Ydmykhet
Ydmykhet (av norrønt auðmjúkr i betydningen jeg/noen «som lett blir myk») betegner en persons egenskap, ved at vedkommende personlig viser beskjedenhet, saktmodighet og underdanighet i forholdet til omverdenen. Egenskapen blir vedsatt i et samfunn dominert av holdninger beskrevet i «Janteloven», og er gjerne sett i motsetning til å være belærende, eller å ha manglende evne til å se egne svakheter. Betegnelsen blir også brukt i religiøs sammenheng, der den anses som en positiv egenskap, ved at personen erkjenner sine egne feil og syndigheter, og underkaster seg Guds vilje.
Bibelsk omtale rediger
Ydmykhet er opptegnet som en av «Åndens frukter» i Paulus brev til Galatermenigheten (5:22-23)[1] "22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven!"
Ydmykhet er en betingelse for å stå i rett forhold til Gud. Både Peter og Jacob har sammenfallende vers som bekrefter at ydmykhet er den livsholdning som utløser Guds velbehag og nåde. I motsetning gjør hovmot og stolthet at man får Gud i mot seg. (Jakob 4:6 og 1. Peter 5:5.)
Ydmykhet inngår i Grundtvigs «Danske ordsprog»: «Ydmyghed gaar for (det vil si: har fortrinnet for) ære». (1845).nr.2973.
Forholdet til «Janteloven» rediger
Forholdet mellom ydmykhet og ære er karikert av Aksel Sandemose i «Janteloven».
