Édouard Herriot

fransk politiker

Édouard Herriot (født 5. juli 1872 i Troyes i Frankrike, død 26. mars 1957 i Saint-Genis-Laval i departementet Rhône) var en fransk politiker. Han var den franske republikks statsminister tre ganger og president for nasjonalforsamlingen.

Édouard Herriot
Édouard Herriot - Président du Conseil - 1924.jpeg
FødtÉdouard Marie Herriot
5. juli 1872[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Troyes[5]Rediger på Wikidata
Død26. mars 1957[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (84 år)
Saint-Genis-Laval[6]Rediger på Wikidata
Gravlagt Tombe d'Édouard HerriotRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, skribentRediger på Wikidata
Embete
9 oppføringer
Parlamentsmedlem i Frankrike, ordfører i Lyon (19451957), statsminister (19241925), senator i Frankrikes fjerde republikk, statsminister (19261926), statsminister (19321932), president (19481951), medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling (19491949), stol nr. 8 i Académie française (19461957)Rediger på Wikidata
Utdannet ved École normale supérieure, Lycée Louis-le-GrandRediger på Wikidata
Ektefelle Blanche HerriotRediger på Wikidata
Far Nicolas HerriotRediger på Wikidata
Barn Suzanne BérardRediger på Wikidata
Parti Parti radical, Parti républicain, radical et radical-socialisteRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Medlem av Académie française (19461957), Europarådets parlamentarikerforsamling, Académie des sciences, belles-lettres et arts de Lyon (19361957), Société des écrivains normandsRediger på Wikidata
Utmerkelser
6 oppføringer
Den hvite ørns orden, Collar de la Orden de la República (1932)[7], Concours général, offiser av Æreslegionen, Victor Cousin Prize, honoris causa[8]Rediger på Wikidata
Signatur
Édouard Herriots signatur

Édouard Herriot

BiografiRediger

I juni 1924 fikk han første gangen overta regjeringsmakten. I sin første regjering som satt til april 1925 var han også utenriksminister. Hans første oppgave ble å forhandle om Dawesplanen og om opphevelsen av Ruhrokkupasjonen ved Ramsay MacDonalds konferanse på Chequers og på London-konferansen. Han stadfestet da den allerede av Poincaré skisserte overenskomsten. Etter at Herriot ved Folkeforbundets møte i Genève samme år hadde deltatt i drøftelsene om Benešprotokollen måtte hans regjering de følgende vinter- og vårmåneder stri med store finansielle problemer, delvis grunnet mistro mot Herriots politiske holdning frykt for at han var unnfallende for sosialistenes krav om «engangskapitalskatt». Fransk kapital likesom den utenlandske plassert i Frankrike søkte seg ut, og ved eksport lot man være å overføre utenlandske tilgodehavendener til hjemlandet. Trass i lovstiftningstiltak klarte Herriot ikke å bryte ned «kapitalismens mur». Francens kurs begynte å synke raskt. Finansminister Étienne Clémentel forlot regjeringen. Senatet besluttet å overskride bankloven om seddeldekning for å styrte Herriot.[9]

Som deputertkammerets president 1925-1926 forekog han, da Joseph Caillaux i juli 1926 som finansminister foreslo å gi regjeringen diktatorisk myndighet i finanssaker, det oppsiktsvekkende skritt å inngripe i debatten og under henvisning til republikkens demokratiske prinsipper forhindre at forslag ble vedtatt. Som følge av dette dannet han en regjering som satt i bare to dager, egentlig i den hensikt å påvise nødvendigheten av en nasjonal samlingsregjering.[9]

I Poincarés regjering 1926-28 var Herriot kulturminister. De følgende år, da Camille Chautemps og Édouard Daladier var radikalsosialistenes ledere, holdt han seg i skyggene. Gjenvalgt til partileder i 1930 fikk han, etter at venstresiden hadde seiret i valget i mai 1932 oppdrag til å på nytt danne regjering.[9]

I sitt siste ministerium som satt fra juni til desember 1932 var han atter også utenriksminister.

Fra 1936 til 1940 var Herriot president i nasjonalforsamlingen frem tll Frankrikes fall. Han var under andre verdenskrig en motstander av Vichy-regjeringen og ble i 1942 satt under politiovervåkning. I 1944 ble han bragt til interneringsleir i Maréville i Meurthe-et-Moselle.

I årene 1947–1954 var Herriot president for den fjerde republikks nasjonalforsamling.

Utover sin politiske gjerning var han virksom som forfatter. Han utgav i 1905 en akademisk avhandling om Madame Récamier et ses amis og senere Agir (1917), Créer (1917-1919), Dans la forêt normande (1926) og Beethoven (1929).[9]

KilderRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Edouard Herriot, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Edouard-Herriot, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b www.senat.fr[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Эррио Эдуар, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Эррио Эдуар, besøkt 27. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ hefte 20894, side(r) 5, publisert i La Información, archive.org, utgitt 1. november 1932[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.academie-francaise.fr[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d Carlquist, Gunnar (red.) (1932). Svensk uppslagsbok. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB:s förlag, band 12 s. 1165-1167.