A-VM i ishockey for menn 1951

A-VM i ishockey for menn 1951 var det 15. verdensmesterskapet og det 28. europamesterskapet i ishockey for landslag. Turneringen ble arrangert i Frankrike fra 9. til 17. mars 1951 og kampene ble spilt i hovedstaden Paris. Tretten nasjoner deltok og for første gangen ble delt inn i to grupper. De sju beste lagene i den ene gruppen og de seks antatt svakere i «Criterium Européen» det som senere kom til å bli B-VM. A-VM ble spilt som en enkeltserie der de sju lagene møttes enn gang.

Ishockey-VM 1951
Gruppe A
Arrangement
ArrangørIIHF
Dato9.-17. mars 1951
Lag i turneringen7
VertslandFrankrikes flagg Frankrike
VertsbyerParis
Arenaer1
Plasseringer
Mester  Canada (14. tittel)
Andreplass   Sverige
Tredjeplass  Sveits
Fjerdeplass Norge
Turneringsstatistikk
Kamper21
Mål180  (8.57 i snitt)
Tilskuere92 950  (4 426 i snitt)
ToppscorerCanadas flagg Stan Obodiac (CAN)
(15 poeng)
Navigasjon
Storbritannia 1950 Norge 1952 (OL)
Ishockey
Ishockey-VM 1951 for menn
Turneringer
Gruppe A
Gruppe B – Criterium Européen
Forrige 1950 1952 Neste

Tsjekkoslovakia var igjen fraværende og USA hadde sendt et svakere lag enn normalt, noe som betød at det kun var Sverige som kunne utfordre de regjerende verdensmesterne fra Canada om tittelen.[1][2] Canada, representert av amatørlaget Lethbridge Maple Leafs, dominerte sine motstandere med målforskjellen 62–6 og ble verdensmestere for 14. gang etter å ha vunnet alle sine kamper. Sverige vant sølv for andre gang (etter 1928 og 1947) og tok dermed sitt femte europamesterskap foran Sveits ved å ha en bedre målforskjell.[2] Norge, ledet av den canadiske treneren Bud McEachern og med en ny fysisk spillestil, overrasket ved å beseire USA 3–0 i åpningskampen og senere Storbritannia og vant sensasjonelt EM-bronse.[3]

Det var også dramatikk ved IIHFs halvårlige kongress som ble avholdt samtidig med mesterskapet. På grunn av kontroversene rundt amatørreglene under ishockeyturneringen under vinter-OL 1948 besluttet IIHF å fjerne ishockey fra det olympiske programmet under OL året etter og i stedet avholde et uavhengig verdensmesterskap.[2][4] IIHF-sekretær George Dudley uttalte at OL ville være en økonomisk fiasko uten ishockeyturneringen.[5] Ved IIHFs årskongress i Opatija i Jugoslavia fra 25.–28. august 1951 ble ishockeyturneringen gjeninnført etter at IIHF og Den internasjonale olympiske komité (IOK) kom frem til en forsoning.[2][4][6]

Arenaer

rediger
  Paris
A-VM i ishockey for menn 1951 (Frankrike)
Palais des Sports de Grenelle
(Velodrom d’Hiver)
Kapasitet: 17 000
 

Kvalifisering

rediger

Tretten lag hadde tilmeldt seg turneringen hvor de syv beste fikk spille om verdensmesterskapet. Tsjekkoslovakia meldte igjen avbud til turneringen etter at landslagsspillerne året før hadde blitt arrestert og dømt for høyforræderi av det tsjekkoslovakiske kommuniststyret.[1]

Antall plasser Deltakernasjoner
Tilmeldte lag rangert som de sju beste 7   Canada
  Finland
  Norge
  Sveits
  Sverige
  Storbritannia
  USA
I alt 7

Turneringsformat

rediger

Turneringen ble spilt som en enkeltserie (round robin) der alle lagene møttes én gang. De tre beste lagene ved sluttplassering vant henholdsvist gull, sølv og bronse.[7]

Tretten lag tilmeldt seg turneringen, en ny rekord. Deltakerne ble derfor for første gang oppdelt i to nivåer etter spillestandard. De syv beste lagene spilte om verdensmesterskapet mens de resterende seks lagene spilte en turnering som ble kalt Criterium Européen («Det europeiske kriteriet»). Denne turneringen var en forløper for B-puljen i fremtidige verdensmesterskap (også kjent som B-VM).[8]

Dommere

rediger

IIHF utnevnte åtte dommere til å dømme kampene under turneringen:[9]

Dommere
  Nederland Wim Dwars
  Storbritannia Fan Heximer
Ernest Leacock
  Sverige Gösta Ahlin
Tore Johannesson
Axel Sandö
  Sveits Kurt Hauser
Jack Lutta

Tropper

rediger

Utdypende artikkel: Troppene til A-VM i ishockey 1951

De syv deltakende lagene, gjennom en bekreftelse fra deres respektive nasjonale forbund, skulle levere en liste over lagoppsett ved det første turneringsdirektoratsmøtet. Under en kamp kunne laget ha 12 spillere og 2 målvakter i lagoppstillingen.[6]

Gruppespill

rediger

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+01.00.

