A-VM i ishockey for menn 1998

A-VM i ishockey for menn 1998 var det 62. verdensmesterskapet i ishockey arrangert av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF). Turneringen ble arrangert i Zürich og Basel i Sveits fra 1. til 17. mai 1998. Canada var regjerende verdensmestere.

VM i ishockey for menn 1998
Pulje A
1998 IIHF Ice Hockey World Championship
Pool A
Arrangement
ArrangørIIHF
Dato1.17. mai 1998
Lag i turneringen16
VertslandSveits Sveits
VertsbyerBasel
Zürich
Arenaer2
Plasseringer
Mester Gold Medal.svg Sverige (7. tittel)
Andreplass Silver Medal.svg Finland
Tredjeplass Bronze Medal.svg Tsjekkia
Fjerdeplass Sveits
Turneringsstatistikk
Kamper49
Mål276  (5.63 i snitt)
Tilskuere228 241  (4 658 i snitt)
ToppscorerSverige Peter Forsberg (SWE)
(11 poeng)
Navigasjon
Forrige 1997 1999 Neste
Ishockey
VM i ishockey for menn 1998
Turneringer
Pulje A
(Kvalifisering)
Pulje B
Pulje C
Pulje D
Forrige 1997 1999 Neste

For første gang ble A-puljen utvidet fra 12 til 16 lag. I gruppespillet kjempet lagene for poeng i round robin-grupper bestående av fire lag, hvor de to beste lagene i hver gruppe gikk videre. Disse åtte lagene avanserte til mellomrunden hvor de to beste lagene fra hver gruppe avanserte til sluttspillet. Semifinalene og finalene ble spilt som best-av-to-serier.[1]

Sverige, ledet an av NHL-stjernene Peter Forsberg, Mats Sundin og NHL-målvakten Tommy Salo, gikk ubeseiret gjennom turneringen og vant sin syvende VM-tittel etter å ha slått Finland i finalen. Finaleserien mellom Sverige og Finland var en defensiv stillingskrig mellom målvaktene Tommy Salo og Ari Sulander hvor første finale endte 1–0 til Sverige og den andre finalen endte uavgjort 0–0. De regjerende olympiske mesterne Tsjekkia ble slått ut i semifinalene av finnene men vant bronse for andre år på rad etter å ha beseiret Sveits 4–0 i bronsefinalen. Dermed opnåede sveitserne oppnådde dermed sitt beste VM-resultat siden 1992 (hvor de også endte på en fjerdeplass). Prestasjonen var noe overraskende tatt i betraktning av at Sveits kun hadde kommet på en 3. plass i B-VM året før og kun kvalifiserte seg til A-VM som vertsnasjon.[1]

Frankrike sto for gruppespillets største skrell da de slo USA 3–1. De tidligere sovjetrepublikkene Belarus og Kasakhstan deltok for første gang i A-VM og endte på henholdsvis 8. og 15. plass. USA skuffet i turneringen og endte på en 12. plass, noe som betød at de måtte spille VM-kvalifisering. Mens USA reddet sin plass i A-VM rykket Kasakhstan og Tyskland ned etter tap i VM-kvalifiseringen. Dette var særlig hardt slag for tyskerne, som til da hadde spilt uavbrutt i A-puljen i 23 år.[1]

Under turneringen vedtok IIHFs årskongress i Lausanne endelig å avskaffe den såkalte red line offside-regelen, hvor offside ble dømt når en spiller hadde passert rødlinjen innen han hadde mottatt en pasning fra en medspiller fra sin egen forsvarssone. Kombinasjonen av regelen og fremkomsten av defensive taktikker som «midtsone-fellen» (også kjent som «neutral zone trap», og særlig brukt av Sverige og Tsjekkia) på 1990-tallet gjorde det at midtsonen ble blokkert og gjorde det nesten umulig å trenge gjennom forsvaret. Som et resultat av denne forbedringen av forsvaret ble mange kamper stadig kjedeligere. IIHF hadde ved årskongressen i 1997 bedt de store ishockeynasjonene om å utprøve de nye reglene under turneringer i løpet av 1997/1998-sesongen. Hvis det ikke var noen innvendinger ble presentert i løpet av sesongen ville den nye regelen innføres permanent fra og med 1998/1999-sesongen. På tross av at ingen hadde utprøvd regelendringen i praksis vedtok IIHF allikevel på innføre regelendringen permanent uten diskusjon. Finaleserien mellom Sverige og Finland, som var preget av defensivt spill og hvor det i løpet av 120 minutters spilletid kun ble scoret ett mål, hadde bidratt til beslutningen.[2][3]

