Wikipedia

Aelia Pulcheria

Sankta Aelia Pulcheria (gresk: Πουλχερία; født 19. januar 398 eller 399, død juli 453[1]) var regent i Østromerriket mens hennes bror, keiser Theodosius II var mindreårig. Hun var keiserinne gjennom sitt ekteskap med keiser Markian. Hun var andre barn, men eldste levende, av den østromerske keiser Arcadius og hans keiserinne Aelia Eudoxia.[a] I 415 ble Pulcheria oppnevnt som formynder for sin yngre umyndige bror Theodosius II som var blitt keiser etter farens død i 408[2], og hun fikk også ærestittelen Augusta. Hun fikk en relativt betydelig politisk makt under brorens styre. Da Theodosius døde den 26. juli 450, skaffet Pulcheria riket en ny keiser ved å gifte seg med Markian den 25. november 450, uten samtidig å måtte bryte sitt løfte om jomfruelighet. Pulcheria døde i 453, tre år senere.

Aelia Pulcheria
Født19. jan. 399Rediger på Wikidata
Konstantinopel
Dødjuli 453Rediger på Wikidata
Konstantinopel
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Bysantinsk keiser (450–453) Rediger på Wikidata
EktefelleMarkian
FarArcadius
MorAelia Eudoxia
SøskenArcadia
Theodosius II
BarnMarcia Euphemia
NasjonalitetØstromerriket
GravlagtApostelkyrkja
Aelia Pulcheria på Commons

Pulcheria hadde stor betydning for den kristne kirke og den teologiske utvikling gjennom å lede to av de viktigste økumeniske konsiler i kirkens historie, konsilet i Efesos (tredje konsil) i 431 og konsilet i Khalkedon (fjerde konsil) i 451. Både den katolske kirke og den ortodokse kirke anerkjenner henne som helgen.[3]

Liv og virke rediger

Pulcheria tilhørte det theodosiske dynasti, dynastiet som regjerte i Østromerriket etter at Romerriket var blitt delt i to separate riker i 395. Hennes foreldre var keiser Arcadius og keiserinne Aelia Eudoxia. Pulcheria hadde en eldre søster Flaccilla som ble født i 397, men som sannsynligvis døde i ung alder. Hun fikk tre yngre søsken, søsteren Arcadia (født 400), broren Theodosius II (født 401) som senere ble keiser, og søsteren Marina (født 401).[4]

Arcadius’ regjeringstid var preget av konflikten mellom hans maktsyke kone Aelia Eudoxia og erkebiskopen av Konstantinopel, Johannes Khrysostomos.[5] Den samtidige kirkehistorikeren Sozomenos skriver at mye av konflikten skyldtes en utsmykket sølvstatue laget til ære for Eudoxia som Khrysostomos fordømte.[6] Ifølge Sozomenos hadde Eudoxia også kritisert erkebiskopens prekener, og fikk ham forvist. Pulcheria sørget senere for at St. Johannes’ levninger (St. Johannes døde i 407 og ble helligkåret kort tid etter) ble ført tilbake til Konstantinopel i 438 i takknemlighet for hans fromme liv.[7]

Keiserens søster og verge rediger

Keiserinne Eudoxia døde i 404 og keiser Arcadius i 408. De etterlot seg fire små barn, inkludert Theodosius II som nå var syv år, medkeiser siden 402 og nå ble keiser selv. To formyndere, Anthemius og Antiochus, ble utpekt for den mindreårige keiseren. Da Pulcheria fylte 15 år overtok hun som formynder i stedet for Antiochus og hun styrte den keiserlige familien med myndighet.[8] Hun ble den 4. juli 414 gitt tittelen Augusta[2] og hun avga samtidig kyskhetsløfte, sannsynligvis for å holde potensielle friere unna. Etter dette endret det keiserlige palasset karakter i retning av et kloster – i motsetning til hva det hadde vært under hennes mor.[3]

 De følger alle samme livsstil, de er dedikerte i sin tilstedeværelse i bønnens hus og de viser veldedighet mot fremmede og fattige (…) og tilbringer sine dager og netter med å prise Gud. 

Sozomenos[9]

Ritualene i det keiserlige palasset inneholdt nå lovsang og lesing fra den hellige skrift og faste to ganger i uken.[8] Pulcheria ga avkall på sine smykker og den luksus kvinnene i keiserpalasset ellers hadde, og la også til rette for at Theodosius skulle bli en aktet keiser når han ble voksen. Selv om Theodosius var keiser i navnet utøvde Pulcheria så stor innflytelse over ham hele livet at hun må anses som den utøvende maktpersonen helt fram til sin død i 453.[10] Hun instruerte i detalj hvordan hennes yngre bror skulle gå, ri, sitte på tronen, kle seg, snakke med verdighet og så videre. Han ble også opplært til å bli en from kristen.[11] Da Theodosius i 421 giftet seg med Aelia Eudocia ble forholdet mellom disse to kvinnene noe anstrengt på grunn av Pulcherias store innflytelse.