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Sluttresultat
1   Canada 6 6 0 0 62 6 +56 12 Verdensmester
2   Sverige 6 4 1 1 33 14 +19 9[a] Sølv
3   Sveits 6 4 1 1 28 12 +16 9[a] Bronse
4   Norge 6 2 0 4 10 27 −17 4
5   Storbritannia 6 1 1 4 18 42 −24 3[b]
6   USA 6 1 1 4 14 42 −28 3[b]
7   Finland 6 1 0 5 15 37 −22 2
Kilde: Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018.
Regler for rangering: 1) poeng; 2) innbyrdes oppgjør; 3) målforskjell.
Noter:
Type nummerering
  1. ^ a b Målforskjell: Sverige +19; Sveits +16.
  2. ^ a b Målforskjell: Storbritannia MF −24; USA −28.


9. mars 1951
09:30
USA  0 – 3
(0–0, 0–1, 0–2)
  NorgePalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 500

10. mars 1951
15:45
Storbritannia  1 – 5
(1–0, 0–1, 0–4)
  SverigePalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 1 000
10. mars 1951
19:00
Sveits  8 – 1
(4–1, 3–0, 0–1)
  NorgePalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 3 000
10. mars 1951
21:30
Canada  11 – 1
(4–0, 4–0, 3–1)
  FinlandPalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 8 000

11. mars 1951
15:45
Canada  8 – 0
(3–0, 1–0, 4–0)
  NorgePalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 5 000
11. mars 1951
21:45
USA  0 – 8
(0–4, 0–1, 0–3)
  SverigePalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 6 000

12. mars 1951
19:15
USA  5 – 4
(1–0, 1–3, 3–1)
  FinlandPalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 1 500
12. mars 1951
21:30
Sveits  7 – 1
(2–0, 4–1, 1–0)
  StorbritanniaPalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 3 000

13. mars 1951
15:45
Sverige  5 – 2
(1–0, 4–1, 0–1)
  NorgePalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 250
12. mars 1951
21:30
Sveits  4 – 1
(1–0, 2–1, 1–0)
  FinlandPalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 2 500
13. mars 1951
21:30
Canada  17 – 1
(0–1, 7–0, 10–0)
  StorbritanniaPalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 3 500

14. mars 1951
21:45
Sveits  3 – 3
(1–2, 1–1, 1–0)
  SverigePalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 8 000

15. mars 1951
16:00
Storbritannia  3 – 4
(0–0, 2–1, 1–3)
  NorgePalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 2 000
15. mars 1951
19:15
Sverige  11 – 3
(5–0, 1–1, 5–2)
  FinlandPalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 6 000
15. mars 1951
21:30
Canada  16 – 2
(5–0, 6–2, 5–0)
  USAPalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 6 000

16. mars 1951
15:45
Finland  3 – 0
(1–0, 0–0, 2–0)
  NorgePalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 200
16. mars 1951
19:15
USA  6 – 6
(1–4, 2–1, 3–1)
  StorbritanniaPalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 5 000
16. mars 1951
22:00
Canada  5 – 1
(0–1, 3–0, 2–0)
  SveitsPalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 10 000

17. mars 1951
16:15
USA  1 – 5
(0–3, 1–1, 0–1)
  SveitsPalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 1 500
17. mars 1951
19:15
Finland  3 – 6
(0–2, 3–0, 0–4)
  StorbritanniaPalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 5 000
17. mars 1951
22:00
Canada  5 – 1
(1–0, 2–0, 2–1)
  SverigePalais des Sports de Grenelle, Paris
Tilskuere: 15 000

Sluttplassering

rediger

Turneringens sluttplassering ifølge IIHF:

Ishockey-VM 1951
Nr. Lag
    Canada
    Sverige
    Sveits
4.   Norge
5.   Storbritannia
6.   USA
7.   Finland

Verdensmestere i ishockey 1951

 
Canada
(representert av Lethbridge Maple Leafs)
14. tittel

Spillere: Carl Sorokoski, Mallie HughesRichard Gray, Shorty Malacho, Donald Vogan, Thomas WoodWilliam Chandler, Denny Flanagan, William Flick, William Gibson, Bert Knibbs, Donald McLean, Andrew Milroy, Hector Negrello, Stanley Obodiac, Walter Rimstead, Mickey Roth, Lou Siray.
Trenere: Dick Gray.