SøkerlandRediger

To land søkte om å få arrangere mesterskapet – Norge og Sveits.

Norge hadde arrangert A-VM én gang tidligere (1958 i Oslo). Norge hadde også arrangert vinter-OL to ganger: i 1952 (Oslo) og 1994 (Lillehammer). Den norske ansøkningen la vekt på at Lillehammer-OL viste Norge som en suksessfull arrangør av store mesterskap og at det ikke ville kreve store investeringer i nye anlegg.[4][5] Oslo, Gjøvik, Hamar og Lillehammer ble foreslått som vertsbyer for turneringen, med sluttspillet i Håkons Hall i Lillehammer.[5]
Sveits hadde tidligere arrangert ishockey-VM seks ganger: i 1935, 1939, 1953, 1961, 1971 og senest i 1990. Sveits hadde også arrangert vinter-OL to ganger: i 1928 og 1948 (St. Moritz).

Vertskapet for mesterskapet ble endelig avgjort på IIHFs årskongress i Venezia den 7.−11. juni 1994. Norge valgte å trekke sin søknad for i stedet å søke om vertskapet for 1999, noe som etterlot Sveits som eneste søknad til mesterskapet.

ArenaerRediger

  Zürich
Vertsbyene for ishockey-VM 1998.
  Basel
Hallenstadion St. Jakobshalle
Kapasitet: 12 500 Kapasitet: 9 000
   

KvalifiseringRediger

For ishockey-VM 1998 ble turneringen utvidet fra 12 til 16 lag. De elleve beste lagene ved A-VM 1997 var direkte kvalifisert til A-VM 1999. Belarus vant B-VM og var dermed kvalifisert, mens Sveits (3. plass i B-VM) var automatisk kvalifisert som vertsnasjon. En provisjon ble innført så Fjernøstens beste lag kunne kvalifisere seg direkte til turneringen, så Japan (vinneren av C-VM 1997) var dermed også kvalifisert.

I forhold til året før ble A-VMs utvidelse ble det direkte opp- og nedrykket mellom A- og B-puljen avskaffet og erstattet av en særlig kvalifiseringsturnering for det dårligste laget i A-VM og de tre nest beste lagene i B-VM. Norge, som endte på 12. plass i A-VM 1997 skulle dermed spille med de resterende beste tre lagene fra B-VM 1997 (Østerrike, Kasakhstan og Polen) om de siste to plassene. I kvalifiseringsturneringen i Østerrike 6.–10. november 1997 sikret Kasakhstan og Østerrike de siste to plassene.

Dermed var følgende 16 lag kvalifisert til A-VM. 12 land fra Europa, to land fra Nord-Amerika og to land fra Asia ble representert.

Dato Sted Antall plasser Kvalifiserte land
Vertsnasjon 11. juni 1994   Venezia 1   Sveits
Blant de 11 beste ved
Ishockey-VM 1997
21. april – 5. mai 1997   Helsingfors,
Tammerfors og Åbo
11   Canada
  Finland
  Frankrike
  Italia
  Latvia
  Russland
  Slovakia
  Sverige
  Tsjekkia
  Tyskland
  USA
Opprykk fra
ishockey-VM 1997 pulje B
12.–21. april 1997   Katowice og Sosnowiec 1   Belarus
Direkte kvalifisert
fra Fjernøsten
28. september 1996   Cannes 1   Japan
Kvalifiseringsturnering 6.–10. november 1997   Klagenfurt 2   Kasakhstan
  Østerrike
I alt 16

FormatRediger

Turneringsformatet var endret fra forrige VM. Ved IIHFs halvårlige årskongress i Cannes fra 26.–28. september 1996 ble det vedtatt at turneringen skulle utvides fra 12 til 16 lag.[6][7][8]

TurneringsformatRediger

I gruppespillet ble de 16 lagene inndelt i fire grupper med fire lag i hver (gruppe A til D). Disse skulle spille tre innledende kamper mot på forhånd kjente motstandere. De to høyest rangerte lagene i hver gruppe avanserte til mellomrunden (gruppe E og F).

