Überleitungsvertrag
Überleitungsvertrag tysk for overgangsavtalen (offisielt: Vertrag zur Regelung aus Krieg und Besatzung entstandener Fragen) ble inngått 26. mai 1952 mellom Forbundsrepublikken Tyskland, USA, Storbritannia og Frankrike, og kunngjort 30. mars 1955. Avtalen tjente til å gjennomføre Tysklandsavtalen og regulerte forskjellige spørsmål med hensyn til videreføringen og opphevelse av okkupasjonsstatuttet. Overgangsavtalen ble opphevet ved den såkalte to-pluss-fire-avtalen.[1]
Det fulgte av avtalen at dommer og avgjørelser av allierte domstoler også var rettskraftige og tvangskraftige etter tysk rett. Konsekvensen av dette var at hverken tyske domstoler eller det tyske embetsverket, kunne gjennomføre noen fornyet behandling eller gjenopptakelse av en sak som var avgjort av de allierte.[1]
Regelens opprinnelige formål var å hindre at tyske domstoler skulle gjenoppta saker pådømt av de allierte mot tyske statsborgere, og senke straffene. Det var imidlertid det motsatte som skjedde. Etter at Tyskland ble en selvstendig stat i 1955, benådet de allierte etter kort tid, alle krigsforbryterne med unntak av tre (Hess, Schirach og Speer).[2]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b «lexexakt - Rechtslexikon Ueberleitungsvertrag». www.lexexakt.de. Besøkt 29. desember 2022.
- ^ Totland, John (1968). De siste 100 dagene : fra Jalta-konferansen til V-dagen. Stabenfeldt forlag. s. 523.