William Strachey

britisk historiker

William Strachey (født 4. april 1572, gravlagt 21. juni 1621) var en engelsk forfatter og hans tekster er blant de fremste kilder til den tidlige historie av den engelske koloniseringen av Nord-Amerika. Han er best husket i dag som øyevitne til skipsforliset i 1609 på den ubebodde øya Bermuda med koloniskipet «Sea Venture», som ble fanget i en orkan mens det seilte til Virginia. De overlevende greide til sist å nå fram til Virginia etter å ha bygget to små skip i løpet av de ti månedene de tilbrakte på øya. Stracheys redegjørelse av hendelsen og av kolonien i Virginia er antatt av Shakespeareforskere til å være kilden eller inspirasjonen til Shakespeares skuespill Stormen.

William Strachey
Født4. apr. 1572[1]Rediger på Wikidata
Saffron Walden (Essex, Kongeriket England)
Dødjuni 1621[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
London (Kongeriket England)
BeskjeftigelseHistoriker, skribent Rediger på Wikidata
EktefelleFrances Forster (1595–)[5]
FarWilliam Strachey[6]
MorMary Cooke[7]
BarnWilliam Strachey[6]
NasjonalitetStorbritannia
Signatur
William Stracheys signatur

Skisse over kolonien Jamestown, gjort en gang rundt 1608

Biografi rediger

Tidlig liv rediger

Strachey ble født i Saffron Walden, en liten markedsby i Essex i England som sønn av William Strachey (død 1598) og Mary Cooke (død 1587) på en eiendom som ble kjøpt av hans bestefar på 1560-tallet. Da han var 16 år gammel begynte han på Emmanuel College ved University of Cambridge i 1588.[8] Han studerte senere juss ved Gray's Inn, men det er ikke funnet noen bevis på at han noen gang praktiserte.

Familie og karriere rediger

 
Strachey skrev et dikt som ble utgitt av Ben Jonson i dennes Sejanus (1605)

Den 9. juni 1594 giftet Strachey seg med Frances Forster og ekteparet bosatte seg i nærheten av hennes hjem i Crowhurst i Surrey. De fikk to barn, William, født 1596, og Edmund, gift 1604. Strachey underholdt sin familie ved sin arv etter sin far som han hadde fått tak på etter en juridisk kamp med hans stemor, Elizabeth Brockett.

Strachey holdt seg også med en bolig i London, hvor han jevnlig var for å se teater og ble til sist også andelseier i Blackfriars Theatre, og ble venner med byens poeter og dramatikere, blant annet Thomas Campion, John Donne, Ben Jonson, Hugh Holland, John Marston, George Chapman, og Matthew Roydon, mange av dem medlemmer av «Fraternity of Sireniacal Gentlemen» som møttes i vertshuset Mermaid Tavern.[9] Strachey skrev et rosende dikt for Jonson som ble publisert i Jonsons stykke Sejanus His Fall (1605), og som William Shakespeare hadde spilt som skuespiller i 1603.

Det glade livet i London førte til at Strachey snart befant seg i en vaklende økonomisk situasjon, en tilstand som han kom til å være i resten av livet og forsøkte å komme seg ut av. I 1606 benyttet han seg av innflytelsen til sin hustrus familie for å skaffe seg posisjonen som sekretær for English Levant Company og til Thomas Glover, den engelske ambassadøren til Tyrkia. Han reiste til Konstantinopel, men begynte der å krangle med ambassadøren og ble avskjediget i mars 1607, og reiste tilbake til England. Han besluttet da å sette sin lykke for den nye verden og i 1609 kjøpte han to andeler i Virginia Company og seilte til Virginia på skipet Sea Venture sammen med Thomas Gates og George Somers sommeren det samme året.

Sea Ventures skipsforlis rediger

 
Kart over New England og Ny Nederland, 1685

Strachey var passasjer om bord på flaggskipet «Sea Venture» sammen med lederne av ekspedisjonen da skipet ble blåst ut av kurs da det ble truffet av en orkan. Lekk og med dets sammenbrudd nært forstående ble skipet seilt på grunn mot kysten av Bermuda, noe som tilfeldigvis ble begynnelsen av Englands kolonisering av øygruppen i Atlanterhavet. Gruppen var strandet på øya for bortimot et år og i løpet av denne tiden bygde de to små båter som de til sist greide å fullføre sjøreisen til Virginia.