Det fjerde rangerte laget i hver gruppe skulle spille VM-kvalifisering for ishockey-VM 1999. Det tredje rangerte laget i hver gruppe skulle spille kvalifiseringsrunde (gruppe G) om retten til å forbli i A-puljen. De to resultatmessig beste lagene forble i A-puljen mens de to dårligst plasserte lagene skulle også spille VM-kvalifisering.[6][7]

I mellomrunden spilte enerne i gruppe B og C mot toerne i gruppe A og D, mens enerne i gruppe A og D spilte mot toerne i gruppe B og C. De to best rangerte lagene i hver gruppe avanserte til semifinalene.[6][7]

Semifinalene spilles på tvers av gruppene og ble spilt best av to-serier. Hvis det sto uavgjort mellom semifinalistene etter to kamper skulle det spilles en avgjørende spilleforlengelse (10 minutter) med «sudden death» og eventuelt straffeslagskonkurranse om finaleplassene. Vinnerne av semifinalene avanserte til finalen mens taperne av semifinalene skulle spille en enkelt bronsefinalekamp om bronse. Hvis bronsekampen ikke var avgjort etter ordinær spilletid skulle også den avgjøres med spilleforlengelse på 10 minutters «sudden death» og eventuelt straffeslagskonkurranse.[6][7][9]

Finalene ble også spilt som en best av to serie hvor det ved uavgjort etter to kamper skulle spilles en avgjørende spilleforlengelse (20 minutter) med «sudden death» og eventuelt straffeslagskonkurranse.[6][7][9]

Hvis det ikke ble scoret i spilleforlengelsen skulle kampen avgjøres med en straffeslagskonkurranse («shootout», SO eller «Game Winning Shot», GWS). Fem forskjellige spillere fra hvert lag skulle skiftes til å skyte inntil et avgjørende mål ble scoret. Hvis det fortsatt sto likt etter de fem forsøkene fortsatte straffeslagskonkurransen i omvendt rekkefølge og en spiller fra hvert lag skiftes til å skyte et enkelt, avgjørende straffeslag. De samme eller nye spillere kan utvelges til de avgjørende straffeslagene.[9]

PoengsystemRediger

I alle kampene ble poengene utdelt som følger:[6][7]

  • 2 poeng for seier
  • 1 poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort
  • 0 poeng for tap

Prosedyrer ved poenglikhetRediger

Hvis to lag har lige mange poeng vil deres plassering avgøres av følgende tiebreakprosedyre:[6][7]

  1. Innbyrdes oppgjør mellom lagene
  2. Målforskjell
  3. Høyest antall scorede mål
  4. Straffeslagskonkurranse mellom lagene

I tilfelle av poenglikhet mellom tre eller flere lag treder følgende prosedyre i kraft:[6][7]

  1. Med utgangspunkt i lagenes innbyrdes kamper dannes en undergruppe hvor lagene rangeres etter deres poeng i kun disse kampene.
  2. Hvis det fortsatt er poenglikhet mellem tre eller flere lag vil målforskjellen i de innbyrdes kampene være avgjørende.
  3. Hvis tre eller flere lag fortsatt står likt på poeng og målforskjell vil deres innbyrdes rangering avgjøres av høyest antall scorede mål i de innbyrdes kampene.
  4. Hvis tre eller flere lag fortsatt står likt på poeng, målforskjell og antall scorede mål i innbyrdes kamper vil en straffeslagskonkurranse spilles for å avgjøre seedingen.

SeedingRediger

Gruppene ble trukket ved loddtrekning hvor de fire beste ble seedet i hver sin gruppe. Landenes sluttplassering ved forrige års VM er markert i parentes.

