Wikipedia

We Shall Overcome

«We Shall Overcome» (bokstavelig; «Vi skal overvinne») er en protestsang som ble en av de fremste hymnene til borgerrettsbevegelsen i USA (1955-1968). Sangens tittelen og struktur er avledet fra en tidligere gospelsangen og salmen, «I'll Overcome Someday», av den afroamerikanske komponisten Charles Albert Tindley, utgitt i 1901. Protestsangen ble utgitt i 1947 som «We Will Overcome» i People's Songs Bulletin (en utgivelse av People's Songs, en organisasjon hvor Pete Seeger var direktør og styrende ånd). Den opptrådte i utgivelsen som et bidrag av og med en innledning av Zilphia Horton, daværende musikkdirektør av Highlander Folk School i Monteagle i Tennessee, en skole for voksenopplæring som underviste fagforeningsmedlemmer. Det var hennes favorittsang og hun lærte den til tallrike andre, blant annet Pete Seeger,[1] som tok den med i sitt repertoar, og det samme gjorde mange musikalske aktivister, blant annet Frank Hamilton og Joe Glazer, som spilte den inn på plate i 1950.

En av de som gjorde «We Shall Overcome» kjent var Pete Seeger.

Sangen ble assosiert med den amerikanske borgerrettsbevegelsen fra 1959 da Guy Carawan hoppet inn som sangleder ved Highlander som da var fokusert på aktivisme som ikkevold og medborgerlige rettigheter. Den ble raskt bevegelsen uoffisielle hymne. Seeger og andre kjente folkesangere tidlig på 1960-tallet, slik som Joan Baez, sang sangen ved møter og forsamlinger, musikkfestivaler for folkesang og viser, og konserter i de amerikanske nordstatene. Det gjorde at den ble svært kjent. Etter at den ble berømt har sangen og andre sanger basert på den, som oversettelser og varianter, blitt brukt av en rekke protestmøter, forsamlinger og minnekonserter verden over. Blant annet ble den sunget av Bruce Springsteen ved minnemarkeringen i Oslo 22. juli 2012 grunnet terrorangrepene i Norge 2011.

Opprinnelse som gospel-, folke-, og arbeidersang rediger

 
Charles Albert Tindley (1851-1933)

«I'll Overcome Someday» var en salme eller gospelsang komponert av pastor Charles Albert Tindley fra Philadelphia som kom sammen med syv andre sanger i et hefte med salmer utgitt i 1901.[2] Som en kjent prest for African Methodist Episcopal Church, var Tindley forfatter av 45 innflytelsesrike gospelsanger hvor «We'll Understand It By and By» og «Stand By Me» er blant de mest kjente. Den utgitte sangteksten hadde epigrafen «Ye shall overcome if ye faint not», avledet fra Det nye testamentes Paulus' brev til galaterne 6:9: «And let us not be weary in doing good, for in due season we shall reap, if we faint not.» (På norsk: «La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.») [3] Det leste:

The world is one great battlefield
With forces all arrayed.
If in my heart I do not yield,
I'll overcome some day.

Tindleys sanger ble skrevet i et formspråk som hadde sine røtter afroamerikanske folketradisjoner, benyttet seg av pentatoniske intervaller med rikelige rom for improviserte innskudd, tillegget av «blå» tredjedeler og syvendedeler, og hyppig bruk av korte refreng hvor menigheten kunne bli med.[4] Tindleys betydning var imidlertid hovedsakelig som lyriker og poet hvor hans ord talte direkte til menighetens følelser, mange av dem hadde blitt fri fra slaveriet kun 36 år tidligere før han først utga sine sanger, og hvor mange av dem var svært fattige, analfabeter og nylig ankommet i Nordstatene.[5] «Selv i dag», skrev musikkologen Horace Boyer i 1983, «siterer prester hans tekster midt i sine prekener som de var dikt, noe de faktisk er».[6]

