Ubayd Allah al-Mahdi Billah
Ubayd Allah al-Mahdi Billah, kjent som Said ibn Husayn (arabisk: عبيد الله بن الحسين المهدي, født 31. juli 873 i ʿAskar Mukram i Chusistan, død natten til 4. mars 934 i al-Mahdiya) regnes som grunnleggeren av Fatimid-dynastiet, det eneste store sjiamuslimske kalifatet, og etablerte fatimidstyre i store deler av Nord-Afrika. Dette gjorde han på begynnelsen av 900-tallet e.Kr.
| Ubayd Allah al-Mahdi Billah | |||
|---|---|---|---|
.png) | |||
| Født | 873 Askar Mukram | ||
| Død | 3. mars 934 Mahdia | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, kalif | ||
| Embete |
| ||
| Far | Abd Allah al-Radi | ||
| Barn | Al-Qa'im bi-amri 'llah | ||
| Nasjonalitet | Fatimid | ||
Etter at han hadde erklært seg selv som den første imamen av Fatimid-dynastiet, hevda han at han nedstammet direkte fra Fatima, datter av den islamske profeten Muhammed, via Fatimahs sønn Hussain og hans etterkommer Ismail.
Liv og virke rediger
Stormester for den ismailittiske daʿwa rediger
Abdallah al-Mahdi ble født i ʿAskar Mukram[1] og overtok etter sin onkel Abū š-Šalaġlaġ i 899 som det fjerde overhode ledelsen av den ismailittiske daʿwa-bevegelse hvorfra fatimidesynastiet skulle utspringe.
Imidlertid kom det først til en dyp krise i bevegelsen da Said overfor sine mest betydelige misjonærer (Dais) gav seg til kjenne som den etterlengtede mahdi. Så langt var det bare blitt handlet i den skjulte eller tilhyllede syvende imam Muhammad ibn Ismails navn. Dette skifte av den ventede mahdi-figur førte under Hamdan Qarmat til frafall av ismailittene i Irak og i al-Hasa, som deretter ikke anerkjente Saids ledelse (qarmater). Også i Iran ble fatimidene først under kalif Abu Tamin al-Muizz igjen anerkjent som lederne av ismailittene.
Som ennå tilhyllet mahdi levde Said videre forkledt som kjøpmann i den syriske by Salamya. Men i 902 måtte han forlate byen, etter at hans tilhengere hadde røpet hvem han var. På flukten fra abbasidene slo han seg til slutt med i Sijilmasa i det sørlige Marokko, som den gang ble regjert av midraridene. Etter at aghlabidene ble styrtet av Abu Abdallah al-Shi'i dro denne med sin hær av kutama-berbere til Sijilmasa, hentet mahdien derfra og førte ham til Ifriqiya.
Kalif rediger
Den 4. januar 910 holdt mahdien triumferende inntog i Raqqada, aghlabidenes tidligere hovedstad.[2] Said tok seg det nye navn Abdallāh Abū Muhammad og tittelen kalif med tronnavnet al-Mahdī bi-Llāh («den av Gud rettledede»). Fredagen etter inntoget ble i moskeene i Kairouan og Raqqāda etter fredagsprekenen for første gang forbønnen lest for den nye hersker.
Formelen lød:
- «Gud signe din knekt og stedfortreder (ḫalīfa), som i dine land tar seg av Dine tjenere, ʿAbdallāh Abū Muhammad, den av Gud rettledede imam (al-imām al-mahdī bi-Llāh), de troendes befalingsmann (amīr al-muʾminīn), slik som du har velsignet hans forfedre, dine rettroende og rettledede stedfortredere, og har latt rett og rettferd råde! O Gud, slik som du har utvalgt ham å herske for Deg, og har utsett ham til Din stedfortreder, og gjort ham til beskyttelse og støtte for din religion og til asyl og tilflukt for Dine skapninger, - hjelp ham også mot Dine hyklerske fiender og helbered ved ham de troendes hjerter»[3]
Abbasidenene ble i den nye herskers propaganda fremstilt som usurpatorer av profeten Mohammeds etterfølgelse. Sin herkomst førte Abdallah over Jafar al-Sadiq til den fjerde kalif Ali ibn Abi Talib og hans hustru Fatima (derav fatimidene). Denne avstamning ble om og om igjen bestridt av motstanderne av fatimidene.
Som hersker organiserte han sitt nordafrikanske rike, hvis militære styrke lå i berberfolket kutamaene som var om vendt til ismailismen, med hjelp av det delvis overtatte aghlabidiske embedsapparat, og bygde til egen sikring opp slavestyrker som stod direkte under hans kommando. Dette viste seg nødvendig idet Abu Abdallah al-Shi'i strebet etter makten i fatimideriket slik at al-Mahdi bare skulle ha en religiøs ledelsesrolle. Etter en sammensvergelse av misjonærer og kutama-høvdinger, hvorved Abu Abdallah spilte en tvilsom rolle, ble denne myrdet den 18. februar 911 på al-Mahdis ordre. For å sikre sitt herredømme flyttet al-Mahdi dessuten sin residens fra Raqqada til den nygrunnlagte al-Mahdiya sør for Sousse (921).
I teden som fulgte var det stadig stridigheter med umayyadene i Córdoba og med abbasidene i Egypt. Mens det pågikk en stedfortrederkrig i Marokko og både fatimidener og umayyader allierte seg med forskjellige berberstammer, ble Egypt direkte angrepet under tronfølgeren Abu l-Qasim al-Qaim. Men disse felttogene slo feil (914 og 920); abbasidene gjorde effektivt motstand.
Etterfølger av al-Mahdi ble hans sønn al-Qaim, som hadde utmerket seg ved nedkjempelsen av forskjellige opprør.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Heinz Halm: Das Reich des Mahdi. Der Aufstieg der Fatimiden (875–973). C.H. Beck, München 1991, ISBN 3-406-35497-1. sS. 61–245.
- Stephan Ronart, Nandy Ronart: Lexikon der Arabischen Welt. Ein historisch-politisches Nachschlagewerk. Artemis Verlag, Zürich 1972, ISBN 3-406-35497-1.
- Brett, Michael (2001). The Rise of the Fatimids: The World of the Mediterranean and the Middle East in the Fourth Century of the Hijra, Tenth Century CE. The Medieval Mediterranean. 30. Leiden: BRILL. ISBN 9004117415.
- Halm, Heinz (1996). The Empire of the Mahdi: The Rise of the Fatimids. Handbook of Oriental Studies. 26. transl. by Michael Bonner. Leiden: BRILL. ISBN 9004100563.
- Hadda, Lamia (2008). Nella Tunisia medievale. Architettura e decorazione islamica (IX-XVI secolo). Naples: Liguori editore. ISBN 978-88-207-4192-1.
- Hitti, Philip K. (1970). «A Shi'ite Caliphate in Egypt: The Fatimids». History of The Arabs. Palgrave Macmillan. s. 617–619. ISBN 0-06-106583-8.
- Fine, J. (1991). The Early Medieval Balkans, A Critical Survey from the Sixth to the Late Twelfth Century. University of Michigan Press. ISBN 0-472-08149-7.
Eksterne lenker rediger
- Hitti, Philip K. (1970). A Shi'ite Caliphate in Egypt: The Fatimids i History of The Arabs, s. 617–619. ISBN 0-06-106583-8
- Imam al-Mahdi, the 11th Fatimi Imam.
- Institute of Ismaili Studies London.