Gruppe A (Basel)
  Tsjekkia (3)
  Tyskland (11)
  Belarus (13)
  Japan (24)

Gruppe B (Zürich)
  Canada (1)
  Italia (8)
  Slovakia (9)
  Østerrike (16)

Gruppe C (Zürich)
  Sverige (2)
  USA (6)
  Frankrike (10)
  Sveits (15)

Gruppe D (Basel)
  Russland (4)
  Finland (5)
  Latvia (7)
  Kasakhstan (14)

DommereRediger

IIHF utnevnte følgende dommere og linjedommere til å dømme kampene under turneringen:[10]

Hoveddommere
  Canada Kevin Acheson
  Finland Arto Järvelä
  Norge Tor Olav Johnsen
  Russland Valerij Bokarev
  Sveits Reto Bertolotti
  Slovakia Vladimír Mihálik
  Sverige Thomas Andersson
  Tsjekkia František Rejthar
  Tyskland Peter Slapke
  USA Alex Dell

Linjedommere
  Canada Robert Jones
  Finland Panu Bruun
  Frankrike Marc Mendlowitcz
  Belarus Andrej Vasko
  Kasakhstan Sergej Serdjuk
  Russland Anatolij Zakharov
  Slovakia Milan Mášik
  Sveits Daniel Nater
  Sverige Stefan Danielsson
  Tsjekkia Pavel Halas
  Tyskland Christian Oswald
  USA Jim Garofalo

TropperRediger

Alle seksten deltakende lag, gjennom en bekreftelse fra deres respektive nasjonale forbund, skulle levere en liste over lagoppsett ved det første turneringsdirektoratsmøtet. Maksimum var 20 utespillere og tre målvakter.

Ved det første direktoratmøtet skulle lagene ha navngitt minimumsantallet av 15 utespillere (løpere og backer) og to målvakter. Spillerne skulle være tilstede i arenaen når direktoratmøtet ble avholdt. Andre spillere (opp til de maksimale 20 + 3) skulle innberettes til spillerkontroll to timer før enhver kampstart i turneringen. Spillere kunne tilføyes troppen gjennom hele turneringen inntil troppen var fulltallig (f.eks. med spillere fra blant annet NHL hvis de ble slått ut av Stanley Cup-sluttspillet eller i tilfelle av skader).

Under en kamp kunne laget ha 20 spillere og 2 målvakter i spill, og disse skulle være registrert på det offisielle lagkortet. En reservemålvakt kunne stå standby hvis en av de to startende målvaktene ikke lenger kunne spille.

GruppespillRediger

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+02.00.

Gruppe ARediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   Tsjekkia 3 3 0 0 20 5 +15 6 Avansement til mellomrunden
2   Belarus 3 2 0 1 12 10 +2 4
3   Tyskland 3 1 0 2 8 13 −5 2 Spill i kvalifiseringsrunden
4   Japan 3 0 0 3 7 19 −12 0 Nedrykk til VM-kvalifisering 1999
Kilde: IIHF.com
1. mai 1998
16:00
Tsjekkia  8–2
(2–0, 3–0, 3–2)
  JapanSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 3 798
1. mai 1998
20:00
Tyskland  2–4
(0–1, 2–1, 0–2)
  BelarusSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 5 200

3. mai 1998
16:00
Belarus  2–4
(0–1, 1–1, 1–2)
  TsjekkiaSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 2 900
3. mai 1998
20:00
Tyskland  5–1
(0–1, 3–0, 2–0)
  JapanSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 3 200

5. mai 1998
16:00
Japan  4–6
(1–3, 1–3, 2–0)
  BelarusSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 1 900
5. mai 1998
20:00
Tsjekkia  8–1
(2–0, 3–1, 3–0)
  TysklandSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 5 100

