Yūrei (幽霊) er japanske spøkelser. Ordet «yūrei» består av to kanji, 幽 (yuu) som betyr tro og 霊 (rei) som betyr «sjel» eller «ånd.» Alternative navn er 亡霊 (Borei) som betyr ødelagt ånd, 死霊 (Shiryo) som betyr død ånd, eller de mer omfattende 妖怪 (Yōkai)(Demon) eller お化け (Obake). Som sine vestlige motparter er de ånder som blir holdt tilbake fra det fredelige livet i det hinsidige.

Yūrei illustrasjon av Katsushika Hokusai.

Japansk etterliv rediger

Ifølge tradisjonell japansk folketro har alle mennesker en sjel eller ånd, kalt reikon. Når et menneske dør forlater reikon kroppen, og går inn i en slags skjærsild, der den venter på at de riktige begravelses- og etter-begravelsesritualene blir utført, sånn at reikon kan gå til forfedrene sine. Om alt er gjort på riktig vis, blir reikon en beskyttende ånd for familien sin, og kommer tilbake hvert år i august, på Obon-festivalen, for å få takk for hjelpen.

Men om en person dør på en sjokkerende, brå eller brutal måte, for eksempel ved å bli myrdet eller begå selvmord, eller om de rette ritualene ikke har blitt utført, eller om personen var påvirket av en kraftig følelse i dødsøyeblikket, for eksempel hevntanker, kjærlighet, sjalusi, hat eller sorg, blir reikon omformet til et yūrei, som kan komme seg gjennom tomrommet mellom åndeverdenen og den fysiske verden.

Ånden skal visstnok eksistere på jorden helt til den blir lagt til ro, enten ved å utføre de ritualene som ble utelatt, eller ved å løse opp de følesesmessige båndene som lenker den til den fysiske verden. Hvis ritualene forblir ugjort og båndene uløst, kommer yūreien til å fortsette hjemsøkingen sin.

Utseende rediger

Sent i det syttende århundre ble et spill kalt Hyakumonogatari Kaidankai veldig populært, og kaidan (spøkelses-/horror-fortellinger) ble hyppigere et tema for teater, litteratur og andre kunstformer. På denne måten fikk yūrei også enkelte kjennetegn som skilte dem fra mennesker, noe som gjorde det lettere å kjenne igjen yūrei-figurene.

The Ghost of Oyuki rediger

 
«The ghost of Oyuki», illustrert av Maruyama Ōkyo.

Kunstneren Maruyama Ōkyo (1733-1795), som praktiserte kunstformen Ukiyo-e (japanske treskjæringsmalerier), skapte det første kjente eksempelet på det som nå er en tradisjonell yūrei, i sitt maleri Spøkelset av Oyuki.

I dag fremstilles disse spøkelsene ganske homogent, og dette gjør at de er lette å identifisere for hva de faktisk er, f.eks.Yūrei Sadako Yamamura fra the Ring.

  • Hvite klær – Yūrei er som oftest kledd I hvitt for å symbolisere den tradisjonelle hvite begravelseskimonoen som ble brukt i Edo-periodens begravelsesritualer. I Shinto-religionen er hvitt fargen for rituell renhet, og skal tradisjonelt kun bæres av prestene og av de døde.
  • Svart hår – Håret til en yūrei er som oftest langt, svart og løst-hengende eller ustelt. Noen mener dette særtrekket stammer fra Kabuki-teateret, der alle skuespillere brukte parykk. Men dette er en misforståelse. Bakgrunnen er at japanske kvinner pleide å ha langt hår som de bar oppsatt, bortsett fra i bisettelser og begravelser da de lot håret henge løst.
  • Hender og føtter – Yūreiens hender henger slapt ned fra armene, som holdes utstrakt med albuene nær kroppen. Som oftest mangler de føtter og svever fritt i lufta. Disse særtrekkene oppstod i Edo-periodens ukiyo-e grafikk, men ble raskt overført til kabuki. I kabuki fremstilles mangelen på ben og føtter som oftest ved hjelp av en veldig lang kimono, eller ved å heise skuespilleren opp fra scenegulvet i et tau.
  • Hitodama – Yūreiene fremstilles ofte med to såkalte lyktemenn (også kalt vettelys eller alvelys; hitodama på japansk). Lyktemennene er typisk flakkende flammer eller lysglimt i skumle farger, som for eksempel blå, grønn, eller lilla. Disse spøkelsesaktige flammene er egentlig en del av ånden selv, og ikke to selvstendige ånder.

Klassifisering rediger

Yūrei rediger

Selv om alle japanske spøkelser kalles yūrei, er det flere forskjellige kategorier av ånder innen for dette, klassifisert etter måten de døde på eller hvorfor de ikke får ro.

