Wikipedia

Ágota Kristóf

ungarsk-sveitsisk skribent

Ágota Kristóf (1935–2011) var en ungarsk forfatter, som levde i Sveits fra hun var 21 år til hun døde. Hun skrev på fransk, og mottok mange priser for sitt forfatterskap. Hun er oversatt til mer enn 30 språk, og noen av bøkene hennes er bearbeidet for scene og film.

Ágota Kristóf
Født30. okt. 1935[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Csikvánd
Død27. juli 2011[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (75 år)
Neuchâtel[5]
BeskjeftigelseSkribent, dramatiker, lyriker
NasjonalitetUngarn
Sveits
GravlagtKőszeg
MorsmålUngarsk
SpråkFransk,[6][7] ungarsk[7]
UtmerkelserKossuthprisen (2011)
Prix du Livre Inter (1992) (for: The Third Lie)
Prisen for SWRs toppliste (2006)
Österreichischer Staatspreis für Europäische Literatur (2008)[8]
Gottfried-Keller-prisen (2001)
Debuterte1986
Aktive år1986–
Notable verkTvillingenes dagbok
IMDbIMDb
Ágota Kristóf på Commons

Biografi rediger

Barndom rediger

Kristóf ble født i Csikvánd, en landsby i Győr-Moson-Sopron-fylket (megye) i det nordvestlige Ungarn. Familien besto av far, som var grunnskolelærer, mor, som var kunstprofessor – og tre barn. Ágota hadde en eldre og en yngre bror. 14 år gammel ble hun sendt på internatskole for jenter i nabobyen. Hun har selv omtalt skolen som «en mellomting mellom kaserne og klosterskole, mellom barnehjem og ungdomsanstalt». Her fikk elevene kost og losji på statens regning.[9]

Faren var sendt til fronten, moren var fattig, og for at Kristóf skulle få råd til skosåler og andre nødvendigheter, satte hun opp forestillinger i skoledagens lengste friminutt. Hun skrev sketsjer, som hun og to-tre venninner raskt innøvde, og de improviserte. Forestillingene gikk bra, de unge skuespillerne fikk både litt penger og mat for sin opptreden.[10]

Flukten fra hjemlandet rediger

23. oktober 1956 oppsto en spontan oppstand mot det autoritære kommuniststyret i Ungarn og dets sovjetiske politikk. Oppstanden varte bare til 4. november 1956, da den ble slått ned av sovjetiske tropper. Mange ble drept og skadet, og nesten en kvart million mennesker flyktet landet. Kristóf var ikke spesielt interessert i politikk, men mannen hennes, som var mye eldre enn henne og tidligere hadde vært hennes historielærer, var politisk aktiv og fryktet å bli fengslet for sine meninger hvis han ble i landet.[11] Sent om kvelden den 27. november 1956 flyktet Kristóf og mannen med den fire måneder gamle datteren sammen med andre flyktninger gjennom skogen til Østerrike. Veien videre gikk til Neuchâtel i den fransktalende delen av Sveits. Der fulgte en vanskelig tid for henne, og for de andre ungarske flyktningene. De var fremmede, uten språk, i et nytt land, som var påtvunget dem på grunn av krig. Fire av hennes ungarske venner som også hadde flyktet til Sveits, tok livet av seg kort tid etter at de ankom landet.[11]

Livet i Neuchâtel rediger

Under den russiske okkupasjonen var det ikke mulig å lære fremmedspråk, som fransk, i Ungarn. «Slik går det til at jeg, da jeg er tjueen år gammel ankommer Sveits og tilfeldigvis havner i en by der man snakker fransk, må gå løs på et for meg ukjent språk. Det er her kampen min for å erobre dette språket begynner, en lang og innbitt kamp som skal vare livet ut.»[12]

I Neuchâtel fikk Kristóf arbeid i en klokkefabrikk. I fabrikken var det ikke tillatt å snakke sammen mer enn nødvendig. Det ble bare korte samtaler i pausene. Etter fem år som fabrikkarbeider sluttet hun, forlot mannen og gikk aktivt inn for å lære å lese og skrive fransk. Selv etter at hun hadde lært å snakke fransk, følte hun seg som en analfabet. 26 år gammel meldte hun seg på et sommerkurs for utlendinger ved universitetet i Neuchâtel for å lære å lese og skrive fransk. To år senere fikk hun vitnemål med hederlig omtale, og hun kunne lese igjen, både franske forfattere og ikke-franske forfattere i oversettelse.[13]

Hun og mannen fikk tre barn før de skilte lag. Da Kristóf i et intervju i 1999 ble spurt hvilke deler av sitt liv hun så tilbake på med mest nostalgi, svarte hun: «Mine barn og mine bøker». På spørsmål om hva hun helst ville glemme, svarte hun ekteskapet – og at hun hadde forlatt hjemlandet.[11] Hun døde i sitt hjem i Neuchâtel 27. juli 2011.

