Zehrensdorf krigskirkegård
Zehrensdorf krigskirkegård for muslimske soldater, hinduer og sikher ligger ca 50 km syd for Berlin i Brandenburg. I området var det under den første verdenskrig to store fangeleirer for allierte krigsfanger, Halbmond og Windberg som begge hadde ca 15.000 fanger, hovedsakelig franskmenn og briter, men også soldater fra koloniene og resten av Det britiske samveldet.
| Zehrensdorf krigskirkegård | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Tyskland | ||
 Zehrensdorf krigskirkegård 52°10′22″N 13°30′09″Ø | |||
Da britene i 1914 kjempet for å stanse de tyske styrkene som rykket fram i Frankrike, var de på desperat jakt etter soldater. Den indiske hæren med sine 160 000 trenede soldater sendte derfor to hele divisjoner til Vestfronten, 3. Lahore og 7. Meerut, tilsammen omtrent 35 000 soldater som ble ledet av den britiske generalen James Wilcox.
Inderne kjempet ved Ieper, Neuve-Chapelle og Loos. I disse kampene tapte disse divisjonene ca 80 % av sin mannskapsstyrke og ble i 1915 trukket ut av strid og sendt til daværende Mesopotamia, nå Irak. Klimaet i Irak passet indierne bedre og det var lettere å sende forsterkninger og forsyninger dit fra India. I kampene på Vestfronten ble flere indiske og også arabiske soldater som tjenestegjorde i de britiske styrkene, tatt til fange av tyskerne. Disse ble så sendt til en av de to fangeleirene Halbmond eller Windberg som ligger i nærheten av byen Zossen. De soldatene som omkom under fangenskapet i Halbmond og Windberg ble gravlagt i Tyskland.
Da første verdenskrig sluttet i 1918 bygget den britiske Commonwealth War Graves Commission krigskirkegården i Zehrensdorf, og de soldatene som hadde omkommet i fangenskapet ble begravet her. Etter den andre verdenskrig kom Zehrensdorf i daværende Øst-Tyskland og det ble umulig for britene å vedlikeholde den. I 1964 ble det derfor reist et alternativt minnesmerke i Neuve-Chapelle i Frankrike.
De østtyske myndighetene lot kirkegården forfalle og etter gjenforeningen av de to tyske stater i 1990 oppdaget man at gravene var helt borte og kirkegården nærmest rasert. Inngående undersøkelser av de gjenværende restene førte til at kirkegården kunne restaureres og de enkelte gravene ble igjen identifisert.