  • Onryō – spøkelse som kommer tilbake fra skjærsilden for å hevne en urett begått mot ham eller henne mens personen var i live:
  • Ubume – gjengangeren av en mor som døde under fødselen, eller som døde mens hun hadde veldig små barn. Denne yūrei kommer tilbake for å ta vare på barna sine, og har ofte med godteri til dem;
  • Goryō – hevngjerrig ånd fra aristokratklassen, spesielt én som døde martyrdøden;
  • Funayūrei – gjengangeren til en person som døde på havet. Disse spøkelsene blir iblant fremstilt som menneskelignende skikkelser med fiskeskjell, og kan også bli skildret som havfruer og havmenn;
  • Zashiki-warashi – barnespøkelser, som ofte er ugagnskråker snarere enn farlige ånder;
  • Krigerspøkelser – veteraner fra Genpeikrigen som falt i kamp. Disse åndene dukker nesten bare opp i Nō teater;
  • Jordbundne ånder (japansk: 地縛霊, Hepburn: jibakurei) – ånder som ikke har noe bestemt mål for sin virksomhet, men i stedet er knyttet til et spesielt sted eller en spesiell situasjon. Dette er et unntaksfenomen hva yūrei angår.
 
Illustrasjon av en yūrei.

Buddhistiske spøkelser rediger

Blant buddhister regner man at det finnes to typer spøkelser, som begge fører videre etter døden jordiske lyster som ikke ble tilfredsstilt i livet. Disse to typene ånder skiller seg fra de kategoriene yūrei som er listet opp ovenfor, ettersom de fullt og helt er forbundet med religiøse konsepter.

  • Gaki – gjengangere av personer som var falske, korrupte, svikefulle, sjalu eller grådige mens de var i live. Som resultat blir de besatt av en hunger etter en bestemt karakter etter døden. Tradisjonelt gjaldt denne hungeren noe frastøtende, som kadavere eller ekskrementer, men i nyere tid har historiene kunnet dreie seg om besettelse av nær sagt en hvilken som helst karakter. Dog vil den umåtelige hungeren alltid gjelde en bisarr gjenstand eller materie.
  • Jikininki – gjengangere av personer som var grådige, selvopptatte eller ugudelige. På grunn av slike laster hviler det en forbannelse over dem som etter døden tvinger dem til å finne og spise menneske-lik.

Ikiryō rediger

I japansk folklore er det ikke bare de døde som kan sende sin reikon til å hjemsøke folk. Også levende mennesker som er besatt av sterk sjalusi eller sinne kan la sjelen manifestere seg som en ikiryō, et levende spøkelse som kan opptre på samme måte som "vanlige" spøkelser.

 
Illustrert av Tukioka Yositosi.

Det mest kjente eksempelet på en ikiryo er Rokujō no Miyasundokoro, fra romanen Beretningen om Genji.

Begrepene Yūrei og Obake rediger

Yūrei blir ofte regnet som en undergruppe under paraplybegrepet obake. Ordet obake kommer av verbet bakeru, som betyr "å forandre seg". Obake er følgelig et vesen som først tilhørte den naturlige verden, men har blitt en overnaturlig skikkelse.

Yūrei vandrer ikke tilfeldig rundt, men er som regel stedsbundet, mens obake ferdes fritt rundt. Yūrei er blant de få skikkelsene i japansk mytologi som har spesifikke tider på døgnet da det er mest sannsynlig at de vil dukke opp. Denne "spøkelsestimen" i japansk mytologi er om natten omkring klokken to eller halv tre, da skilleveggene mellom åndeverdenen og de levendes verden er på sitt tynneste. Obake på sin side kan slå til når som helst på døgnet, og dersom de ønsker det kan de endre på omgivelsene sine eller legge et mørke over et sted.

Kunio Yanagita (1875–1962), som var en av Japans første og største eventyrsamlere, trakk opp et klart skille mellom yūrei og obake i sine foredrag med tittelen "Yokaidangi" (Foredrag om monstere). Han mente at yūrei i motsetning til obake stort sett hadde et klart mål, som for eksempel å søke hevn eller å sluttføre en påbegynt handling.

Åndeutdrivelse rediger

Den enkleste måten å bli kvitt en yūrei er å hjelpe den med å fullføre oppgaven sin. Når grunnen til at de er bundet til jorda er borte, blir yūrei fornøyd og kan gå videre. Tradisjonelt sett skjer dette ved at den avdødes familie hevner seg på den som drepte avdøde, eller når spøkelset får fullbyrdet sin kjærlighet til sin elskede, eller når avdødes lik har blitt funnet og får en skikkelig begravelse.

En onryō vil imidlertid nære spesielt sterke følelser, og det er derfor lite sannsynlig at en onryō vil bli beroliget av slike forsøk på å hjelpe den videre.

Av og til ble eremitter som til vanlig holdt til i fjellene (yamabushi) eller buddhist-prester leid inn til å utføre ritualer som skulle hjelpe ånder til å finne ro. Slike ritualer kunne minne om slik eksorsisme som man kjenner fra kristne trossamfunn. I noen tilfeller kunne spøkelsene bli erklært som guder (tenjin; av ten som betyr himmel og jin som betyr gud) som ledd i disse ritualene, i den hensikt å gi spøkelsene fred i sjelen.

I likhet med mange monstre i japansk folketro, kan man få ondsinnede yūrei til å vike unna ved hjelp av ofuda, som er hellige Shinto-skrifter som inneholder navnet på en kami (gud). Ofudaen må som oftest holdes mot yūreiens panne for at den skal fordrives, men man kan også feste den til inngangspartiet til et hus, for å hindre yūreien i å ta seg inn i huset.

Kilder rediger

  • Iwasaka, Michiko & Toelken, Barre. Ghosts and the Japanese: Cultural Experiences in Japanese Death Legends, Utah State University Press, 1994. ISBN 0874211794