Wormskonkordatet, også kalt Pactum Calixtinum av historikere, var et konkordat mellom pave Callistus II og den tysk-romerske keiser Henrik V den 23. september 1122 ved byen Worms. Konkordatet avsluttet den første perioden med strid mellom kongemakt og paven.

Konkordatet ble et kompromiss som paven i det lange løp kom til å tape mest på. I andre land skulle biskoper velges på vanlig vis, men i Tyskland fikk keiseren vetorett. Dette kom særlig fram gjennom den såkalte investituren (konflikten ble kalt investiturstriden) der biskopen fikk bisperingen og bispestaven av kongen og ikke av den som forrettet messen, normalt en annen biskop.

Wormskonkordatet ble bekreftet av Callistus II under det første Laterankonsil i 1123.

Bakgrunnen for at paven gikk med på dette konkordatet kan skyldes keiserens veldige makt på denne tiden, for innholdet i konkordatet både politisk og kirkerettslig var egentlig ganske ugunstig for kirken henholdsvis rettslig tvilsomt. Om en verdslig leder i dag hadde krevet tilsvarende (som i Kina prøver overfor den kinesiske katolske kirke) ville dette ha utløst en kirkelig ekskommunikasjon av alle involverte.

Eksterne lenker rediger