Etter dens første suksess ble interessen for «I'll Overcome» dalende for en tid gospelverden. Imidlertid, et brev som ble trykt på omslaget av gruvearbeiderbladet United Mine Workers Journal i februar 1909 hevdet at «I fjor ved en streik åpnet vi alle møtene med en bønn og sang den gode gamle sangen «We Will Overcome».» [7] Om dette refererte til Tindleys sang fra 1902 kan ikke bli avgjort ettersom sangteksten og melodien ikke har blitt bekreftet. Denne omtalen er likevel betydningsfull ettersom det er det første gang det er nevnt at sangen ble sunget i en ikkekirkelig, sekulær sammenheng og av folk av blandet etnisk opphav.[8] Om sitatet er korrekt er det også første gang bruken av flertallspronomenet «vi» i en sang for en aktivistbevegelse framfor entallsbetegnelsen «jeg» som var vanlig i gospel- og spiritual-tradisjonen.[9] Det synes rimelig å anta at denne mer militante versjonen, eller dens minne vedvarte i undergrunnen til arbeiderbevegelsen i løpet av 1920-tallet for deretter å dukke opp på nytt da den atter ble tatt i bruk på 1930- og 1940-tallet.

 
Johann Gottfried Herder

Utenfor arbeiderbevegelsen ble Tindleys salme forenklet og framføringer begynte å minne om en andre folkemusikkbaserte spiritual, «I'll Be All Right», som det eksisterer mange versjoner av.[10] Tindleys opprinnelige refreng, «If in my heart, I do not yield», ble forenklet til «Deep in my heart, I do believe», og ytterligere improviserte vers ble lagt til. I henhold til David Wallechinsky og Irving Wallace, var sangteksten og melodien ved 1945 kommet sammen i en sang som fortsatt ble kalt det som også var Tindleys tittel, «I'll Overcome Some Day», med ytterligere ord av Atron Twigg og et revidert musikalsk arrangement av Chicago-komponisten, arrangøren, og utgiveren, Kenneth Morris. Den legendariske gospelsangeren, pianisten, og komponisten, Roberta Martin, også basert i Chicago, komponerte en annen versjon av «I'll Overcome», de siste 12 taktene av hva som er i den nåværende versjonen av «We Shall Overcome».[11] Således ved slutten av 1945 var det flere utgaver av «I Will [I'll] Overcome» som fungerte som en gospelsang mens det i streikevaktlinjen i Sør-Carolina sang Lucille Simmons og andre streikende tobakksarbeidere en langsommere utgave av sangen som «We Will Overcome».

Tindleys «I'll Overcome Someday» således ga strukturen for «We Shall Overcome», både i henhold til sangtekst og melodi, men hvor begge deler hadde gjennomgått en endringsprosess. Melodi hadde blitt endret slik at den nå hadde et ekko av begynnelsen og slutten til den mektige gjenlydende 1800-tallets «No More Auction Block For Me»,[12] også kjent for sitt refreng «Many Thousands Gone».[13] Dette var nummer 35 i Thomas Wentworth Higginsons samling av spirituals som ble publisert i magasinet Atlantic Monthly for juni 1867 med en kommentar av Higginson som reflekterte over hvordan slike sanger ble komponert (det vil si om det var arbeidet til en enkelt forfatter eller gjennom det som ble kalt for «felles komposisjon»).[14]

Tilfeldigvis har Bob Dylan hevdet at han benyttet akkurat den samme melodiske motivet fra «No More Auction Block» for sin komposisjon «Blowin' in the Wind».[15] Således er likhetene i melodiske og rytmiske mønstre overført kulturell og emosjonell resonans («the same feeling») til tre forskjellige og historisk svært betydningsfulle sanger.