Strachey skrev et veltalende brev som er datert 15. juli 1610 som er adressert til en navnløs «Utmerkede frue» i England om skipsforliset med «Sea Venture», inkludert en redegjørelse av den vanskelige situasjonene som kolonien i Jamestown var i. Ved å være kritisk til håndteringen av kolonien ble brevet tilbakeholdt av Virginia Company, men etter at selskapet ble oppløst ble teksten publisert i 1625 av Samuel Purchas as «A true reportory of the wracke, and redemption of Sir THOMAS GATES Knight» («Den sanne rapporten om skipsbruddet og innløsningen av sir Thomas Gates, ridder»). Denne teksten er antatt å være en av kildene til Shakespeares drama Stormen grunnet bestemte verbale vendinger, handling og tematiske likheter.[10][11]

Stracheys skrifter var blant de tidligste få førsthåndsbeskrivelser av Virginia i perioden. Hans liste av ord fra indianerspråket powhatansk,[12] er den ene av to nedtegnelser av språket. Den andre ble gjort av kaptein John Smith av Jamestown.

Senere liv og død rediger

Strachey ble i Jamestown i mindre enn et år, men i løpet av denne tiden ble han, som skrivekyndig, sekretær for kolonien etter at Matthew Scrivener druknet i 1609. Han reiste tilbake til England antagelig sent i 1611 og utga en samling av kolonilover som var satt sammen av koloniguvernørene.[13]

Han skrev siden et omfattende manuskript om kolonien i Virginia: The Historie of Travaile Into Virginia Britannia, og dedikerte første utgave til jarlen av Northumberland i 1612. Verket inkluderte hans øyevitneskildring av livet i det tidlige Virginia, men lånt tungt fra tidligere tekster av Richard Willes, James Rosier, John Smith og andre. Han produserte ytterligere to versjoner i løpet av de neste seks årene, dedikerte det ene til Francis Bacon og det andre til sir Allen Apsley. Det var også kritisk til Virginia Companys håndtering av kolonien og Strachey greide ikke å finne en patron til å utgi verket, skjønt det ble til sist trykt etter hans død i 1849 av Hakluyt Society.

Etter at hans hustru døde en gang før 1615 giftet han seg på nytt med en enke ved navn Dorothy. Strachey døde av ukjente årsaker i juni 1621 og kirkeregisteret til St. Giles, Camberwell, i Southwark har nedtegnelser av hans gravleggelse den 21. juni 1621. Han døde i fattigdom og etterlot seg dette verset:

Hark! Twas the trump of death that blew
My hour has come. False world adieu
Thy pleasures have betrayed me so
That I to death untimely go.

Arkeologisk oppdagelse rediger

I 1996 ble Stracheys signaturring oppdaget i ruinene av Jamestown, identifisert av familieseglet, en ørn.

Stracheys verker rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 101659755X, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Trove, Trove person-ID 985409, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 26623[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Strachey, William (1572-1621), historian and secretary of the Virginia Company, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ The Peerage person ID p70654.htm#i706533, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Strachey, William Arkivert 8. oktober 2012 hos Wayback Machine. i: Venn, J. & J. A., Alumni Cantabrigienses, Cambridge University Press, 10 vols, 1922–1958.
  9. ^ Culliford, S. G. (1965): William Strachey, Charlottesville: Virginia University Press, s. 50.
  10. ^ Rankin, Thomas E. & Aikin, Wilford M. (1922): American Literature. Harcourt, Brace, ss. 8-9.
  11. ^ Woodward, Hobson (2009): A Brave Vessel: The True Tale of the Castaways Who Rescued Jamestown and Inspired Shakespeare's The Tempest. Viking, ss. 191-199.
  12. ^ Campbell, Charles (1860): History of the Colony and Ancient Dominion of Virginia. Lippincott, s. 106.
  13. ^ «Strachey, William» i: Dictionary of National Biography. London: Smith, Elder & Co. 1885–1900. Wikisource.