Forfatterskap rediger

Kristóf begynte tidlig å skrive. Hun skrev dikt allerede fra hun var 14 år. Alt hun skrev mens hun ennå bodde i Ungarn gikk tapt da hun flyktet. I Sveits fortsatte hun å skrive dikt på ungarsk. Når hun sto ved maskinen i klokkefabrikken i Neuchâtel, diktet hun, og om kvelden skrev hun ned diktene. De ble publisert i emigranttidsskriftet Magyar Irodalmi Újság (Ungarsk litteraturoversikt), som ble trykt i Paris.[14]

Fiendespråket rediger

I sin selvbiografi Analfabeten (2004) skrev hun at hun visste at hun aldri kom til å skrive fransk slik innfødte franske forfattere gjør, men at hun ville skrive fransk slik hun kunne, som best hun kunne:

«Jeg har ikke valgt dette språket. Det ble påtvunget meg av skjebnen, av tilfeldighetene, av omstendighetene. Å skrive på fransk er noe jeg er nødt til. Det er en utfordring. En analfabets utfordring. […] Jeg har snakket fransk i over tretti år, jeg har skrevet det i tjue, men jeg kan det fortsatt ikke. Jeg snakker ikke feilfritt, og jeg kan bare skrive det ved hjelp av ordbøker som jeg slår opp i stadig vekk. Det er derfor jeg også kaller fransk for et fiendespråk. Det er enda en grunn til det, og det er den alvorligste: Dette språket er i ferd med å ta livet av morsmålet mitt.»[15]

Kristófs språk er enkelt og presist, uten overflødige ord.[16] Ifølge den italienske dikteren Valerio Magrelli oppfant hun en ny type fransk: «I motsetning til Beckett, som holdt språket på armlengdes avstand for formens skyld, eksperimenterte hun ikke med fransk ut fra en kunstnerisk ambisjon, men for å leve og bli forstått, ikke lekent, men med strenghet og dedikasjon til korrekthet – og hun gjorde det med en overveldende effekt».[11]

Kristóf har sagt at hun begynte å skrive for å underholde seg selv, og fordi hun fant glede i det.[11] Mot slutten av livet innså hun at det franske språket ikke lot henne tegne et tilfredsstillende selvportrett, hun mente hun gjennom dét hadde konstruert en identitet som var falsk. Hun valgte da å slutte å skrive på fransk og forlate det hun mente var en identitetsløgn. Hun gjenoppdaget dermed morsmålet, ungarsk, og sin sanne identitet.[17] De siste årene følte hun ikke lenger noe behov for å skrive, så hun solgte sin velbrukte ungarsk-fransk-ordbok, skrivemaskinen og alle manuskriptene til det sveitsiske litteraturarkivet, Archives littéraires suisses (ALS).[18]

Tvillingtrilogien rediger

Kristóf har skrevet dikt, drama, romaner og noveller, men det er Tvillingtrilogien som er best kjent, har fått mest omtale og er oversatt til flest språk.

I 1986 hadde hun sin romandebut med Le Grand Cahier, en bok om to tvillinggutter som blir forlatt av sin mor og sendt til sin brutale bestemor («Heksa»). Der må de mer eller mindre må klare seg selv, i en verden der krigen raser. Én anmelder mener boken har likhetstrekk med brødrene Grimms eventyr.[16] Den norske anmelderen C.E. Beddari nevner også at boken har likhetstrekk med eventyr, med sin symbolikk, repetisjoner og allegorier.[19] Fortellingen beskriver et liv med brutalitet, fattigdom, groteske hendelser og perverse handlinger, der tvillingene prøver å herde seg på ulike vis, for å tåle det meste uten å vise følelser. Fortellergrepet i boken er spesielt ved at det konsekvent er tvillingene, «vi», som forteller. Morgenbladets anmelder C.E. Beddari omtaler boken som en moderne klassiker:

«Kristofs roman er gripende i ordets rette forstand – den levner deg ikke med en tåre i øyekroken, men med følelsen av å ha lest noe urovekkende om hva mennesket er i stand til, med spørsmål om hva forfatteren kan ha gjennomlevd for å skrive som dette.[19]»

Le Grand Cahier er brukt som pensum ved filmakademiet i Wien, som et eksempel på et redusert, spisset språk for studentene som skal lære å skrive presise dreiebøker.[20]

Pr. 2016 var Le Grand Cahier oversatt til mer enn 30 språk.[11]

I 1988 utkom bok nummer to, La Preuve. Den handler om de samme tvillingene, som nå er skilt fra hverandre. Etter at tvillingbroren Claus er forsvunnet over grensen til nabolandet er Lucas alene og forvirret. «Han forsøker å gjøre det gode i et land der det onde har tatt styringen, og der menneskene slåss med traumene etter krigen.»[21] Som sitatet viser, fortelles denne historien i tredje person.

