Yule
Yule er det gammelengelske ordet for jul, det vil si markeringa av vintersolverv,[omstridt ] høytida da folk feiret at sola og lyset ble gjenfødt. Yule kan vise til juledagen eller til hele julehøytida på tolv dager. I dag knyttes ordet blant annet til nyhedensk midtvinter-feiring 21. desember.
Ordbakgrunn rediger
«Yule» tilsvarer det skandinaviske «jul», og er ikke helt forsvunnet i engelsk. I engelsk inngår det blant annet i uttrykket «yuletide» (juletid) og «yule-log» (julestokk).[1] Det er trolig et lånord fra skandinavisk[2] (ordet er i to varianter også lånt til finsk.[3]). Ordets opphav er usikkert og omdiskutert. Yule ble opprinnelig (i førkristen tid) brukt som navn på midtvinteren, trolig fra sent november til og med første del av januar. En annen hypotese er at Yule var en germansk fest avholdt ved vintersolhverv. Den germanske/nordeuropeiske festen i desember var en feiring av livet og ønske om gode avlinger i kommende år.[4] Festen skulle også minnes de døde.[5] Brenning av julestokk var en vanlig og trolig svært gammel skikk i mange europeiske land. Det var en lang stokk, 3-4 meter, som ble lagt med ene enden i grua (peisen) og dyttet lengre og lengre inn etter hvert som den brant opp. Når stokken var oppbrent, var julen over ifølge tradisjonen. Da det ble færre åpne ildsteder på 1800-tallet forsvant skikken. I Frankrike har ordet overlevd som navn på julekaken Bûche de Noël.[1]
Det antas å være yngre variant av ordet géol, det gammelengelske og angelsaksiske ordet for jul.[trenger referanse] Andre kilder antar at ordet er beslektet med «wheel» («hiual», «huul») der hjul symboliserer solen i en del språk.[6] En eldre germansk form har vært rekonstruert som *jehwla[2] eller førgermansk *jaul-[7] trolig en hedensk vinterfest. På 300-tallet finnes ordet jiuleis i Wulfilas bibel med betydningen julemåneden.[3] Ifølge Vera Henriksen kan den førkristne vinterfesten også ha vært relatert til Odin som også hadde navnet «Jolnir».[5]
Ordet er i stor grad blitt erstattet av Christmas («Kristus-messe») på engelsk, men overlevde lenge i nordbritiske dialekter, og blir fortsatt brukt i visse sammenhenger. Yule kan vise til juledagen eller hele julehøytida. På gammelengelsk kunne ordet også vise til månedene som tilsvarte romernes desember (se ǽrra geóla) og januar (se æftera geóla).
Ordet yule tilsvarer jól i det norrøne Jólablot og det moderne norske jul. På tysk brukes ordet Julfest om den hedenske, nordeuropeiske vintersolvervsfesten. Jul kalles for øvrig joulu på finsk, jõulud på estisk og Jül eller Jööl på sölring, en nordfrisisk dialekt på øya Sylt.
Feiring av Yule i moderne tid rediger
Etter innføringen av kristendommen i store deler av Sør-Europa, lyktes det ikke for kirken å få folk til å holde opp med å feire de gamle høytidene. I det romerske riket ble midtvinterfesten kalt Saturnalia, og ble av kirken regnet som den mest hedenske av feiringene. Jesu fødselstidspunkt hadde lenge vært debattert, og i det fjerde århundret besluttet kirken at Saturnalia skulle være en kristen høytid, og at Jesu fødselsdag fra da av skulle regnes til 25. desember. Det samme kom til å gjelde i Nord-Europa. Jul er dermed egentlig en hedensk høytid. Det kristne julebudskapet har klare paralleller til den tidligere feiringen av solens og lysets tilbakekomst, noe som trolig har lettet overgangen fra hedensk til kristen tradisjon. Andre skikker fra den hedenske feiringen som er beholdt i den moderne feiringen av jul, er blant annet julebukken og juleroten. Juletreet er en skikk som har kommet til i nyere tid, men har opphav i andre hedenske skikker.
Den hedenske høytiden Yule blir i moderne tid feiret og forsøkt gjenskapt av neopaganister, blant annet av tilhengere av Wicca. Yule knyttes i den sammenheng vanligvis til starten på Gudens, det maskuline aspektets, reise gjennom året, det tidspunktet hvor Gudinnen føder det nye årets Gud. Guden sees i form av et nyfødt barn. Gjennom våren vokser barnet til ungdom som leker i skogene, og som beiler til den unge Gudinnen. Ved sommersolverv tar Guden ansvar for landet, og blir da sett som Den grønne mann, eller i skikkelsen av andre voksne solguder. Han blir hugget ned som kornkongen ved innhøstningen, gjennomgår sine prøvelser, utfører sine heltedåder og konfronterer sine demoner i underverdenen, for til slutt å gjenforenes med Gudinnen ved høstjevndøgn. Gudens transformasjonsreise betraktes som spiralformet, og ved enden av solens reise gjennom året er den gamle Guden rede til å transformeres videre til de ytre sfærer, og gir samtidig plass til at det neste årets Gud kan bli født.[8]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b Berg, Knut Anders (1993). Julen i norsk og utenlandsk tradisjon. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205217688.
- ^ a b Caprona, Y. D. (2013). Norsk etymologisk ordbok. Oslo: Kagge Forlag.
- ^ a b Rosbach, Johan Hammond (1921-2004) (1984). Levende ord: etymologi for alle. Oslo: Aventura. ISBN 8258811185.
- ^ Miles, C. A. (1912). Christmas customs and traditions, their history and significance. New York: Dover.
- ^ a b Henriksen, Vera (1970). Christmas in Norway: past and present. Oslo: Tanum. ISBN 8251813751.
- ^ Hujer, K. (1945). Christmas and the stars. Popular Astronomy, 53, 486.
- ^ Jessen, E. (1893). Dansk etymologisk Ordbog. Kjøbenhavn: Gyldendal.
- ^ Vivianne Crowley: Wicca. Thorsons 2001, ISBN 9780007110223