Gruppe BRediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   Canada 3 2 1 0 12 5 +7 5[a] Avansement til mellomrunden
2   Slovakia 3 2 1 0 9 4 +5 5[a]
3   Italia 3 1 0 2 8 8 0 2 Spill i kvalifiseringsrunden
4   Østerrike 3 0 0 3 3 15 −12 0 Nedrykk til VM-kvalifisering 1999
Kilde: IIHF.com
Noter:
  1. ^ a b Canada MF +7, Slovakia MF +5.
1. mai 1998
16:00
Canada  5–1
(2–0, 0–0, 3–1)
  ØsterrikeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 5 100
1. mai 1998
20:00
Italia  1–2
(1–2, 0–0, 0–0)
  SlovakiaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 3 500

3. mai 1998
16:00
Slovakia  2–2
(0–0, 0–1, 2–1)
  CanadaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 4 500
3. mai 1998
20:00
Italia  5–1
(0–0, 2–0, 3–1)
  ØsterrikeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 2 900

5. mai 1998
16:00
Østerrike  1–5
(0–3, 0–2, 1–0)
  SlovakiaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 1 800
5. mai 1998
20:00
Canada  5–2
(2–1, 2–1, 1–0)
  ItaliaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 2 300

Gruppe CRediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   Sverige 3 3 0 0 16 4 +12 6 Avansement til mellomrunden
2   Sveits 3 1 0 2 9 10 −1 2[a]
3   USA 3 1 0 2 7 11 −4 2[a] Spill i kvalifiseringsrunden
4   Frankrike 3 1 0 2 5 12 −7 2[a] Nedrykk til VM-kvalifisering 1999
Kilde: IIHF.com
Noter:
  1. ^ a b c Sveits MF −1; USA MF −4; Frankrike MF −7.
2. mai 1998
16:00
USA  5–2
(2–0, 2–0, 1–2)
  SveitsHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 10 500
2. mai 1998
20:00
Sverige  6–1
(4–0, 1–1, 1–0)
  FrankrikeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 7 500

4. mai 1998
16:00
Frankrike  3–1
(0–1, 3–0, 0–0)
  USAHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 3 100
4. mai 1998
20:00
Sverige  4–2
(1–0, 2–1, 1–1)
  SveitsHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 9 500

6. mai 1998
16:00
USA  1–6
(0–2, 1–2, 0–2)
  SverigeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 5 500
6. mai 1998
20:00
Sveits  5–1
(1–0, 2–1, 2–0)
  FrankrikeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 8 900

Gruppe DRediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   Russland 3 3 0 0 19 11 +8 6 Avansement til mellomrunden
2   Finland 3 2 0 1 12 4 +8 4
3   Latvia 3 1 0 2 12 15 −3 2 Spill i kvalifiseringsrunden
4   Kasakhstan 3 0 0 3 6 19 −13 0 Nedrykk til VM-kvalifisering 1999
Kilde: IIHF.com
2. mai 1998
16:00
Russland  8–4
(2–1, 5–1, 1–2)
  KasakhstanSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 3 400
2. mai 1998
20:00
Finland  6–0
(1–0, 5–0, 0–0)
  LatviaSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 4 100

4. mai 1998
16:00
Latvia  5–7
(1–4, 1–2, 3–1)
  RusslandSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 2 700
4. mai 1998
20:00
Finland  4–0
(1–0, 1–0, 2–0)
  KasakhstanSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 2 100

6. mai 1998
16:00
Kasakhstan  2–7
(1–1, 0–5, 1–1)
  LatviaSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 3 400
6. mai 1998
20:00
Russland  4–2
(0–1, 3–0, 1–1)
  FinlandSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 7 400

MellomrundenRediger

I mellomrunden spilte enerne i gruppe B og C mot toerne i gruppe A og D, mens enerne i gruppe A og D spilte mot toerne i gruppe B og C. De to best rangerte lagene i hver gruppe avanserte til semifinalene.

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+02.00.