Det har også blitt pekt ut at toneleieprogresjonen i melodien har også en merkbar familiær likhet med den berømte folkelige katolske salmen «O Sanctissima» (i Norden også kjent som en «julesalme», «Å du hellige, å du salige»), samlet eller komponert i Italia av Johann Gottfried Herder på slutten av 1700-tallet.[16] Muligens en enda nærmere likhet er til «Caro Mio Ben», en komposisjon tilskrevet den napolitanske komponisten Giuseppe Giordani, som også er en italiensk sang fra slutten av 1700-tallet,[17]

Highlander Folk School rediger

 
Lucky Strike-tårnet i Durham til American Tobacco Company i 2008.

Høsten 1945 i Charleston i Sør-Carolina begynte arbeidere i fagforeningen Food and Tobacco Workers Union (hvor de fleste var kvinner og afroamerikanere) en fem måneder lang streik mot tobakksfirmaet American Tobacco Company. For å opprettholde motet og humøret under den kalde, våte vinteren 1945-1946, ledet av streikemedlemmene, en kvinne ved navn Lucille Simmons, en langsom versjon av gospelsalmen «We'll Overcome (I'll Be All Right)» ved slutten av hver dag på streikevakt. Fagfreningsorganisatoren Zilphia Horton, som var gift med en av de som hadde grunnlagt Highlander Folk School (senere Highlander Research and Education Center), lærte den fra Lucille Simmons. Horton var i tiden 1936-1956 musikalsk leder ved lærestedet og det ble vanlig ved avslutningen av gruppemøtene hver kveld å avslutte med henne favorittsang. I løpet av presidentkampanjen til Henry A. Wallace ble «We Will Overcome» trykket i Bulletin No. 3 (september 1948), med en introduksjon av Horton hvor hun skrev at hun hadde lært den fra tobakksarbeidernes fagorganiserte og synes den var særskilt kraftfull sang.

Pete Seeger, en av grunnleggerne av organisasjonen People's Songs, og i tre år dens direktør, lærte sangen fra Hortons versjon i 1947.[18] Seeger har skrevet at «Jeg endret den til 'Vi skal'... Jeg tror jeg liker en mer åpen lyd; 'Vi vil' har bokstavrim til den, men 'Vi skal' åpner munnen bredere; 'i'en i 'vil' er ikke en enkel vokal å synge godt...» [19] Seeger la også til en del vers («We'll walk hand in hand» og «The whole wide world around»).

 
Guy Carawan, ca. 1990

I 1950 hadde avdelingen for utdanning og forskning hos Congress of Industrial Organizations (CIO), en føderasjon av fagforeninger, utgitt albumet Eight New Songs for Labor, sunget av Joe Glazer («Labor's Troubador»), og kvartetten Elm City Four [20] (sangene på albumet var: «I Ain't No Stranger Now», «Too Old to Work», «That's All», «Humblin' Back», «Shine on Me», «Great Day», «The Mill Was Made of Marble», og ikke minst «We Will Overcome»). Siden lærte Glazer til countrysangeren Texas Bill Strength som spilte inn en versjon som senere ble plukket opp av plateselskapet 4-Star Records.[21] Sangen fikk sine første innspillinger som «We Shall Overcome» (framfor «We Will Overcome») i 1952 på en plate av Laura Duncan (solist) og The Jewish Young Singers (kor), dirigert av Robert De Cormier, medprodusert av Ernie Lieberman og Irwin Silber for Hootenany Records [22], hvor den ble identifisert som å tilhøre spirituals.

