåtten om Ragnarssønnene gir omtrent de samme opplysningene om normannernes kamp mot kong Ælla.

Gesta Danorum (Saxo Grammaticus) rediger

Ifølge Saxo[4] dro Ragnar Lodbrok til England og slo kong Ælla. Ælla måtte dra til Irland hvor han samlet en hær og dro tilbake. Ragnar framstilles nå hos Saxo som en frafallen kristen som tyr tilbake til sin gamle hedenske tro, og den kristne Ælla vinner. Også i denne beretningen blir Ragnar kastet i ormegården.

Saxo gjenforteller også historien om Ivar Beinløses listige plan med å skjære en dyrehud i tynne remser for å omslutte en bit land som bot for sin far. Historien om Ælla ender også her med at Ragnarssønnene dreper ham.

Filmatisering rediger

Historien om kong Ælla, Ragnar Lodbrok og Ragnarssønnene er filmatisert i den amerikanske action- og eventyrfilmen Vikingene (The Vikings) fra 1958, samt i HBO-serien Vikings (2013 - ). Kong Ælla og vikingene skildres også i Det Siste Kongeriket (The Last Kingdom) fra 2015.

Referanser rediger

  1. ^ Prosopography of Anglo-Saxon England[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Ifølge munken og krønikeforfatteren Symeon av Durham som levde først på 1100-tallet.
  3. ^ Kristendommen var innført i Northumbria allerede på 630-640-tallet av daværende kong Oswald.
  4. ^ Gesta Danorum, bd 1, s 456