Gruppe ERediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   Sverige 3 3 0 0 10 2 +8 6 Avansement til semifinalene
2   Finland 3 1 1 1 8 6 +2 3[a]
3   Canada 3 1 1 1 10 12 −2 3[a]
4   Belarus 3 0 0 3 5 13 −8 0
Kilde: IIHF.com
Noter:
  1. ^ a b Finland MF +2; Canada MF −2.
7. mai 1998
16:00
Belarus  2–6
(0–0, 1–5, 1–1)
  CanadaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 1 500
7. mai 1998
20:00
Sverige  1–0
(0–0, 1–0, 0–0)
  FinlandHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 3 100

9. mai 1998
16:00
Canada  3–3
(1–0, 1–1, 1–2)
  FinlandHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 3 900
9. mai 1998
20:00
Sverige  2–1
(0–4, 1–0, 1–1)
  BelarusHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 3 100

10. mai 1998
16:00
Canada  1–7
(1–2, 0–2, 0–3)
  SverigeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 4 200
10. mai 1998
20:00
Finland  5–2
(0–0, 4–0, 1–2)
  BelarusHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 2 100

Gruppe FRediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   Tsjekkia 3 2 1 0 6 3 +3 5 Avansement til semifinalene
2   Sveits 3 1 1 1 6 6 0 3[a]
3   Russland 3 1 1 1 10 7 +3 3[a]
4   Slovakia 3 0 1 2 2 8 −6 1
Kilde: IIHF.com
Noter:
  1. ^ a b Russland 2−4 Sveits.
7. mai 1998
16:00
Slovakia  0–1
(0–1, 0–0, 0–0)
  TsjekkiaSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 1 700
7. mai 1998
20:00
Russland  2–4
(0–0, 0–2, 2–2)
  SveitsSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 5 500

9. mai 1998
16:00
Tsjekkia  3–1
(1–0, 2–1, 0–0)
  SveitsSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 7 500
9. mai 1998
20:00
Russland  6–1
(1–0, 1–0, 4–1)
  SlovakiaSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 2 900

10. mai 1998
16:00
Tsjekkia  2–2
(0–0, 2–1, 0–1)
  RusslandSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 3 300
10. mai 1998
20:00
Sveits  1–1
(1–1, 0–0, 0–0)
  SlovakiaSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 7 500

KvalifiseringsrundenRediger

Det tredje rangerte laget i hver gruppe skulle spille en kvalifiseringsrunde (gruppe G) om retten til å forbli i A-puljen. De to resultatmessig lavest rangerte lagene skulle spille VM-kvalifisering for ishockey-VM 1999 om en av de seks ledige plassene i A-puljen.[6][7]

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+02.00.


Gruppe GRediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   Latvia 3 2 1 0 9 3 +6 5
2   Italia 3 1 2 0 9 5 +4 4
3   Tyskland 3 0 2 1 5 10 −5 2 VM-kvalifisering 1999
4   USA 3 0 1 2 3 8 −5 1
Kilde: IIHF.com
8. mai 1998
16:00
USA  1–1
(0–0, 0–0, 1–1)
  TysklandHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 1 300
8. mai 1998
20:00
Italia  1–1
(0–0, 1–0, 0–1)
  LatviaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 3 500

10. mai 1998
12:00
Italia  4–0
(2–0, 1–0, 1–0)
  USAHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 1 500
10. mai 1998
12:00
Tyskland  0–5
(0–4, 0–0, 0–1)
  LatviaSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 1 900

11. mai 1998
16:00
Tyskland  4–4
(3–2, 0–1, 1–1)
  ItaliaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 1 000
11. mai 1998
20:00
Latvia  3–2
(0–1, 1–0, 2–1)
  USAHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 1 043

SluttspillRediger

Semifinalene spilles på tvers av gruppene og ble spilt best av to-serier. Vinnerne av semifinalene avanserte til finalen (som også ble spilt som en best av to-serie) mens taperne av semifinalene skulle spille en enkelt bronsefinalekamp om bronse.

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+02.00.

