Wisła-Oder-offensiven

Wisła-Oder-offensiven var en offensiv som Den røde armé gjennomførte som en del av kampene på østfronten under andre verdenskrig. Offensiven ble gjennomført med enorme styrker i perioden 12. januar–2. februar 1945, samtidig med en offensiv mot Østpreussen lenger nord. De sovjetiske styrkene rykket raskt fram til Oder og noe senere Oders bielv Neisse (jf. Oder-Neisse-linjen). Dermed sikret de seg oppmarsjområdet for den endelige offensiven mot Berlin, som startet natt til 16. april.

Wisła-Oder-offensiven
Konflikt: Andre verdenskrig
Område erobret under offensiven er markert med rosa
Dato 12. januar–2. februar 1945 Sted Polen, Østpreussen og Pommern Resultat Sovjetisk seier
Stridende parter
Tyskland	Sovjet
Kommandanter og ledere
Ferdinand Schörner Josef Harpe	Georgij Zjukov Ivan Konev
Styrker
450 000	2 203 000

Bakgrunn

Etter at sommeroffensiven (operasjon Bagration) kulminerte rundt 1. august 1944, stivnet fronten gjennom Polen. Den fulgte stort sett Wisła og Wisłas bielv San, hvor sovjeterne skaffet seg brohoder. Begge parter hadde behov for å omgruppere. Militært var dette særlig tilfelle på tysk side, etter at armégruppe sentrum var slått og hadde lidd store tap i Belarus. På sovjetisk side stod en overfor enorme oppgaver med å forsyne de store erobrede områdene som enten var ødelagt av kamphandlingene eller av brent jords taktikk under den tyske tilbaketrekningen. På bare seks uker var fronten blitt flyttet 700 km vestover, i tillegg til at mesteparten av armégruppe sentrum var knust.

Den sovjetiske fremrykkingen stoppet utenfor Warszawa mens Warszawaoppstanden raste, selv om sovjeterne noe senere tok forstaden Praga på Wisłas østside. Men i sør fortsatte den sovjetiske fremrykningen med tysk tilbaketrekking fra Romania, senere det resterende Balkan – og enda senere mye av Ungarn, hvor tyskerne imidlertid bet seg fast. Ved årsskiftet raste kampene særlig i slaget om Budapest, mens tyskerne forberedte en motoffensiv for å komme byen til unnsetning. I nord hadde sovjeterne tatt Baltikum, unntatt et tysk brohode som ble holdt av armégruppe nord i Kurland (se kartet). De startet også (med mindre hell) en offensiv mot Østpreussen.

Forberedelser

I perioden fram mot årsskiftet foretok sovjeterne en enorm styrkeoppbygging, med sikte på å starte en offensiv som skulle knuse tyskernes forsvarssystem og tvinge dem til kapitulasjon. Offensiven skulle slippes løs langs hele fronten fra Østersjøen til Karpatene, men hovedtyngden i forberedelsene lå på det polske frontavsnittet. Den røde hær hadde mer enn enn fem ganger så mange folk som tyskerne; overlegenheten i artilleri, stridsvogner og fly var enda mye større.

Tyskland brukte derimot mye av sine siste reserver på den mislykkede Ardenneroffensiven, som særlig hadde tæret på lagrene av drivstoffer og ammunisjon. I tillegg samlet de store styrker til en motoffensiv i Ungarn. Også i Østpreussen stod forholdsvis sterke hærer. Tyskernes stillinger i Polen ble derimot svekket, så her ble den sovjetiske styrkeoverlegenheten enda større. Dette var kjent for Reinhard Gehlen, den tyske etterretningsansvarlige for dette området, og han overleverte disse informasjonene til Heinz Guderian. Han presenterte dette for Adolf Hitler for å overtale ham til å evakuere de tyske styrkene som sto isolerte i Kurland. Hitler nektet dette og omdøpte i stedet styrkene den 25. januar 1945 – mens sovjetoffensiven var i full utvikling – til armégruppe Kurland.

Gjennomføring

Østfronten
Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv  2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha

Gjennombruddet

Offensiven gikk over en 1 200 km bred front som strakte seg fra Østersjøen til Karpatene, men med hovedtrykket mot de tyske kjerneområdene i nord. Her ble hovedstyrken satt inn, og 2 millioner mann angrep over et 300 km bredt område, med utgangspunkt i brohodene ved Wisła og San. Ivan Konev, hvis armégruppe stod øst for Krakow, gikk til angrep 12. januar, mens Georgij Zjukov lenger nord og Konstantin Rokossovskij i Østpreussen og det nordligste Polen gikk til angrep den 14. De tyske linjene ble intenst bombardert av veldige mengder sovjetisk artilleri før infanteriet med støtte fra stridsvogner angrep. Tyskernes front i Polen brøt sammen.

