Nordsjøflommen 1953

Watersnood van 1953 var en kombinasjon av en springflo og en sterk storm fra nordvest som rammet kysten av Nederland, England, Belgia, Frankrike og Danmark natten mellom 31. januar og 1. februar 1953. Totalt døde 2385 mennesker, hvorav 1836 i Nederland, 18 i Vest-Flandern i Belgia, 307 i England og 224 på sjøen da flere trålere og dessuten fergen MV Princess Victoria gikk ned med 133 mennesker. Princess Victoria sank i kanalen som skiller Skottland og Nord-Irland.

Rammede områder i Sør-Nederland (lys-blått).

Een dubbeltje op zijn kant - «på knivseggen». Minnesmerke over elvebåten som tettet en bresje i diket ved Nieuwerkerk.

Oversvømmede Oude-Tonge på Goeree-Overflakkee.

Beskrivelse

Stormen fra nordvest hadde en gjennomsnittlig styrke på 97 km/t med vindstøt på opptil 144 km/t, og sørget sammen med springfloen for at vannet i Nordsjøen klokken 3:24 nådde en rekordhøyde på 4,55 m over NAP ved Vlissingen. Stormen og lavtrykket var ikke spesielt sterkt sammenliknet med andre lavtrykk i Nordsjøen som hadde gitt flom i Nederland i 1884, 1906, og 1916. Det spesielle med 1953-uværet var at stormsenteret etter passering nord for Skottland uventet dreiet sterkt sørøstover, med kurs rett mot Tyskebukta og kysten av Holland. Dette gjorde at stormens værfront kom helt ned til de tettbygde kystene ved den sørlige Nordsjøen.

Katastrofens utvikling

Dato	Tid	Hendelse	Trykk
30. januar	Morgentimene	Et lite lavtrykk sør for Island utvikler seg hurtig og beveger seg østover, bak dette ligger et stormfelt	996mb
30. januar	18.00	Lavtrykket ligger ved Færøyene	980mb
31. januar	10.00	Nederland varsles om høyvann, men ikke samordnet med Storbritannia
31. januar	11.30	England (Dunstable) sender ut advarsel om uvanlig sterk vind
31. januar	12.00	Lavtrykket ligger over Nordsjøen	968mb
31. januar	13.45	MV «Princess Victoria» går ned øst for Belfast, 133 omkommer
31. januar	17.00	Over seks meter høye bølger i Lincolnshire
31. januar	18.00	Nederlands flomvarslingsbyrå SVSD sender ut flomvarsel for Rotterdam, Willemstad og Bergen-op-Zoom
1. februar	04.00	Vannstanden i sørvestre Nederland når 2,5 meter over springflo, og 4,5 meter over normal vannstand. De ytre dikene brister de neste par timene på 150 steder
1. februar	12.00	Lavtrykket har flyttet seg til Nord-Tyskland	984mb

Oversvømmede områder (blå) i England.

Storbritannia

307 mennesker mistet livet i de engelske counties Lincolnshire, Norfolk, Suffolk og Essex. Nesten 100 000 ha ble satt under vann. Skadene ble senere beregnet til mer enn 5 milliarder av dagens (2006) pund. De sørlige counties ble ikke varslet før det var for sent. Selv om nødplaner fantes, var det umulig å foreta noen storstilt evakuering, for stormen hadde rasert mange telefonlinjer.

Som følge av denne stormen ble en av de største planene for bygging og forsterkning av et vernesystem mot oversvømmelser ved storm og høyvann noen gang, påbegynt av Anthony Edens regjering. Videre ble en 24-timers varslingstjeneste for springflo satt opp i samarbeid med Met Office.

Nederland

I Noord-Holland ble bare en polder oversvømmet, mens provinsene Zeeland, Zuid-Holland og Noord-Brabant var de hardest rammede. 1 365 km², et område litt mindre enn Vestfold ble satt under vann. Flere diker tålte ikke påkjenningen springfloen og stormen utsatte dem for. Totalt ble det slått nitti større og fem hundre mindre bresjer i dikene. Lange stykker av dikene ble skyllet bort og totalt 200 000 ha åkerland, 9% av all dyrket mark i Nederland, ble oversvømmet av salt sjøvann. Dette gjorde jorden ufruktbar i lengre tid. Videre ble 72 000 mennesker evakuert og 36 500 kuer, griser, hester og sauer og 165 000 fjørfe druknet. Rundt 3 000 boliger og 300 bondegårder ble helt ødelagt, mens 40 000 boliger og 3 000 gårder ble skadd. Mange nederlendere minnes fremdeles dem som døde under oversvømmelsen 1. februar.