UtslagstablåRediger

 
SemifinalerFinaler
 
          
 
12 og 14. mai 1998
 
 
E1
  Sverige
47
 
16 og 17. mai 1998
 
F2
  Sveits
12
 
E1
  Sverige  
10
 
12 og 14. mai 1998
 
E2
  Finland  
00
 
F1
  Tsjekkia
12
 
 
E2
  Finland
42
 
Bronsefinale
 
 
15. mai 1998
 
 
F1
  Tsjekkia  
4
 
 
F2
  Sveits
0

SemifinalerRediger

Seminfinaleserie 1Rediger

12. mai 1998
16:00
Sverige  4–1
(1–0, 0–0, 3–1)
  SveitsHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 8 200
14. mai 1998
16:00
Sveits  2–7
(0–4, 0–1, 2–2)
  SverigeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 8 500
Sverige vant serien 2−0−0

Seminfinaleserie 2Rediger

12. mai 1998
20:00
Tsjekkia  1–4
(1–1, 0–1, 0–2)
  FinlandHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 6 000
14. mai 1998
20:00
Finland  2–2
(0–0, 0–1, 2–1)
  TsjekkiaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 6 800
Finland vant serien 1−1−0

BronsefinaleRediger

15. mai 1999
20:00
Sveits  0–4
(0–0, 0–3, 0–1)
  Tsjekkia  Hallenstadion, Zürich
Tilskuere: 10 100

FinaleserieRediger

16. mai 1998
17:00
Sverige  1–0
(0–0, 0–0, 1–0)
  FinlandHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 9 300
17. mai 1998
15:00
  Finland  0–0
(0–0, 0–0, 0–0)
  Sverige  Hallenstadion, Zürich
Tilskuere: 12 500
Sverige vant serien 1−1−0

SluttplasseringRediger

Turneringens sluttplassering ifølge IIHF:

Pl Grp Lag K V U T M+ M– MF P Sluttplassering
1 C   Sverige 10 9 1 0 38 9 +29 19 Gull
2 D   Finland 10 4 3 3 26 14 +12 11 Sølv
3 A   Tsjekkia 9 6 2 1 33 14 +19 14 Bronse
4 C   Sveits (H) 9 2 1 6 18 31 −13 5 4. plass
5 D   Russland 6 4 1 1 29 18 +11 9 Slått ut i
mellomrunden
6 B   Canada 6 3 2 1 22 17 +5 8
7 B   Slovakia 6 2 2 2 11 12 −1 6
8 A   Belarus 6 2 0 4 17 23 −6 4
9 D   Latvia 6 3 1 2 21 18 +3 7 Slått ut i
kvalifiseringsrunden
10 B   Italia 6 2 2 2 17 13 +4 6
11 A   Tyskland 6 1 2 3 13 23 −10 4 VM-kvalifisering 1999
12 C   USA 6 1 1 4 10 19 −9 3
13 C   Frankrike 3 1 0 2 5 12 −7 2
14 A   Japan 3 0 0 3 7 19 −12 0
15 B   Østerrike 3 0 0 3 3 15 −12 0
16 D   Kasakhstan 3 0 0 3 6 19 −13 0
Kilde: IIHF.com
Regler for rangering: 1) plassering i gruppen; 2) poeng; 3) målforskjell; 4) antall scorede mål; 5) seeding innen turneringen.
(H) Vert

Verdensmestere i ishockey 1998

 
Sverige
7. tittel

Spillere: Johan Hedberg, Tommy Salo, Magnus ErikssonNiclas Hävelid, Kim Johnsson, Hans Jonsson, Jan Mertzig, Mattias Norström, Christer Olsson, Johan Tornberg, Mattias ÖhlundJonas Bergqvist, Ulf Dahlén, Nichlas Falk, Peter Forsberg, Anders Huusko, Mikael Johansson, Jörgen Jönsson, Patric Kjellberg, Fredrik Modin, Peter Nordström, Mikael Renberg, Mats Sundin, Niklas Sundström, Tommy Westlund.
Trener: Kent Forsberg.

