William Holman Hunt
William Holman Hunt (født 2. april 1827 i City of London, død 7. september 1910 i London) var en britisk kunstmaler og en av grunnleggerne av Det prerafaelittiske broderskap.
| William Holman Hunt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. apr. 1827[1][2][3][4] London[5][6][7] | ||
| Død | 7. sep. 1910[1][2][3][4] (83 år) London[5][8][7] | ||
| Beskjeftigelse | Kunstmaler, selvbiograf, raderer, bygningstegner, illustratør | ||
| Utdannet ved | Royal Academy | ||
| Ektefelle | Fanny Waugh (1865–)[9][10] Edith Holman Hunt (1875–)[9][10] | ||
| Far | William Hunt[9][11] | ||
| Mor | Sarah Holman[9][11] | ||
| Barn | Cyril Benoni Holman Hunt[11] Hilary Lushington Holman-Hunt[11] Gladys Mulock Holman Hunt[11] | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland Storbritannia | ||
| Gravlagt | St. Pauls katedral | ||
| Medlem av | Det prerafaelittiske broderskap | ||
| Utmerkelser | Order of Merit | ||
| Signatur | |||
 | |||
Pre-rafaelittene rediger
Etter å ha kommet inn på Det kongelige kunstakademi etter først å ha blitt forsmådd gjorde Hunt opprør mot institusjonens grunnlegger, Joshua Reynolds. Etter å ha møtte en meningsfelle i poeten og kunstmaleren Dante Gabriel Rossetti dannet han Det pre-rafaelittiske broderskap sammen med en rekke andre samtidskunstnere.
_-_Google_Art_Project.jpg)
Pre-rafaelittene søkte å revitaliserte kunsten ved å legge vekt på å observere detaljer i naturen i lys av en kvasireligiøs hengivenhet til sannheten. Denne religiøse tilnærmingen var påvirket av de åndelige kvaliteter til middelalderens kunst i motsetningen til den påståtte rasjonalismen til renessansekunsten som kunstgruppen mente kom etter den italienske maleren Rafael, derav navnet på gruppen.
Den religiøse maler rediger
Hunts første verker ble ikke priset av kritikerne i kunstpressen som mente at bilde var både «stygge» som «klossete». Han fikk derimot tidlig en oppmerksomhet for sine meget naturalistiske scener fra moderne landlige og urbane liv, som det symboltunge «The Hireling Shepherd» (Den innleide gjeter) og «The Awakening Conscience» (Den oppvåknende samvittighet), men det var for sine religiøse malerier som han ble berømt for. Det første var «The Light of the World» (Verdens lys) gikk på turne i Storbritannia og USA og er nå i kapellet i Keble College i Oxford. En senere kopi finnes i St Paul's Cathedral.
Etter å ha reist til Midtøsten og til Det hellige land på søken etter nøyaktige topografiske og etnografiske detaljer for framtidige religiøse motiver malte Hunt det underlige «The Scapegoat» (Syndebukken), «The Finding of the Saviour in the Temple» (Frelseren blir funnet i tempelet) og «The Shadow of Death» (Dødens skygge) som alle hadde landskaper fra regionen. Hunt malte også mange bilder basert på lyrikk, blant annet «Isabella» og «The Lady of Shalott» (Fruen fra Shalott).
Mangefasetterte symboler rediger
Alle disse bildene ble rost for deres store detaljrikdom, deres markerte og livlige farger og deres utpenslete symbolrikdom. Disse trekkene var påvirket av John Ruskins og Thomas Carlyles skrifter som mente at verden i seg selv skulle ble lest som et system av visuelle tegn. For Hunt var det kunstnerens plikt å avsløre forbindelsen mellom tegn og fakta.
Syndebukken var det første betydelige maleri som Hunt gjorde i Det hellige land. Han fikk idéen da han studerte Talmud. Talmud gav ham bakgrunnen for maleriets opprinnelse i jødiske ritualer. Motivet er hentet fra Tredje Moseboks (16,21 f.) beretning om syndebukken som en gang i året må påta seg syndene til Israels barn. Bukken blir jaget ut i ørkenen: «Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukks hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med; han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann som står rede dertil.» Hunt visste fra jødisk tradisjon at bukken ble ført ut i ørkenen for å dø. Hornene var tradisjonelt bekledd med et stykke purpurrødt ullremse over hodet. Ble båndet hvitt, hadde Gud mottatt forsoningen. Bukken ble enten drept eller drevet ut i ødemarken, og bar således symbolsk med seg alle syndene fra menigheten. Ifølge kristen tradisjon er syndebukken et symbol for Kristus, og Hunt understreket symbolikken ved en inskripsjon på rammen i sitt håp om at dette skulle få reflekterende jøder til å innse at Jesus Kristus var den sanne Messias.