Frank Hamilton, en folkesanger fra California som også var et medlem av People's Songs og senere musikkvartetten The Weavers, plukket opp Seegers versjon. Hamiltons kompis og reisefølge, Guy Carawan (også fra California), lærte sangen av Hamilton. Carawan og Hamilton, akkompagnert av Ramblin' Jack Elliott, besøkte Highlander tidlig på 1950-tallet og ville også ha hørt Zilphia Horton synge sangen der. I 1957 sang Seeger for et publikum ved Highlander som også omfattet doktor Martin Luther King jr. som bemerket på sin veg til neste stopp i Kentucky hvilket stort inntrykk sangen hadde gjort på ham. Deretter, i 1959 ble Horton etterfulgte av Guy Carawan som musikalsk leder ved Highlander. Han introduserte sangen på nytt ved skolen. Det var mange unge studentaktivister der som ga sangen de ordene og rimene som er kjent i dag da de sang den for å holde humøret oppe under de skremmende trakasseringene og raid fra politiet, og ungdommenes påfølgende fengselsopphold i tiden 1959-1960. På grunn av dette har Carawan vært tilbakeholden å kreve anerkjennelse for sangens omfattende popularitet. I PBSs videofilm We Shall Overcome har Julian Bond gitt anerkjennelse til Carawan for å ha lært bort sangen og selv sunget den ved stiftelsesmøtet til Student Nonviolent Coordinating Committee i Raleigh i Nord-Carolina i 1960. Derfra spredte sangen seg muntlig og ble en hymne for de afroamerikanske fagforeningene i Sørstatene og for borgerrettsaktivistene.[23] Seeger har også offentlig, som på konserter, gitt Carawan kreditt for dennes betydelige rolle i å lære og popularisere sangen innenfor borgerrettsbevegelsen.

Brukt i borgerrettsbevegelsen rediger

 
Den unge Joan Baez ved frihetsmarsjen i Washington august 1963.
 
Martin Luther King ved en tale den 26. mars 1964.

I august 1963 ledet den da 22 år gamle folkesangeren Joan Baez en folkemengde på rundt 300 000 mennesker i å synge «We Shall Overcome» ved Lincolnmonumentet i Washington, D.C. under en demonstrasjon. President Lyndon Johnson, selv fra Sørstatene, benyttet frasen «we shall overcome» i en tale til kongressen den 15. mars 1965,[24] hvor han adresserte angrepene på borgerrettsdemonstranter under Selma til Montgomery-marsjene i Alabama, og på den måten legitimerte han protestbevegelsen.

Martin Luther King, Jr. siterte ordene fra «We Shall Overcome» i hans siste preken som ble gitt i Memphis i Tennessee søndagen den 31. mars 1968 før han ble myrdet.[25] Han hadde også gjort det tidligere i 1965 i en lignende preken foran en forsamling av ulik tro ved Temple Israel i Hollywood, California:[26]

«We shall overcome. We shall overcome. Deep in my heart I do believe we shall overcome. And I believe it because somehow the arc of the moral universe is long, but it bends towards justice. We shall overcome because Carlyle is right; «no lie can live forever». We shall overcome because William Cullen Bryant is right; «truth crushed to earth will rise again». We shall overcome because James Russell Lowell is right»:
Truth forever on the scaffold,
Wrong forever on the throne.
Yet that scaffold sways the future,
And behind the then unknown
Standeth God within the shadow,
Keeping watch above his own. [27]

Noen dager senere ble «We Shall Overcome» sunget unisont av over 50 000 tilstedeværende ved Martin Luther Kings begravelse.[28]

Amerikanske landbruksarbeidere sang senere sangen på spansk under streikene og boikottene av vindruer på slutten av 1960-tallet. Den ble sunget av senator for New York, Robert F. Kennedy da han ledet en menneskemengde av apartheidmotstandere ved å stå på taket av en bil mens han turnerte i Sør-Afrika i 1966. Av den grunn fikk sangen særlig betydning i Sør-Afrika.[29] Den var også den sangen som den israelske fredsaktivisten Abie Nathan valgte å spille på radiostasjonen Kol HaShalom («Fredens stemme») den 1. oktober 1993.[30]

Borgerrettsforkjempere i Nord-Irland tok «we shall overcome» som sitt slagord og benyttet det i tittelen av deres retrospektive utgivelse We Shall Overcome - The History of the Struggle for Civil Rights in Northern Ireland 1968-1978.[31][32] Filmen Bloody Sunday fra 2002, regissert av Paul Greengrass, som handler om «Den blodige søndagen» og massakren i Derry, Nord-Irland i 1972. I filmen ser man parlamentsmedlemmet Ivan Cooper som ledet sangen «We Shall Overcome» kort tid før skytingen begynte.

