Édouard Herriot
Édouard Herriot (født 5. juli 1872 i Troyes i Frankrike, død 26. mars 1957 i Saint-Genis-Laval i departementet Rhône) var en fransk politiker. Han var den franske republikks statsminister tre ganger og president for nasjonalforsamlingen.
| Édouard Herriot | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Édouard Marie Herriot 5. juli 1872[1][2][3][4]  Troyes[5] | ||
| Død | 26. mars 1957[1][2][3][4] (84 år) Saint-Genis-Laval[6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | École normale supérieure Lycée Louis-le-Grand | ||
| Ektefelle | Blanche Herriot | ||
| Far | Nicolas Herriot | ||
| Barn | Suzanne Bérard | ||
| Parti | Parti radical Parti républicain, radical et radical-socialiste[7] | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[7] | ||
| Gravlagt | tombe d'Édouard Herriot Cimetière de Loyasse[8] | ||
| Medlem av | Académie française (1946–1957; erstatter: Octave Aubry, erstattet av: Jean Rostand)[9] Europarådets parlamentarikerforsamling Académie des sciences, belles-lettres et arts de Lyon (1936–1957) Société des écrivains normands Den franske liga for menneskerettigheter (identitet i kontekst: Lyon, grunnlegger) | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Den hvite ørns orden
Collar de la Orden de la República (1932)[10] Concours général Offiser av Æreslegionen Victor Cousin Prize (deles ut av: Académie des sciences morales et politiques) Honoris causa (University of Glasgow)[11] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Biografi
redigerI juni 1924 fikk han første gangen overta regjeringsmakten. I sin første regjering som satt til april 1925 var han også utenriksminister. Hans første oppgave ble å forhandle om Dawesplanen og om opphevelsen av Ruhrokkupasjonen ved Ramsay MacDonalds konferanse på Chequers og på London-konferansen. Han stadfestet da den allerede av Poincaré skisserte overenskomsten. Etter at Herriot ved Folkeforbundets møte i Genève samme år hadde deltatt i drøftelsene om Benešprotokollen måtte hans regjering de følgende vinter- og vårmåneder stri med store finansielle problemer, delvis grunnet mistro mot Herriots politiske holdning frykt for at han var unnfallende for sosialistenes krav om «engangskapitalskatt». Fransk kapital likesom den utenlandske plassert i Frankrike søkte seg ut, og ved eksport lot man være å overføre utenlandske tilgodehavendener til hjemlandet. Trass i lovstiftningstiltak klarte Herriot ikke å bryte ned «kapitalismens mur». Francens kurs begynte å synke raskt. Finansminister Étienne Clémentel forlot regjeringen. Senatet besluttet å overskride bankloven om seddeldekning for å styrte Herriot.[12]
Som deputertkammerets president 1925-1926 forekog han, da Joseph Caillaux i juli 1926 som finansminister foreslo å gi regjeringen diktatorisk myndighet i finanssaker, det oppsiktsvekkende skritt å inngripe i debatten og under henvisning til republikkens demokratiske prinsipper forhindre at forslag ble vedtatt. Som følge av dette dannet han en regjering som satt i bare to dager, egentlig i den hensikt å påvise nødvendigheten av en nasjonal samlingsregjering.[12]
I Poincarés regjering 1926-28 var Herriot kulturminister. De følgende år, da Camille Chautemps og Édouard Daladier var radikalsosialistenes ledere, holdt han seg i skyggene. Gjenvalgt til partileder i 1930 fikk han, etter at venstresiden hadde seiret i valget i mai 1932 oppdrag til å på nytt danne regjering.[12]
I sitt siste ministerium som satt fra juni til desember 1932 var han atter også utenriksminister.
Fra 1936 til 1940 var Herriot president i nasjonalforsamlingen frem tll Frankrikes fall. Han var under andre verdenskrig en motstander av Vichy-regjeringen og ble i 1942 satt under politiovervåkning. I 1944 ble han bragt til interneringsleir i Maréville i Meurthe-et-Moselle.
I årene 1947–1954 var Herriot president for den fjerde republikks nasjonalforsamling.
Utover sin politiske gjerning var han virksom som forfatter. Han utgav i 1905 en akademisk avhandling om Madame Récamier et ses amis og senere Agir (1917), Créer (1917-1919), Dans la forêt normande (1926) og Beethoven (1929).[12]
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Edouard Herriot, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Edouard-Herriot, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Edouard Herriot, Munzinger IBA 00000000263, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Édouard, Marie Edouard Herriot, CTHS person-ID 942, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Эррио Эдуар, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Эррио Эдуар, besøkt 27. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Q87326934[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dictionnaire historique des académiciens de Lyon[Hentet fra Wikidata]
- ^ academie-francaise.fr, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID edouard-herriot, besøkt 7. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ hefte 20894, side(r) 5, publisert i La Información, archive.org, utgitt 1. november 1932[Hentet fra Wikidata]
- ^ academie-francaise.fr, Académie française member ID edouard-herriot[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Carlquist, Gunnar (red.) (1932). Svensk uppslagsbok. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB:s förlag, band 12 s. 1165-1167.
Kilder
rediger- Édouard Herriot i Nordisk familjebok (2. utgaves supplement, 1924)
- Meyers Online: Herriot[død lenke], lest 2008-03-09 (tysk)