På den jødiske forsoningshøytiden ble en geit drevet fra tempelet med et stykke purpurrødt ullremse over hodet og ble enten drept eller drevet ut i ødemarken, og bar således symbolsk med seg alle syndene fra menigheten. Syndebukken ses som et symbolsk tegn på Jesus.
Av alle pre-refaelittene var Hunt den som forble mest trofast til deres opprinnelige idealer gjennom hele sin karriere. Han måtte til slutt oppgi malekunsten på grunn av svekket syn og han ikke lenger kunne opprettholde det kvalitetsnivå som han ønsket. Hans siste betydelige verk, «The Lady of Shalott» ble fullført ved hjelp av assistenten Edward Robert Hughes.
Ekteskap rediger
Hunt giftet seg to ganger. Etter et mislykket forhold til sin modell Annie Miller giftet han seg med Fanny Waugh som senere poserte for bildet «Isabella». Da hun døde i barsel i Italia skulpturerte han hennes gravstein på den engelske kirkegården i Fiesole i den italienske regionen Toscana. Hustruen har gravstedet ved siden av Elizabeth Barrett Browning.
Hunt giftet seg for andre gang med Edith, Fannys søster, på en tid da det var forbudt i England å gifte seg med ens avdøde hustrus søster og han måtte derfor reise utenlands for å kunne inngå ekteskap med henne. Det førte til et bittert brudd med andre familiemedlemmer, spesielt en annen pre-rafaelitt, Thomas Woolner, som hadde giftet seg med en tredje søster, Alice Waugh.
Som skribent rediger
Hunts selvbiografi Pre-Raphaelitism and the Pre-Raphaelite Brotherhood ble skrevet for å korrigere annen litteratur om brorskapets opprinnelse som han mente ikke anerkjente hans eget bidrag og betydning i godt nok mon. Mange av hans senere skrifter var forsøk på å kontrollere fortolkningene av hans verker.
I 1905 ble han æret med ordenen Order of Merit av kong Edvard VII. Mot slutten av livet levde han i Sonning-on-Thames.
Litterære referanser rediger
Hunts maleri «The Hireling Shepherd» spiller en betydelig om enn gåtefull rolle i Brian Aldiss’ såkalte antiroman Report on Probability A (Rapport om mulighet A) fra 1968. Andre malerier og tegninger opptrer også i Aldiss' novelle The Secret of Holman Hunt and the Crude Death Rate (Holman Hunts hemmelighet og Den forferdelige dødsfrekvensen) fra 1975. Hunts maleri «The Awakening Conscience» er også implisitt referert til i Michel Fabers roman The Crimson Petal and the White (2002) og meget tilstedeværende i Evelyn Waughs roman Brideshead Revisited (Gjensyn med Brideshead) (1945).
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/William-Holman-Hunt, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Benezit Dictionary of Artists, «William Holman Hunt», Benezit-ID B00091227[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b RKDartists, «William Holman Hunt», RKD kunstner-ID 40652[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Union List of Artist Names, ULAN 500001633, utgitt 2. november 2017, besøkt 6. juli 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b rkd.nl[Hentet fra Wikidata]
- ^ Union List of Artist Names, ULAN 500001633, utgitt 2. november 2017, besøkt 25. oktober 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage person ID p69276.htm#i692758, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e The Peerage[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker rediger
- (en) William Holman Hunt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) William Holman Hunt – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- 'The Scapegoat' (1854) hos Lady Lever Art Gallery, Port Sunlight
- William Holman Hunt's The Scapegoat: Rite of Forgiveness/Transference of Blame
- William Holman Hunt in the «History of Art» Arkivert 23. juli 2012 hos Wayback Machine. — en vitenskapelig artikkel av Albert Boime, opprinnelig utgitt The Art Bulletin 84 no1 94-114 Mr 2002.