Utbredt bruk rediger

 
Bruce Springsteen er en av de musikere som har tolket sangen på nytt,

I India skrev poeten Girija Kumar Mathur en bokstavtro oversettelse til hindu, «Hum Honge Kaamyab / Ek Din», som ble en populær patriotisk og åndelig sang på 1980-tallet, særlig i skolene. I områdene av India som det ble snakket bengali og i Bangladesh var de to versjoner, begge populære blant skolebarn og blant politiske aktivister. «Amra Karbo Joy», en bokstavtro oversettelse, ble gjort av folkesangeren Hemanga Biswas. En annen versjon, oversatt av Shibdas Bandyopadhyay som «Ek Din Surjyer Bhor» («En dag vil solen skinne») ble innspilt og utgitt samtidig med den bangladeshiske frigjøringskrigen i 1971, og ble en av de platene på bengali som solgt mest.

«We Shall Overcome» ble også tilpasset en rekke antikommunistiske bevegelser i Øst-Europa på 1960-tallet. I sine memoarer om årene som engelsklærer i Tsjekkoslovakia etter Fløyelsrevolusjonen skrev Mark Allen at:

 I Praha i 1989, i løpet av de intense ukene til Fløyelsrevolusjonen, sang hundre tusener av folk denne uforglemmelige musikken unisont på Wenzelsplassen, både på engelsk og på tsjekkisk, med særlig trykk på frasen I do believe. Denne sangens budskap om håp ga demonstrantene styrke til å fortsette inntil makthaverne til sist oppga håpet.
— Mark Allen, 2008 [33] 

I 1999 inkluderte National Public Radio sangen «We Shall Overcome» på deres liste over de 100 viktigste amerikanske sanger på 1900-tallet.[34] Den 20. januar 2009, etter innvielse av Barack Obama som USAs 44. president, holdt en mann banneret med teksten «We Have Overcome» som ble sett i nærheten av Capitol, noe som understreket sangens politiske symbolverdi.[35]

Den 7. juni 2010 utgav Roger Waters, kjent fra Pink Floyd, en ny utgave av sangen som en protest mot Israels blokade av Gazastripen.[36]

Også Bruce Springsteen har tolket sangen på nytt og den ble inkludert på musikkalbumet Where Have All the Flowers Gone: A Tribute to Pete Seeger (1998) og på Springsteens eget album fra 2006, kalt We Shall Overcome: The Seeger Sessions. Vel så betydningsfullt var det at Springsteen valgte nettopp denne sangen ved minnemarkeringen i Oslo 22. juli 2012.

Opphavsrett og vederlag rediger

«I'll Overcome Someday», som ble skrevet av pastor Charles Albert Tindley fra den afroamerikansk metodistkirken, er det mest sannsynlige opphavet til sangen, selv om tittelen, teksten og melodien er betydelig forskjellig. Selv om de to hadde vært mer lik, ble Tindleys salme utgitt i 1901, og er i dag i offentlig eie i henhold til amerikansk opphavsrett. «We Shall Overcome» er (også) en tilpasning av Zilphia Horton, Guy Carawan, Frank Hamilton, og Pete Seeger av en sang som Horton hørte bli sunget av fagforeningsmedlemmet Lucille Simmons i 1945. Hortons arvinger, Carawan, Hamilton, og Seeger deler kunstnerhalvdelen av rettighetene, og TRO (The Richmond Organization, som omfatter Ludlow Music, Essex, Folkways Music, og Hollis Music), har utgivelsesrettighetene (til 50 prosent av honorarinntektene). Pete Seeger har forklart at han tok ut opphavsrett på råd fra sin utgiver TRO for å forhindre at noen annen gjorde det, og «på den tiden kjente vi ikke til Lucille Simmons' navn».[37] Deres honorar går til et fond kalt «We Shall Overcome», administrert av Highlander under forvaltning av «forfatterne» (det vil si de som har forfatternes andel av opphavsretten). Fondet støtter afroamerikansk organisering i de amerikanske sørstatene.[38]

