Wes Montgomery

amerikansk gitarist

John Leslie «Wes» Montgomery (født 6. mars 1923 i Indianapolis, død 15. juni 1968 samme sted) var en amerikansk jazzgitarist. Montgomery regnes av mange som en av jazzens største og som jazzgitarens viktigste bidragsyter siden Charlie Christian.

Wes Montgomery
FødtJohn Leslie Montgomery
6. mars 1923[1][2][3]Rediger på Wikidata
Indianapolis
Død15. juni 1968[4][1]Rediger på Wikidata (45 år)
Indianapolis
BeskjeftigelseGitarist, komponist, jazzmusiker, jazzgitarist Rediger på Wikidata
Utdannet vedCrispus Attucks High School
NasjonalitetUSA
Medlem avThe Montgomery Brothers
Musikalsk karriere
SjangerJazz, Smooth jazz, jazz-fusion, hard bop
InstrumentGitar
Aktive år1947
PlateselskapRiverside, Verve Records, Pacific Jazz Records, A&M Records
Nettstedhttp://wesmontgomery.com/
IMDbIMDb

Oppvekst rediger

Montgomery vokste opp i en musikalsk familie, med to eldre brødre (Monk og Buddy) som begge var dyktige musikere. Wes var selvlært (autodidakt) og lærte seg aldri å lese noter. I stedet utviklet han seg et godt gehør. En av hans første inspirasjonskilder var Benny Goodmans gitarist, Charlie Christian. Han plukket Christians spill, note for note. Etterhvert oppdaget han Charlie Parker og bebop. Wes turnerte med Lionel Hampton i 1948-'50, men holdt seg i ro i hjembyen etter dette, grunnet familiære omstendigheter. Hans brødre, The Montgomery Brothers, var allerede velkjente musikere da de bestemte seg for å ta lillebror Wes med på innspillinger i 1957, '58 og '59. Her kommer det fram at lillebror er den som virkelig har noe spesielt på gang. En del av disse innspillingene kan bli funnet på plata "Wes Montgomery: Far Wes" (Capitol Records, 1990).

Gjennombruddet rediger

Wes hadde en ni-til-fire-jobb, samtidig som han spilte to "gigs" (konserter) hver kveld. En rett etter jobb, så en pause der han var hjemme og tok seg av familien. Senere på natta startet han på kveldens andre konsert, før han etter et par timers søvn, måtte på jobb igjen. Som forsørger av kone og syv barn, hadde han et formidabelt arbeidspress, noe som mange mener var den direkte årsaken til hans alt for tidlige bortgang. Det var på en av disse "after hours gigs" at han ble oppdaget av den velkjente altsaksofonisten Cannonball Adderly, som på denne tiden hadde æren av å spille i Miles Davis band. Wes hadde sittet isolert i Indianapolis og finpusset og modnet sitt spill i årevis. Det Adderly fikk høre denne september kvelden i '59, sjokkerte han så mye at han øyeblikkelig fikk Montgomery signert til plateselskapet Riverside ledet av produsent, Orrin Keepnews. Platene "The Wes Montgomery Trio" og "The Incredible Jazz Guitar of Wes Montgomery" kom ut i tett rekkefølge og Wes ble en sensasjon over natten. Aldri før hadde man hørt en gitarist som spilte med slik nerve, kraft og fantasi. Hans hard-swingende spillestil framstod som komplett mht til hans soloer, akkompagnement, rytme, teknikk, frasering og smakfulle interaksjoner. Han ble kåret til "Best New Star" i det prestisjetunge Downbeat Magazine i 1960.

Status som popstjerne rediger

Etter flere glimrende "hardcore" Jazzinnspillinger på Riverside, ble Wes signert til det det gigantiske plateselskapet Verve av produsent Creed Taylor i 1964. Taylor skjønte at Wes hadde en formidabel evne til å formidle melodier, og satte dermed Wes til å tolke flere av datidens pop-låter. Montgomery fikk en mega hit med låta "Going Out of My Head" i 1966. For dette vant han årets Grammy for beste instrumentale jazzfremførelse. Dette fikk jazzfans og kritikere til å snu ryggen til Wes og mente at han hadde solgt sjela si for å bli stjerne. Wes mente selv at disse kritikerne tok feil, da det alltid var et "jazzkonsept" bak musikken. Lytter man til disse innpillingene kan man høre at Montgomerys spill som alltid er strålende, til tross for at musikken ofte er inntullet i relativt "smakløse" orkester-arrangementer. Nå begynte publikum som kom til hans jazzkonserter å uttrykke sin skuffelse når Wes på Jazzklubb slettes ikke spilte poplåtene han var blitt kjent for, men fortsatt tolket jazzklassikere som Impressions av John Coltrane og Round Midnight av Thelonious Monk. At Wes aldri sluttet å spille "hardcore" jazz er bl.a fint dokumentert på film i BBC programmet Jazz 625 fra 1965 og plata "Jimmy Smith & Wes Montgomery: The Dynamic Duo", fra 1966.

Giganten rediger

Montgomerys spillestil kjennetegnes ved at han i stedet for plekter, brukte tommelen til å slå an strengene. Han ofret med andre ord fluiditet til fordel for tone/klang. Han fullendte teknikken mht å spille oktaver, en metode benyttet for å forsterke en melodilinje og som tidligere ble forbundet med Django Reinhardt. Han utviklet en utrolig "Blokk akkord" teknikk, dvs benyttelse av akkorder i solistiske partier, ikke ulikt et storband arrangement. Alt dette gjorde at han kunne bygge opp sine improvisasjoner til neste nivå, når de fleste andre ville ha vært ferdig med sine soli. For full nytelse av Montgomerys spill anbefales platene Incredible Jazz Guitar (1960), Full House (1962) og Boss Guitar (1963) og Smokin' at the Half Note (1965).

Kuriositet rediger

Det sies at Wes utviklet sin spesielle "tommel-teknikk" ved at hans kone og naboer klaget over hans spill når han brukte plekter. For å få øvd (den eneste tiden på døgnet han hadde tid til dette var på kvelden) og ikke forstyrre søvnen til sine omgivelser, begynte Wes å eksperimentere med tommelen, noe som gav han en mykere og varmere klang.

Komponisten rediger

Montgomery var ikke bare en fantastisk gitarist, men må også regnes som en av jazzhistoriens største komponister. Hans komposisjoner preges av sterke melodier, ur-sterk rytmikk, sofistikert harmonikk og logikk. Hvis man studerer komposisjonene West Coast Blues, Four on Six, Twisted Blues, Full House og Jingles, burde dette komme klart nok fram.

Wes Montgomery døde av hjertesvikt, 43 år gammel.

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Library of Congress Authorities, Library of Congress autoritets-ID n85261250, besøkt 11. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Grove Music Online, DOI 10.1093/GMO/9781561592630.ARTICLE.41303, besøkt 11. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker rediger