I 1953-54 ble skadene anslått til 900 millioner gylden. En av ettervirkningene av oversvømmelsen var at planene om å beskytte deler av den nederlandske kysten med barrierer, demninger og sluser skjøt fart. Disse planene er kjent som Deltaprosjektet.

Årsaker

31. januar 1953 falt springflo sammen med en storm fra nordvest. Springfloen sørget som vanlig for at mye havvann strømmet inn i Nordsjøen. Stormen sørget for stigning til rekordhøyde og hindret vannet i tilbaketrekning ved fjære, slik at vannstanden forble høy, og neste flo forsterket den forrige. I den sørlige delen av Nordsjøen nådde vannstanden rekordhøyde, og de enorme vannmassene presset mot dikene.

I 1953 var det ingen radiostasjoner som sendte om natten, så selv om KNMI varslet så fort de kunne, var det for sent for befolkningen i området. De fikk aldri forberedt seg på springfloen og stormen. Evakuering var vanskelig fordi alle fergene hadde innstilt avgangene. Dessuten var mange av de mindre værvarslingsstasjonene stengt. Stormen inntraff natt til en søndag, på et tidspunkt da mange stasjoner var ubemannet, så da stormen var på sitt høyeste i 3-5-tiden om morgenen mandag 1. februar, kunne ingen radiosendinger varsle befolkningen. Stormen raserte telefon- og telegrafnettverket, men innen få timer var radioamatører i området og satte opp et nødradionettverk på frivillig basis. Radioamatørene jobbet i ti døgn, og klarte som de eneste å holde kontakt med omverdenen.

I 4-5-tiden om morgenen 1. februar begynte de ytre primærdikene å briste, og i løpet av et par timer brast de på om lag 150 steder i det sørlige Nederland. Deretter begynte mange av sekundærdikene å svikte innvendig i områder med totalt 750 000 innbyggere. Mange av dikene i elven Scheldes deltaområde var for lave og dessuten svake. Rijkswaterstaat var kjent med problemet allerede på 1920-tallet, og i ferd med å planlegge demninger som skulle avstenge Nordsjøen fra deltaet. Staten valgte å begynne med byggingen av Afsluitdijk som stengte av Zuidersjøen (1932). Først etter kriseårene og andre verdenskrig ble de første delene av planen for Sør-Nederland iverksatt: Botlek, Brielse Maas (1950) og Braakman (1952) ble demmet opp. «Tre-øy-planen» (ned.: Drie Eilandenplan) skulle vært neste skritt, men først inntraff springfloen.

Skadenes omfang

I Nederland ble 4 500 hus totaltskadd, og 47 300 hus skadet, over et område på 200 000 hektar. Anslagsvis 9 prosent av landets jordbruksareal ble oversvømt og 30 000 husdyr døde. Inntrengingen av saltvann i store landbruksområder ødela avlingene der i flere år framover. Flere tusen fotografer fra en rekke land bidro til å dokumentere skadeomfanget. I hele Nederland satt folk som klistret til radioapparatene for å få vite hvordan det stod til i områdene som hadde blitt rammet. Reportasjene ble laget i utkanten av katastrofeområdet, det var ikke mulig å reise inn i det grunnet mangel på transport og ødelagt veinett. Bare der (i utkanten av katastrofeområdet) var telefonisk kontakt med Hilversum (Nederlands versjon av Marienlyst) mulig.

Oversvømmelsen rammet øyene Schouwen-Duiveland, Tholen, Sint-Philipsland og Goeree-Overflakkee, og områdene Hoeksche Waard, Voorne-Putten og Alblasserwaard hardest. Deler av Zuid-Beveland, Noord-Beveland, IJsselmonde, Pernis, Rozenburg, Walcheren og Land van Altena ble også oversvømt, og dessuten deler av områdene rundt Willemstad , Nieuw-Vossemeer og deler av Zeeuws-Vlaanderen.

Ved Cadzand i Zeeuws-Vlaanderen slo vannet over diket, og i Kruiningen strømmet det inn via en åpen gjennomgang i fergehavnen. Fergehavnen ble feid bort, og på kort tid stod Kruiningerpolder (1400 ha) under vann. På øyene Schouwen-Duiveland og Goeree-Overflakkee gikk flest liv tapt. På Texel, en av De frisiske øyene, omkom seks personer. En av disse var på vei for å varsle andre om oversvømmelsen. Også på øyen Rozenburg nordøst for Rotterdam hadde vannet brutt gjennom dikene.