Referanser rediger

  1. ^ Seeger, Pete (1993-97): Where Have All the Flowers Gone: A Musical Autobiography, s. 34
  2. ^ Den er reprodusert for oppslaget om Charles Albert Tindley på nettstedet for Taylor House Museum Arkivert 20. august 2008 hos Wayback Machine. i Berlin i Maryland, Tinleys fødested.
  3. ^ Nettbibelen: Paulus’ brev til galaterne 6:9[død lenke]
  4. ^ Den pentatoniske skala som er hyppigst benyttet afroamerikanske spirituals og folkesanger er komponert med stor sekund (hovedtone) og en ters. Av de 45 sangene i Tindleys katalog er femten, rundt regnet en tredjedel, som benytter seg av diatonisk skala; fjorten som benytter pentatonisk skala, og de gjenværende sytten benytter ulike skalaer. Se Boyer, Horace Clarence (Høsten 1983): «Charles Albert Tindley: Progenitor of Black-American Gospel Music» i: The Black Perspective in Music 11: No. 2, s. 103-132.
  5. ^ «Tindley var en komponist for dem hvor sangteksten utgjorde en den viktigste andelen; mens melodien ble omhyggelig behandlet, var de uansett underordnet teksten.» (Boyer, [1983], s. 113.)
  6. ^ Boyer (1983), s. 113.
  7. ^ Pete Seeger har hevdet i et intervju med Amy Goodman (9. september 2006) at en «professor fra Pennsylvania» sendte ham denne informasjonen i 2004.
  8. ^ The United Mine Workers, fagforeningen De forente gruvearbeidere, var etnisk integrert fra dens grunnleggelse og kjent for å ha hatt en stor andel sorte mennesker, særlig i Alabama og Vest-Virginia. Førstnevnte avdeling, hvor andelen var tre fjerdedeler sort, ble særlig møtt med voldsom, rasistisk motstand i løpet av en streik i 1908 og ble knust. Se Letwin, Daniel (August 1955): «Interracial Unionism, Gender», og «Social Equality in the Alabama Coalfields, 1878–1908» i: The Journal of Southern History LXI: 3, s. 519–554.
  9. ^ Seeger har spekulert at, «it’s probably a late 19th century union version of what was a well-known gospel song, «I’ll overcome, I’ll overcome, I’ll overcome some day».» Dette er en hypotese fra Seegers del, om ikke Tindleys komposisjon var, noe som er meget mulig, en omarbeidelse fra en folkesang eller en sang fra arbeiderbevegelsen.
  10. ^ Pastor Gary Davis, som opprinnelig kom fra Nord-Carolinas Piedmont-region, synger en versjon av «I'll Be All Right» med frasen «Deep in my heart, I do believe» og med melodien til «We Shall Overcome» som ble innspilt i 1960 (tilgjengelig på YouTube). Imidlertid, Davis, som har bodd i New York siden slutten av 1940-tallet, og en viktig figur innenfor oppsvinget til folkemusikken på 1950- og 1960-tallet, hadde på den tid uten tvil hørt den kjente hymnen fra den moderne borgerrettsbevegelsen.
  11. ^ David Wallechinsky og Irving Wallace: The People's Almanac, (New York: Doubleday, 1975). Tre bøker utgitt i 1975, 1978 og 1981
  12. ^ James Fuld har forsøksvis tilskrevet endringen til Antron Twigg og Kenneth Morris' versjon. Se Fuld, James J. (1966): The Book of World-Famous Music: Classical, Popular, and Folk (noted by Wallace and Wallechinsky); New York: Dover, 1995). I henhold til Alan Lomax' The Folk Songs of North America hadde «No More Auction Block For Me» sin opprinnelse i Canada og ble sunget av tidligere slaver som hadde flyktet dit etter at Storbritannia (hvor Canada var en del av) forbød slaveri i 1833.
  13. ^ Southern, Eileen (1971): The Music of Black Americans: A History, 2. utg., Norton, ss. 546-547, 159-160.
  14. ^ The Atlantic Monthly: «Negro Spirituals» (Juni 1867) 19: 116: 685–694.