Ishockey-EM 1951
Nr. Lag
    Sverige
    Sveits
    Norge
4.   Storbritannia
5.   Finland

Europamestere i ishockey 1951

 
Sverige
5. tittel

Spillere: Arne Johansson, Lars SvenssonÅke Andersson, Rune Johansson, Åke Lassas, Börje Löfgren, Sven ThunmanStig Carlsson, Rolf Eriksson-Hemlin, Erik Johansson, Gösta Johansson, Yngve Karlsson, Bengt Larsson, Lars Pettersson, Hans Tvilling, Stig Tvilling.
Trenere: Folke Jansson, German Karlsson.

Statistikk

rediger

Toppscorere

rediger
# Utøver KS M A P PIM POS
1   Stan Obodiac (CAN) 6 11 4 15 0 L
2   William Gibson (CAN) 6 9 5 14 6 L
3   Gösta Johansson (SWE) 6 8 4 12 0 L
  Ulrich Poltera (SUI) 6 8 4 12 6 L
5   Denny Flanagan (CAN) 6 8 2 10 2 L
6   Hans-Martin Trepp (SUI) 6 5 5 10 0 L
7   Hector Negrello (CAN) 6 5 3 8 0 L
  Mickey Roth (CAN) 6 5 3 8 0 L
9   William Chandler (CAN) 6 4 4 8 0 L
10   Donald McLean (CAN) 6 5 2 7 6 L

Kilde: Ice-hockey-stat.com

Beste målvakter

rediger

De fem beste målmaktene som har spilt 40 % eller mer av lagets totale spilleminutter.

# Utøver GKD GPI MIN GA GAA SO
1   Mallie Hughes (CAN) 6 3 180:00 3 1,00 1
2   Carl Sorokoski (CAN) 6 3 180:00 3 1,00 0
3   Hans Bänninger (SUI) 6 4 235:30 6 1,53 0
4   Lars Svensson (SWE) 6 6 360:00 14 2,33 1
5   Per Dahl (NOR) 6 6 360:00 27 4,50 1

Kilde: Ice-hockey-stat.com

Utvisninger (Fair Play-troféet)

rediger
Lag KS Utvisninger PIM
2 5
  Sverige 6 8 0 16:00
  Norge 6 12 0 24:00
  Canada 6 15 0 30:00
  Sveits 6 17 0 34:00
  Finland 6 18 0 36:00
  USA 6 18 0 36:00
  Storbritannia 6 26 0 52:00

Kilde: Ice-hockey-stat.com

Referanser

rediger
  1. ^ a b «100 Top Stories of the Century. Story #48: Czechoslovakian Team Jailed for Treason – Entire Generation Lost» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 13. desember 2021. 
  2. ^ a b c d James Duplacey (1998). Total Hockey: The official encyclopedia of the National Hockey League (engelsk). New York, NY, USA: Total Sports. s. 503. 
  3. ^ Dag Langholm (1984). Norsk ishockey gjennom 50 år (norsk). Oslo: Norges ishockeyforbund. s. 97. 
  4. ^ a b «Championnats du monde 1951» (fransk). Passionhockey.com. 
  5. ^ «International Puck Bodies Widely Split». Winnipeg Free Press. 18. mai 1950. s. 17. 
  6. ^ a b Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (engelsk). Moydart Press for the IIHF. s. 4. 
  7. ^ Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). s. 189.
  8. ^ Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. s. 61. 
  9. ^ Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). s. 665–681

Litteratur

rediger
  • James Duplacey (1998). Total Hockey: The official encyclopedia of the National Hockey League (engelsk). New York, NY, USA: Total Sports. 
  • Dag Langholm (1984). Norsk ishockey gjennom 50 år (norsk). Oslo: Norges ishockeyforbund. 
  • Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. 
  • Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (engelsk). Moydart Press for the IIHF. 
  • Szymon Szemberg, Andrew Podnieks, red. (2007). World of Hockey: Celebrating a Century of the IIHF (engelsk). Bolton, ON: Fenn Publishing. 

Eksterne lenker

rediger



Autoritetsdata