Kyskhetsløftet rediger

På denne tiden avga også Pulcheria et løfte om kyskhet. I et brev fra pave Leo I (som tiltrådte som pave 440) skriver han at «her viser du tydelig hvor høyt du elsker den katolske tro og hvor mye du hater kjetternes feil.»[12] Det er også mulig at Pulcheria har hatt andre motiv for å avstå fra giftermål. Ifølge flere samtidige krønikere næret hun sterk mistro til Anthemius, den avsatte vergen for Theodoris.[13] Årsaken kan være hans motvilje mot å gi Pulcheria for mye makt. En senere historiker, Kenneth Holum, mener at Anthemius hadde ønsket å gifte seg med Pulcheria og dermed skaffe seg makten ettersom Pulcheria da hadde vært nødt til å la sin ektemann bestemme.[14]

Rollen som Augusta Imperatrix rediger

I 414 tildelte Senatet henne tittelen Augusta. Selv om hun var kvinne fikk hun en manns rettigheter i hoffet, og hun fikk en byste til ære for seg sammen med de andre Augusti.[5]

Kirken og jødedommen rediger

Pulcherias innflytelse lå først og fremst i de kirkelige og religiøse spørsmål. Pulcheria og hennes bror var kjent for å ha anti-jødiske synspunkter, og de vedtok lover mot jødedommen i Konstatinopel. Før Theodosius’ tid ble synagoger behandlet som privat eiendom under beskyttelse av regjeringen, men Theodosius vedtok en lov som forbød bygging av synagoger og som krevde at de eksisterende ble ødelagt. Pulcheria og Theodorus beordret også henrettelse av en gruppe jøder etter en strid med de kristne i Palestinaregionen.[15] Pulcheria synes å ha næret hat til jøder og nestorianere, som på den tiden ble ansett å være en jødisk trosretning. Kenneth Holum mener imidlertid at dette mer var et politisk syn enn et etnisk eller religiøst hat.

Pulcheria var også kjent for sin filantropi. Hun fikk bygget mange kirker og bygninger for de fattige i og rundt Konstantinopel.[16] I tillegg til dette bidro Pulcheria i betydelig grad til å gjeninnsette biskoper som urettmessig var avsatt, og hun fikk også hentet tilbake relikvier etter kristne som var døde etter forvisning som for eksempel erkebiskop Flavian av Konstantinopel.

Krigen mot Persia rediger

Pulcherias regjeringstid ble også preget av en pågående konflikt med Sassanideriket i Persia. Hun erklærte krig mot Persia da den persiske kong Yazdegerd I henrettet en kristen biskop som hadde ødelagt et zoroastristisk alter.[17] Pulcheria og Theodosius gikk seirende ut av konflikten, og ifølge historikerne krediterte Theodosius søsterens jomfruløfte for seieren.[18]

Forholdet til Aelia Eudocia rediger

Forholdet mellom Pulcheria og Theodosius’ kone Aelia Eudocia ble anstrengt på grunn av ulik bakgrunn og religiøs overbevisning. Eudocia het opprinnelig Athenais og var født i Athen som datter av en filosofi- og retorikkprofessor. Da faren døde fikk Eudocia bare småpenger, angivelig «hundre gullmynter», i arv.[19] Hun dro til Konstantinopel der hun ble gift med Theodosius, og endret sitt navn til Eudocia.[20] Rivaliseringen oppsto som følge av at Eudocia følte at svigerinnen hadde alt for stor innflytelse i forhold til henne selv som tross alt var keiserens kone.[21]

Eudocia allierte seg med den administrative lederen eller førsteministeren, evnukken Chrysaphius og fikk dermed større innflytelse på Theodosius. Pulcheria flyttet derfor ut av keiserpalasset og bosatte seg i Hebdomon (nåværende Bakırköy), vest for byen.[21] Motsetningene mellom de to kvinnene kom enda tydeligere til syne da Eudocia dro til Det hellige land og åpent støttet monofysittismen.[22]

Keiserinnen rediger

Keiser Theodosius II ble i 450 stygt skadet under jakt da han falt av hesten, og han døde to dager senere.[4] Pulcheria kom da tilbake til palasset og overtok makten fra Chrysaphius. Hun regjerte alene i omtrent en måned, og det antas at hun arrangerte begravelsen for Theodosius.[23] Selv om Pulcheria ble respektert ønsket ikke senatet å ha en kvinne som enehersker i keiserriket, og hun ble tvunget til å finne seg en ektemann. Hun utførte derfor de religiøse ritualer som var nødvendige for å både kunne overholde sitt jomfruløfte og samtidig inngå legitimt ekteskap.[24] Hun giftet seg senere samme år med Markian, en militær uten aristokratisk bakgrunn, som var leder for livgarden og også tribun og senator.[23] En betingelse for ekteskapet var at han måtte respektere keiserinnens jomfruløfte.