I 1991 kom den siste boken i trilogien: Le Troisième Mensonge. Da boken utkom, hadde jernteppet falt i Europa. Det har det også gjort i boken. Tvillingen som forsvant over grensen i bok to, kan vende tilbake til barndommens landsby for å lete etter broren. I denne boken er det han som har fått navnet Lucas. Første del av boken er sett fra hans perspektiv, mens vi i den andre delen ser det hele fra synsvinkelen til broren Klaus (nå med K).«Den intense, besettende tonen fra de to foregående bøkene er erstattet av en mer gåtefull, tenksom fortelling i denne tredje boken.»[22]

Skuespill/adapsjoner for scene og film rediger

  • John et Joe, 1972
  • Un rat qui passe, 1972
  • La Clé de l'ascenseur, 1977
  • L'Heure grise ou le dernier client, 1975
  • Le Monstre
  • La Route
  • L'Épidémie
  • L'Expiation
  • Line, le temps, 2006
  • L'Heure grise, et autres pièces, 1998. (samling av flere tekster)
  • Le Monstre, et autres pièces, 2007 (samling av flere tekster)
  • Le grand cahier, Tvillingar, 2007. Oversatt og tilpasset for scene av Jon Fosse
  • Le Grand Cahier, 2013. Film av János Szász

Romaner og noveller rediger

  • La trilogie des jumeaux (=Tvillingtrilogien)
    • Le Grand Cahier, 1986 – Tvillingenes dagbok, oversatt av Willy Flock, 2019
    • La Preuve, Seuil, 1988 – Beviset, oversatt av Willy Flock, 1988
    • Le Troisième Mensonge, 1991 – Den tredje løgnen, oversatt av Willy Flock, 1992
  • Hier, 1995, norsk oversettelse I går (Cappelen 2022) oversatt av Henninge Margrethe Solberg[23]
  • L'Analphabète, 2004 – Analfabeten, oversatt av Henninge Margrethe Solberg, 2021
    • 11 korte fortellinger som til sammen danner en selvbiografisk fortelling
  • C'est égal, 2005 (noveller)
  • Où es-tu Mathias?, 2006

Dikt rediger

  • Clous, oversatt til fransk av Maria Maïlat i 2016. Originalen ble skrevet på ungarsk.

Hedersbevisninger rediger

 
Ágota Kristóf og broren Attilas gravsted i Köszeg
  • 1987: Prix littéraire européen de l’ADELF for Le grand cahier
  • 1988: Schillerpreis fra Schweizerischen Schillerstiftung
  • 1988: Ruban de la Francophonie
  • 1992: Prix du Livre Inter for Le troisième mensonge
  • 1998: Alberto-Moravia-Preis
  • 2001: Gottfried-Keller-Preis
  • 2005: Schillerpreis fra Schweizerischen Schillerstiftung für das Gesamtwerk
  • 2006: Preis der SWR-Bestenliste
  • 2008: Österreichischer Staatspreis für Europäische Literatur
  • 2011: Kossuth-Preis

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Babelio, oppført som Agota Kristof, Babelio forfatter-ID 4766[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kristof-agota[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb120582526; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015.
  7. ^ a b CONOR.SI, CONOR.SI-ID 6290019, Wikidata Q16744133 
  8. ^ verkets språk tysk, www.kunstkultur.bka.gv.at, besøkt 8. mai 2009[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Kristóf, Ágota (2021). «Dikt». Analfabeten. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202681005. 
  10. ^ Kristóf, Ágota (2021). «Klovnestreker». Analfabeten. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202681005. 
  11. ^ a b c d e f «A Conversation with Ágota Kristóf». Music & Literature (engelsk). Besøkt 22. november 2021. 
  12. ^ Kristóf i Analfabeten
  13. ^ Kristóf i Analfabeten, lokasjon 363 av 520, Kindle-versjon
  14. ^ «| hlo - Hungarian Literature Online». web.archive.org. 8. november 2006. Arkivert fra originalen 8. november 2006. Besøkt 24. november 2021. 
  15. ^ Kristóf i Analfabeten.
  16. ^ a b «The Notebook Trilogy | The Proof | The Third Lie | Ágota Kristóf». Sydney Review of Books (engelsk). Besøkt 23. november 2021. 
  17. ^ «convert» (PDF). archive.wikiwix.com. Besøkt 24. november 2021. 
  18. ^ NL, Swiss National Library. «Agota Kristof in the SLA». www.nb.admin.ch (engelsk). Besøkt 26. november 2021. 
  19. ^ a b Carina Elisabeth Beddari (19. juli 2019). «Uten foresatte». Morgenbladet: 37. 
  20. ^ «Die Kandidaten des open mike 2015. Heute von Le - Li». open mike (tysk). 28. oktober 2015. Besøkt 23. november 2021. 
  21. ^ ««Tvillingenes dagbok» ble en litterær snakkis. Nå er endelig oppfølgeren her.». Boktips. 14. januar 2020. Besøkt 23. november 2021. 
  22. ^ Hoem, Knut (5. august 2020). ««Fra det besettende til det gåtefulle»». NRK. Besøkt 24. november 2021. 
  23. ^ Meyer, Jonas Hansen (24. juli 2022). ««På litteraturens øverste hylle»». NRK. Besøkt 10. september 2022. ««I går» kom ut på fransk i 1995 og var Ágota Kristófs første roman etter den bejublede trilogien om tvillingene Lucas og Claus. ... Men brorparten av romanen er konkret, hard og borende enkel. Begge de litterære modusene er godt ivaretatt i Henninge Margrethe Solbergs kyndige oversettelse.» 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ágota_Kristóf&oldid=23451747»