  15. ^ Fra albumnotatene til Bob Dylans Bootleg Series Volumes 1-3: «...it was Pete Seeger who first identified Dylan's adaptation of the melody of this song [«No More Auction Block»] for the composition of «Blowin in the Wind»». Faktisk har Dylan selv innrømmet gjelden i 1978 da han fortalte journalisten Marc Rowland at: ««Blowin' in the Wind» has always been a spiritual. I took it off a song called «No More Auction Block» - that's a spiritual, and «Blowin in the Wind» sorta follows the same feeling...»
  16. ^ Ingen har noen gang funnet utgitte versjoner av melodien i Italia, skjønt en versjon som går forut Herders versjon med noen få år ble utgitt i London. Men det synes som om Herder, enten han samlet eller komponerte den, hadde basert sin sang på en italiensk folkemusikktradisjon. Sangen ble oversatt til svensk i 1859, og i den nyeste utgivelsen, Julens önskesångbok, 1997, under rubrikken «Traditionella julsånger», er den oppgitt som en «Siciliansk julvisa».
  17. ^ «Caro mio ben (Giuseppe Giordani)», ChoralWiki
  18. ^ Dunaway, (1990), s. 222-223; Seeger, (1993), s. 32; se også Lieberman, Robbie [1989] (1995): My Song is My Weapon: People's Songs, American Communism, and the Politics of Culture, 1930-50, Urbana: University of Illinois Press, ss.46, 185
  19. ^ Seeger, Pete & Blood, Peter (red.) (1993): Where Have All the Flowers Gone?: A Singer's Stories, Songs, Seeds, Robberies, Independent Publications Group, Sing Out Publications, ISBN 1-881322-01-7
  20. ^ The Elm City Four
  21. ^ Cohen, Ronald & Samuelson, Dave (1996): Songs for Political Action: Folkmusic, Topical Songs And the American Left 1926-1953. Denne overdådige boken ble utgitt som en del av Bear Family Records CD-boks med 10 plater og utgitt i Tyskland i 1996. Den inkluderer et utvalg av satiriske trotskistsanger fra 1953 av Joe Glazer og Bill Friedland hvor de driver gjøn med folkemusikk og folkemusikere generelt og er bittert kritisk på Popular Front (Folkefronten) og arbeiderbevegelsen fra den radikale synsvinkelen til langt ute på venstresiden, eksempelvis for samarbeidet med Franklin D. Roosevelt og for å ha gått med på å ikke streike under den andre verdenskrig.
  22. ^ Hoot 104-A; Folkways, FN 2513, BCD15720
  23. ^ Dunaway, (1990), s. 222-223; Seeger, (1993), s. 32.
  24. ^ Lyndon Johnson, tale den 15. mars 1965, HistoryPlace.com
  25. ^ ««A new normal»». Arkivert fra originalen 12. oktober 2011. Besøkt 23. juli 2012. 
  26. ^ "A New Addition to Martin Luther King's Legacy"
  27. ^ Martin Luther King likte å sitere de samme inspirerende avsnittene. «"The arc of the moral universe is long, but it bends toward justice» er fra skriftene til Theodore Parker, en unitarisk abolisjonist prest som var den teologen som Kings likte best. Samme avskriften av denne talen fra 1957 ble gitt i Washington, D.C.: «Give Us the Ballot». Tale gitt ved Prayer Pilgrimage for Freedom, Washington D.C. 17. mai 1957
  28. ^ Kotz, Nick (2005): «14. Another Martyr» i: Judgment days : Lyndon Baines Johnson, Martin Luther King Jr., and the laws that changed America. Boston: Houghton Mifflin. ISBN 0-618-08825-3. s. 419
  29. ^ Thomas, Evan (2002): Robert Kennedy: His Life. New York: Simon & Schuster. ISBN 0-7432-0329-1. s. 322.
  30. ^ Dunaway ([1981, 1990] 2008), s. 243.
  31. ^ CAIN: Civil Rights Association by Bob Purdie
  32. ^ CAIN: Events: Civil Rights - "We Shall Overcome", published by the Northern Ireland Civil Rights Association (NICRA; 1978)
  33. ^ Allen, Mark (2008): Prague Symphony: A Requiem for the Cold War, Praha Publishing, s. 96 Arkivert 14. september 2015 hos Wayback Machine.
  34. ^ The NPR 100 The most important American musical works of the 20th century
  35. ^ «We Have Overcome», Washington Bureau Herd in Washington, 20. januar 2009
  36. ^ Roger Waters releases «We Shall Overcome» video, Floydian Slip, 7. juni 2010
  37. ^ Seeger (1993), s. 33
  38. ^ Highlander Reports, 2004, s. 3.