Religiøse konflikter rediger

Under konsilet i Efesos i 431 var konflikten mellom erkebiskopen i Konstantinopel, Nestorius, og patriarken i Alexandria, Kyrill, hovedtema. Konsilet vedtok å avvise nestorianismen og patriark Nestorius ble lyst i bann som kjetter.[25] Dette var i tråd med Pulcherias syn, og Nestorius kom med kraftige utfall mot henne.[26]

Pulcheria viet de siste årene av sitt liv til dyrkingen av jomfru Maria og viet tre kirker i Konstantinopel til henne.[27]

Død og ettermæle rediger

Pulcheria døde i 453, men man kjenner ikke datoen.[4] Hun døde i Konstantinopel, og dødsfallet kom som et sjokk på befolkningen.[28] Hun testamenterte alt hun eide til de fattige i Konstantinopel. Etter sin død ble hun helligkåret av kirken.

Noter rediger

Type nummerering
  1. ^ Aelia Eudoxia må ikke forveksles med Pulcherias kommende svigerinne, Aelia Eudocia

Referanser rediger

  1. ^ Saint Pulcheria, CatholicSaints.Info
  2. ^ a b Holum 1982 & s. 97.
  3. ^ a b Commire 1999.
  4. ^ a b c Jones 1971.
  5. ^ a b Limberis 1994.
  6. ^ Sozostom 1855.
  7. ^ Holum 1982 & s. 184.
  8. ^ a b Holum 1982 & s. 91.
  9. ^ Sozomen (1855): The Ecclesiastical History of Sozomen: Comprising a History of the Church from A.D. 324 to A.D. 440. Oversatt til engelsk av Edward Walford. London: Henry G. Bohn. s. 410
  10. ^ Limberis 1994 & s. 42.
  11. ^ Duckett 1972 & s. 123-125.
  12. ^ St. Leo the Great: Letters, oversatt av Broder Edmund Hunt, C.S.C. New York: Fathers of the Church, Inc. (1957) s .132
  13. ^ Chestnut 1986.
  14. ^ Holum 1982.
  15. ^ Holum 1982 & s. 98, 188.
  16. ^ Limberis 1994 & s. 49.
  17. ^ Holum 1982 & s. 102.
  18. ^ Holum 1982 & s. 110-111.
  19. ^ Duckett 1972 & s. 125.
  20. ^ Duckett 1972 & s. 126.
  21. ^ a b Duckett 1972 & s. 146.
  22. ^ Duckett 1972 & s. 164.
  23. ^ a b Holum 1982 & s. 208.
  24. ^ Garland 1999 & s. 3.
  25. ^ Cameron 1993 & s. 22-23.
  26. ^ Limberis 1999 & s. 54.
  27. ^ Limberis 1999 & s. 57.
  28. ^ Holum 1982 & s. 226.

Litteratur rediger

  • Cameron, Averil (1999). The Mediterranean World In Late Antiquity AD 395–600. London: Routledge. 
  • Chestnut, Glenn F. (1982). The First Christian Histories: Eusibius, Socrates, Sozomen, Theodoret and Evagrius (2 utg.). Macon, Georgia: Mercer University Press. 
  • Commire, Anne og Klezmer, Deborah (1999–2002). Women in World History: a Biographical Encyclopedia. Waterford, Connecticut: Yorkin Publications. 
  • Duckett, Eleanor (1972). Medieval Portraits from East and West. Ann Arbor, Michigan: The University of Michigan Press. 
  • Garland, Linda (1999). Byzantine empresses: Women and Imperial Dominion in Late Antiquity. London: Routledge. 
  • Holum, Kenneth G. (1982). Theodosian Empresses: Women and Imperial Dominion in Late Antiquity. University of California Press. 
  • A. H. M. Jones, J.R. Martindale, J. Morris (1971). The Prosopography of the Later Roman Empire. Cambrigde: Cambridge University Press. 
  • Limberis, Vasiliki (1994). Divine Heiress: The Virgin Mary and the Creation of Christian Constantinople. London og New York: Routledge. 
  • Sozomen, Hermias Salamanes (1855). The Ecclesiastical History of Sozomen: Comprising a History of the Church from A.D. 324 to A.D. 440 (engelsk). Oversatt av Edward Walford. London: Henry G. Bohn. 


 
Østromersk keiser
Theodosiske dynasti
Forgjenger:
Theodosius II 		450–453 Etterfølger:
Markian
Østromerriket


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aelia_Pulcheria&oldid=23686359»