PrisutdelingRediger

Direktoratets prisutdelingRediger

Følgende spillere ble kåret til turneringens beste målvakt, forsvarsspiller (back) og løper av IIHFs direktorat:[11][12]

Beste målvakt Beste back Beste løper
  Ari Sulander (FIN)   František Kučera (CZE)   Peter Forsberg (SWE)

Allstar-lagRediger

Turneringens to allstar-lag ble stemt frem av internasjonale medier ved avslutningen av turneringen. Følgende spillere ble stemt frem:[11][12]

Første allstar-lag
Løpere
  Ville Peltonen (FIN)   Mats Sundin (SWE)   Peter Forsberg (SWE)
Backer
  František Kučera (CZE)   Jere Karalahti (FIN)
Målvakt
  Tommy Salo (SWE)


Andre allstar-lag
Løpere
  Sergej Berezin (RUS)   Pavel Patera (CZE)   Marcel Jenni (SUI)
Backer
  Marko Kiprusoff (FIN)   Mattias Öhlund (SWE)
Målvakt
  Ari Sulander (FIN)

StatistikkRediger

ToppscorereRediger

# Utøver KS M A P +/- PIM POS
1   Peter Forsberg (SWE) 7 6 5 11 0 +9 L
2   Mats Sundin (SWE) 10 5 6 11 6 +13 L
3   Raimo Helminen (FIN) 10 2 9 11 0 0 L
4   Ville Peltonen (FIN) 10 4 6 10 8 0 L
5   Radek Bělohlav (CZE) 9 6 3 9 2 +7 L
  Pavel Patera (CZE) 9 6 3 9 12 +6 L
7   Viktor Kozlov (RUS) 6 4 5 9 0 +5 L
8   Sergej Berezin (RUS) 6 6 2 8 2 +2 L
9   Oļegs Znaroks (LAT) 6 5 3 8 2 +4 L
  Mikael Renberg (SWE) 10 5 3 8 6 +6 L
  Aleksej Kovaljov (RUS) 6 5 3 8 14 +1 L

Kilder: Hokej.SFRP.cz og Quanthockey.com

Hat-tricks

Beste målvakterRediger

De fem beste målmaktene som har spilt 40 % eller mer av lagets totale spilleminutter.

# Utøver GKD GPI MIN SOG GA SVS GAA SVS% SO
1   Tommy Salo (SWE) 10 9 540:00 171 7 164 0,78 95,91% 3
2   Ari Sulander (FIN) 10 8 477:10 226 10 216 1,26 95,58% 2
3   Mike Roasti (ITA) 6 5 298:58 160 8 152 1,61 95,00% 1
4   Milan Hnilička (CZE) 9 8 430:15 167 10 157 1,39 94,01% 2
5   Miroslav Šimonovič (SVK) 6 6 359:42 156 12 144 2,00 92,31% 0

Kilde: Hokej.SFRP.cz

Målvakter med shutouts («holdt nullen»)

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c «Championnats du monde 1998» (fransk). Hockeyarchives.info. 23. mai 2022. 
  2. ^ «Story #27: Dropping the Red-Line, allowing the Two-Line Pass changes the Game» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 23. mai 2022. 
  3. ^ «Red line offside disappears from IIHF sanctioned events» (engelsk). IIHF.com. 20. juli 1998. Archived from the original on 18. februar 1999. Besøkt 22. juni 2022. 
  4. ^ Espen Hansen (5. mai 1995). «VM gir ny giv i hockey-Norge». Aftenposten: 38. 
  5. ^ a b Dag Langholm (5. mai 1995). «A-VM gir 30 mill.». VG: 46. 
  6. ^ a b c d e f g h i Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023 (13. utg.). Zürich: Moydart Press. s. 245–246. 
  7. ^ a b c d e f g h i Stephan Müller, red. (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005. Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. s. 134–135. 
  8. ^ Bjørn Arne Johannessen (29. september 1996). «Må dele hockey-VM med Sverige?». VG: 40. 
  9. ^ a b c Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023 (13. utg.). Zürich: Moydart Press. s. 4. 
  10. ^ Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023 (13. utg.). Zürich: Moydart Press. s. 761–780. 
  11. ^ a b Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023 (13. utg.). Zürich: Moydart Press. s. 24–25. 
  12. ^ a b Stephan Müller, red. (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005. Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. s. 135. 

LitteraturRediger

  • Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. 
  • Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (engelsk). Moydart Press for the IIHF. 
  • Szymon Szemberg, Andrew Podnieks, red. (2007). World of Hockey: Celebrating a Century of the IIHF (engelsk). Bolton, ON: Fenn Publishing. 

Eksterne lenkerRediger