Litteratur rediger

  • Dunaway, David [1981] (1990): How Can I Keep from Singing: Pete Seeger, Da Capo, New York, ISBN 0-306-80399-2.
  • Seeger, Pete & Blood, Peter (red.) (1993): Where Have All the Flowers Gone?: A Singer's Stories, Songs, Seeds, Robberies. Independent Publications Group, Sing Out Publications, ISBN 1-881322-01-7
  • Seeger, Pete & Blood, Peter: «The We Shall Overcome Fund» i: Highlander Reports, newsletter of the Highlander Research and Education Center, August–November 2004, s. 3.
  • We Shall Overcome, PBS videofilm 174, 1990, 58 minutter.
  • Sing for Freedom: The Story of the Civil Rights Movement Through Its Songs: Compiled and edited by Guy and Candie Carawan; foreword by Julian Bond (New South Books, 2007), comprising two classic collections of freedom songs: We Shall Overcome (1963) and Freedom Is A Constant Struggle (1968). Tilgjengelig fra Highlander Center.
  • We Shall Overcome! Songs of the Southern Freedom Movement: Julius Lester, editorial assistant. Ethel Raim, music editor: Additional musical transcriptions: Joseph Byrd [og] Guy Carawan. New York: Oak Publications, 1963.
  • Freedom is a Constant Struggle, compiled and edited by Guy and Candie Carawan. Oak Publications, 1968.
  • Alexander Tsesis, We Shall Overcome: A History of Civil Rights and the Law. Yale University Press, 2008.
  • We Shall Overcome: A Song that Changed the World, by Stuart Stotts, illustrated by Terrance Cummings, foreword by Pete Seeger. New York: Clarion Books, 2010.
  • Sing for Freedom, Folkways Records, produced by Guy and Candie Carawan, and the Highlander Center. Field recordings from 1960–88, with the Freedom Singers, Birmingham Movement Choir, Georgia Sea Island Singers, Doc Reese, Phil Ochs, Pete Seeger, Len Chandler, and many others. Smithsonian-Folkways CD version 1990.
  • We Shall Overcome: The Complete Carnegie Hall Concert, June 8, 1963, Historic Live recording June 8, 1963. 2 CD-er med hele konserten med Pete Seeger og Freedom Singers, Columbia # 45312, 1989. Gjenutgitt i 1997 av Sony som CD-boks.
  • Voices Of The Civil Rights Movement: Black American Freedom Songs 1960-1966 CD-boks med Freedom Singers, Fanny Lou Hammer, og Bernice Johnson Reagon, Smithsonian-Folkways CD ASIN: B000001DJT (1997).

Eksterne lenker rediger

  (en) We Shall Overcome (song) – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=We_Shall_Overcome&oldid=23778291»