Med utgangspunkt blant annet i brohodet ved Sandomierz rykket Konevs styrker raskt vestover. De nådde Oders øvre løp allerede 23. januar, og sist i måneden hadde de tatt en stor del av industriområdet i Øvre-Schlesien. Enda større fremgang hadde Zjukov lenger nord. Warszawa falt allerede 17. januar. Byen var da praktisk talt jevnet med jorden. I slutten av januar omringet hans styrker Poznań og (sammen med deler av Rokossovskijs armeer) Thorun. Begge byer ble innbitt forsvart av tyskerne. De ble – for første gang under offensiven – brukt som pinnsvinstillinger i ryggen på sovjeterne for å sinke deres fremrykning ved å binde store styrker og blokkere forsyningslinjene. Men Zjukovs armeer rykket stadig videre. De kastet tyskerne tilbake over elven Obra, og 30. januar nådde de Oder (som i på denne strekningen nå utgjør deler av grensen mellom Tyskland og Polen). De befant seg bare 70 km fra Berlin. Samme dag, som også var 12-årsdagen for Hitlers maktovertagelse, gav Albert Speer Hitler et memorandum som forkynte at krigen var tapt. Dagen etter klarte Den røde armé å krysse Oder ved byen Kienitz og fikk et brohode på vestbredden. Dette brohodet ble senere utvidet og dannet 16. april 1945 grunnlag for det avgjørende angrepet i slaget om Berlin.

18. januar evakuerte tyskerne konsentrasjonsleiren Auschwitz vest for Kraków. 66 000 fanger ble ført bort og sendt vestover på en dødsmarsj, hvor en stor del omkom på veien. 27. januar kom de sovjetiske styrkene fram til leiren og fant flere tusen etterlatte fanger og bevisene for holocaust.

Forsyningsvansker

Den svært raske fremrykkingen førte til forsyningsproblemer og manglende luftstøtte, samtidig som de sovjetiske styrkene ble sårbare for tyske motangrep fra Pommern, Schlesien og Østpreussen. Det faktum at de sovjetiske styrkene selv så sent i krigen måtte stanse fremrykkingen, viste den frykten de fortsatt hadde for den tyske evnen til motangrep. Tyskerne hadde da også planlagt motangrep, blant annet med 1500 stridsvogner i Schlesien; de ble imidlertid stående fordi det manglet drivstoff til dem. Til sovjeternes forsyningsproblemer bidrog også overgangen til mildvær rundt 1. februar – og de tyske pinnsvinstillingene.

Det sovjetrussiske minnesmerke i byen Kienitz som minnes overgangen over Oder 31. januar 1945, foretatt av 2. Gardepanserarmé og 5. Sjokkarmé.

Foto: Paal Sørensen 2009

Selv om de sovjetiske styrkene sto geografisk nært den tyske hovedstaden, visste de at kampene om denne ville kreve svært store ofre, både menneskelig og materielt. De trengte derfor å stanse fremrykkingen for å sørge for nødvendig styrkeoppbygging, men det ble etter krigen diskutert om det ville ha kunne avsluttet krigen tidligere om de hadde fortsatt fremrykkingen med én gang.

Fronten ble konsolidert og rettet ut

Det veldige fremstøtet mot Oder var kilformet, og de fremskutte posisjonene ved Oder lå utsatt til. Særlig sårbar var Zjukovs lange nordflanke, hvor tyskerne fortsatt holdt store landområder i Pommern langs Østersjøkysten («Østersjøbalkongen»). Sovjeterne konsentrerte seg nå om å konsolidere stillingene ved Oder og bygge dem videre opp. I tillegg ønsket de å rette ut fronten og likvidere de tyske pinnsvinstillingene. Tyskernes motstand var betydelig hardere enn den hadde vært i Polen, og sovjeternes fremgang tilsvarende langsommere. De angrep «Østersjøbalkongen», stormet Poznań (som falt 27. februar) og angrep de resterende tyske lommene i Østpreussen. Danzig (dagens Gdansk) falt 30. mars, mens Østpreussens hovedstad Königsberg etter langvarige kamper falt 10. april. Dette var like før den siste offensiven mot Berlin. De tyske styrkene var drevet tilbake til Stettin, Schwedt og Frankfurt ved Oder, men holdt fortsatt disse byene. Konevs fremgang lenger sør var langsom og ujevn, men midt i april fulgte fronten stort sett den senere Oder-Neisse-linjen, bortsett fra at sovjeterne hadde etablert et stort brohode ved Küstrin, rett overfor Berlin. I sør hadde sovjeterne nå tatt resten av Ungarn, i Slovakia hadde de tatt Bratislava 6. april; i Østerrike tok de Wien den 13. Bak sovjeternes linjer holdt tyskerne fortsatt Breslau og brohodet i Kurland.

Overgrep mot sivile

Da Røde Armé rykket inn i de tyske områdene, først i Østpreussen, siden gjennom Pommern og Vestpreussen, ble lokalbefolkningen utsatt for betydelige overgrep, plyndring, drap og voldtekter. Blant årsakene til dette nevner Antony Beevor både hevnmotiv for de overgrep tyskerne utførte under felttoget i Sovjetunionen. Også det sovjetiske propagandamaskineriet, som Ilja Ehrenburg oppmuntret til slik oppførsel mot tyske militære, og dette kan ha oppmuntret soldatene til tilsvarende behandling av den tyske sivilbefolkningen. Men polakker og frigitte sovjetiske krigsfanger ble ikke behandlet stort bedre. De sovjetiske overgrepene fikk en bred publisering i Tyskland, og millioner av etniske tyskere flyktet vestover i et forsøk på å nå amerikanske og britiske linjer.

Litteratur

• Beevor, Antony, Berlin – nederlaget 1945, N.W.Damm&Søn 2004, ISBN 82-04-09992-4