Zine El Abidine Ben Ali

tunisisk diplomat og politiker

Zine El Abidine Ben Ali (født 3. september 1936 i Hammam-Sousse i Tunisia, død 19. september 2019 i Jidda[14][15]) var en tunisisk politiker. Han var president i Tunisia fra 7. november 1987 til 14. januar 2011. Han var landets andre president siden det ble uavhengig fra Frankrike i 1956.

Zine El Abidine Ben Ali
Født3. sep. 1936[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hammam Sousse (fransk protektorat av Tunisia)
Død19. sep. 2019[5][2][4][6]Rediger på Wikidata (83 år)
Jidda
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat Rediger på Wikidata
Embete
  • Tunisias president (1987–2011)
  • Organisasjonen for afrikansk enhets formann (1994–1995)
  • Tunisias regjeringssjef (1987–1987)
  • Tunisias innenriksminister (1986–1987) Rediger på Wikidata
Utdannet vedÉcole spéciale militaire de Saint-Cyr
EktefelleLeila Trabesi (1992–)
Naïma Ben Ali (19641988)
SøskenHabib Ben Ali
PartiDet sosialistiske destur-partiet (19861988)
Rassemblement constitutionnel démocratique (19882011)
partiløs (2011–)
NasjonalitetSaudi-Arabia (20112019)
fransk protektorat av Tunisia (–1956)
Tunisia (1956–)
GravlagtAl-Baqi'
Utmerkelser
8 oppføringer
Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1991)[7]
Kjede av Stjerneordenen (2003)[8]
Storkors av Æreslegionen (1989)
Ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester (1989)[9]
Storkorset av Infante Dom Henriks orden (1995)[10]
Storkors av Det gode håps orden (1995)[11]
Den nasjonale fortjenstorden (2005)[12]
Storkors av Den hellige Carls orden (2006)[13]

Liv og virke rediger

Som ung mann ble han sendt til Frankrike for å få militær utdanning. Han tok denne ved École spéciale militaire de Saint-Cyr og artilleriskolen i Châlons-sur-Marne. Deretter fortsatte han sin militærkarriere i USA.[trenger referanse]

Etter å ha kommet tilbake til Tunisia ble han i 1964 utpekt til å opprette et militært sikkerhetsdepartement; han ledet dette til 1974. I 1977 ble han generaldirektør for nasjonal sikkerhet etter en periode som militærattache i Marokko. Det neste oppdraget var som ambassadør til Polen, etterfulgt av embetet som sjef for den nasjonale sikkerhetstjenesten og statssekretær. Han fikk denne jobben på et tidspunkt hvor radikale islamister økte sin aktivitet. Hans suksess i håndteringen av dette problemet førte til at han ble innenriksminister,[trenger referanse] en stilling han hadde inntil president Habib Bourguiba utnevnte ham til statsminister i oktober 1987.

7. november 1987 avsatte Ben Ali i et statskupp president Bourguiba, som siden 1975 hadde hatt embetet på livstid. Han fikk noe støtte fra folket, fordi det var bekymringer rundt Bourguibas helse, spesielt mistanke om tiltagende senilitet.[trenger referanse] Syv leger signerte før kuppet en erklæring om at Bourguiba var uegnet til å styre landet.

Ben Ali fortsatte sin forgjengers uavhengige utenrikspolitikk og de økonomiske programmer som hadde ført til økonomisk vekst siden tidlig i 1990-årene. En rekke større offentlige prosjekter har blitt satt i gang under hans styre, men arbeidsledighet var fortsatt det største økonomiske problem i landet.

En annen side ved presidentembetet som ble ført videre var en autoritær tilnærming til politikken, og en personkult. Det meste av nyhetene i tunisiske aviser er på en eller annen måte knyttet til presidenten på en positiv måte.

I 1992 innførte han et flerpartisystem, men hans parti, Demokratisk konstitusjonell reisning, dominerer fortsatt politikken fullstendig. Opposisjonens aktiviteter var sterkt begrenset av sikkerhetslovene, og pressefrihet eksisterer i realiteten ikke. Ben Ali var selv ikke utnevnt for livstid, og i 1999 ble to ukjente alternative kandidater gitt tillatelse til å stille i presidentvalget. Resultatet ble 99,6% av stemmene for Ben Ali. Han ble gjenvalgt igjen 24. oktober 2004, med 94,68% av stemmene. Etter en kontroversiell folkeavstemning i 2002 ble embetsperioden blitt forlenget til 10 år, slik at han var valgt fram til 2014.

Som en følge av opprøret i Tunisia i 2010–2011 måtte Ben Ali gå av den 14. januar 2011, etter 23 år som sittende president.[16] Presidenten flyktet til Saudi-Arabia og statsminister Mohamed Ghannouchi overtok makten.[17] Han døde i eksil i Jidda.

Ben Ali var gift med Leila Trabesi.

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Zine al-Abidine Ben Ali, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Zine-al-Abidine-Ben-Ali, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Zine el-Abidine Ben Ali, Munzinger IBA 00000018351, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Zine al-Abidine Ben Ali, Proleksis enciklopedija-ID 11753[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=zine+el+abidine;n=ben+ali, oppført som Zine el-Abidine Ben Ali[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Former Tunisian President Zine El Abidine Ben Ali dies aged 83, reports say», verkets språk engelsk[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Autorités BnF, oppført som Zine el Abidine Ben Ali, BNF-ID 139734879[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Boletín Oficial del Estado, side(r) 17059, www.boe.es, BOE ID BOE-A-1991-13147, hefte 126, utgitt 27. mai 1991[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ canord.presidency.ro[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.parlament.gv.at[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.mandela.gov.za[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Journal de Monaco, hefte 7772, www.legimonaco.mc, utgitt 8. september 2006[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ «Tunesiens früherer Langzeitherrscher Ben Ali ist tot» (tysk). FAZ. 19. september 2019. Arkivert fra originalen 19. september 2019. Besøkt 19. september 2019. 
  15. ^ «Tunisian autocrat Ben Ali dies in Saudi exile». www.aljazeera.com. Besøkt 19. september 2019. 
  16. ^ «BBC News - Tunisia: President Zine al-Abdine Ben Ali forced out». bbc.co.uk. 14. januar 2011. Besøkt 15. januar 2011. 
  17. ^ «PM replaces Tunisia president». english.aljazeera.net. 14. januar 2011. Besøkt 15. januar 2011. 

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Habib Bourguiba 
 
Tunisias president

Etterfølger:
 Mohamed Ghannouchi