I Zuid-Holland strømmet vannet inn nord for Dordrecht, og i Rotterdam meldte man at vannstanden hadde nådd et rekordnivå. Deler av det sørlige Rotterdam, på øyen IJsselmonde, ble satt under vann da vannet steg over kaiene. Der druknet en person som bodde i en kjellerleilighet mens han sov. Alt som skilte tre millioner mennesker i området mellom Rotterdam og Leiden fra oversvømmelsen var et dike kalt Schielandse Hoge Zeedijk ved elven Hollandse IJssel. En del av dette diket, Groenendijk, hadde ikke blitt forsterket med stensetting. Vannet stod like under toppen av det, og skråningen på sjøsiden var svak. På innsiden lå tettbygde jordbruksarealer bak diker hele 6,5 meter under havets nivå. Frivillige hadde begynt å forsterke denne delen, men diket kollapset under sjøvannets trykk omkring klokken 05:30 den 1. februar. Dette ga sjøvannet fritt leide inn i den dype polderen, og i ren desperasjon beordret Nieuwerkerks ordfører elvebåten de Twee Gebroeders («de to brødrene») strandet i bresjen som var slått i diket. Slik håpet han å tette diket og beskytte polderen. Skipets kaptein, Arie Evegroen, var redd for at skipet skulle bryte gjennom resten av diket og inn i polderen. Med dette i tankene tok han med seg en robåt. Men ordførerens plan virket, skipet kjørte seg fast i diket og reddet dermed mange liv. Det er reist et minnesmerke for kaptein Evegroen og hans elvebåt.

Hardest rammet ble øyene Schouwen-Duiveland og Goeree-Overflakkee der det ble erklært unntakstilstand, og hundrevis av barn og eldre omkom. I Ooltgensplaat øst på øya Goeree-Overflakkee tok ordføreren raskt affære med tiltak som reddet alle unntatt to, selv om landsbyen sank i havet. Ordføreren i nabolandsbyen Oude-Tonge nølte lenge og måtte bevitne at landsbyen med 305 omkomne ble den hardest rammede i hele Nederland. I Zuid-Holland forsvant landsbyene Tiengemeten og Ooltgensplaat under vann for godt.

Også i landsbyen Scherpenisse på øya Tholen greide landsbyens menn å forsvare diket, og ingen av innbyggerne der døde. Men Stavenisse på Tholen ble satt under vann, og ble en av de hardest rammede landsbyene. Ved Ossenisse i Zeeuws-Vlaanderen hadde dikene blitt brutt. Lengre sør i Beveland var situasjonen også dramatisk. I Stellendam på øyen Goedereede nådde vannet opp til husenes loft. Byene Veere og Middelburg og flere andre områder på Walcheren i Zuid-Beveland stod under vann. På Zuid-Beveland hadde diket blitt brutt ved Wolphaartsdijk og Rilland-Bath var isolert fra omverdenen.

For å undersøke skadene oversvømmelsen hadde forårsaket, og deres årsaker, opprettet den nederlandske staten «Delta-kommisjonen». Tallene som ble angitt i begynnelsen av avsnittet om Nederland kommer fra deres beregninger.

Avslutning på innsamlingen Beurzen open, dijken dicht («pengepunger åpne, diker tette») som innbrakte ialt 5.212.960,83 gylden.

Hjelpearbeidet

I alt ble 100 000 mennesker evakuert, mange med militære amfibiekjøretøyer fra andre verdenskrig, og andre med helikoptere som for første gang ble tatt i bruk i redningsarbeid. Rednings- og rydningsarbeidet varte i flere måneder. Det ble ytt både sivil og militær hjelp til de rammede områdene, flere av Nederlands naboland sendte soldater for å hjelpe til med lete- og redningsaksjoner. Fra Tyskland sendte U.S. Army helikoptre for å hjelpe til å evakuere mennesker fra takene, mens Frankrike sendte tropper fra ingeniørvåpenet. Andre land som bidro var Tyskland, Belgia og Storbritannia.

Prinsesse Wilhelmina, dronning Juliana, prins Bernhard og prinsesse Beatrix besøkte kriseområdet så snart det var mulig. Et storstilt hjelpeprogram ble igangsatt, støttet av radioen. Et nasjonalt program for pengegaver ble etablert, og landet fikk mye internasjonal støtte. På politisk plan sørget katastrofen for at verneplaner av kystlinjen med forsterkning av dikene ble påbegynt. Etter hvert førte dette til Deltaprosjektet som stengte av de fleste deltaområdene.

En landsdekkende hjelpeaksjon med støtte av radioen ble startet. Programlederen Johan Bodegraven ble kjent for slagordet for den første store innsamlingsaksjonen: Beurzen open, dijken dicht («pengepunger åpne, diker tette»). Nederland fikk både lokal, nasjonal og internasjonal hjelp. Totalt ble rundt 138 millioner gylden samlet inn til de som var rammet av katastrofen. Nederland fikk også hjelp i form av klær, utstyr til hus og hjem, lintøy og mat fra flere land over hele verden. Røde Kors fikk så mye at det ble vanskelig å finne mottakere, og en del endte derfor i andre kriseområder eller land i den tredje verden. Gjenoppbyggingen tok til allerede i 1953, de nordiske landene leverte det meste av byggematerialene og dessuten ferdighus. 800 slike ble satt opp, og 300 av disse bebodd er fortsatt bebodd.

Deltaprosjektet

Som nevnt innledningsvis brakte denne katastrofen fortgang i den politiske beslutningsprosessen rundt forbedring av dikene og sikring mot oversvømmelser. Deltaplanen som omfattet avstengning av noen fjordarmer så dagens lys. Dette prosjektet, sammen med gjenoppbyggingen av hus og infrastruktur ga Zeeland mange arbeidsplasser. Dessuten hadde innsamlingsaksjonen for katastrofeofrene innbragt så mye penger at mange av ofrene var bedre stedt finansielt sett etter katastrofen enn før. Dette medførte at provinsen Zeeland gikk inn i en blomstringsperiode som resulterte i et sprang fremover på flere titalls år i løpet av få år. Et nokså kynisk utsagn som ofte ble hørt i Zeeland i tiden etter oversvømmelsen, var «Heere, geef ons dagelijks ons brood en elke vijf jaar een watersnood» («Herre, gi oss vårt daglige brød og hvert femte år en oversvømmelse»).

Historieskrivning

De watersnood van 1953 har fått en viktig plass i nederlandsk historie, og leverte et viktig bidrag til formingen av en nederlandsk identitet i årtier etter katastrofen. Selma Leydesdorff gjorde en undersøkelse rundt katastrofen basert på muntlige kilder. Hun prøvde å holde seg på et regionalt nivå slik at innbyggerne som ble truffet, selv kunne fortelle. Resultatet av denne, i nederlandsk sammenheng, sjeldne undersøkelsen ble presentert i boken Het water en de herinnering (1993) («Vannet og erindringen»).

Mellom intervjuene som ble tatt med i denne boken, er det trukket linjer mellom hver enkelts egne minner, og Leydesdorff har undersøkt hvordan minnene kommer overens. Det hun fant var at en del av minnene er kollektive, bundet til regionale hendelser og omstendigheter.

Fortellerne har prøvet å plassere dem i en nasjonal sammenheng, uten at de fikk til dette. De kjenner seg ikke igjen i hverken Deltaprosjektet eller Zeelands motto luctor et emergo (latin: «jeg kjemper og overvinner»). De er stolte av begge, men de har en annen tankegang. Tankene fulgte sporet vann, sorg, nesten druknet, redning, sikkerhet.

På nasjonalt nivå er dette et annet: Nederlandsk identitet, gjenoppbygning, kontroll over naturen og teknologisk fornyelse. I denne rekken var personlig lidelse og angst mindre viktig. Etter den felles delen i intervjuene, følger en historie som skildrer deres sorg, sorgreaksjoner og tilbakevending til ramponerte områder. Ikke alle som ble intervjuet forble katastrofeofre, og Leydensdorff forteller om hvordan de kjempet og overvant og dermed behersker minnene de har om katastrofen.

Eksterne lenker

• (en) North Sea flood of 1953 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• [1] Hartvig Kiran rapporterer til NRK.
• The 1953 East Coast Floods fra BBC Weather (engelsk).
• The Big Flood of 1953 photographed på The memory of the Netherlands (engelsk).
• Watersnoodmuseum og Nationaal Monument Watersnood 1953 ved Ouwerkerk, Schouwen-Duiveland (engelsk)'
• Deltaprosjektet Online (video, audio, fotos, animasjoner, øyevitnerapporter osv.) Arkivert 8. januar 2009 hos Wayback Machine. (engelsk)
• KNMIs dossier om Watersnood 1953 (nederlandsk).