Walisisk litteratur
Walisisk litteratur refererer til den litteratur som er skrevet på walisisk, men kan tidvis også referere til nyere litteratur skrevet av forfattere fra Wales på engelsk. Av praktiske grunner skilles anglo-walisisk litteratur ut i egen artikkel, selv om dette i emne (litteratur som omhandler Wales og walisiske forhold) eller påvirket av walisisk språk (som anglo-walisisk poesi i særdeleshet) i henhold til syntaks eller mønster, er hovedsakelig overlappende. Det har vært vanlig å gjøre dette skillet siden begynnelsen av 1900-tallet, og behovet kom med den parallelle utviklingen av en moderne walisisk litteratur på walisisk språk. En del walisiske forfattere, eksempelvis Saunders Lewis, har skrevet både på walisisk og engelsk.
Walisisk litteratur på walisisk er nest etter de klassiske språkene som gresk og romersk den eldste bevarte litteratur i Europa. Den walisisk litterære tradisjon lever fortsatt og strekker seg fra 500-tallet e.Kr. og fram til i dag. Dens skjebne har vært bølgende og vekslende gjennom århundrene, på lik linje med walisisk som språk, men selv i dag er språket som ble benyttet i tidlig middelalder lesbart for noen av dagens moderne walisere.
Tidlig middelalder rediger
- Se hovedartikkel, Middelalderens walisiske litteratur
Dikterlaug rediger
Walisisk språk ble utviklet en gang mellom år 400 og 700 e.Kr., og den tidligste form for bevart litteratur på walisisk er poesi som er datert fra dette tidsrommet. Den poetiske tradisjonen er representert i verkene til Y Cynfeirdd («De tidlige poeter»), som de er kjente som, deretter videreformidlet i over tusen år i verkene til adelspoetene på 1500-tallet.
Kjernen i tradisjonen var hyllingsdikt og poeten Taliesin ble sett på som den fremste av disse. Et annet aspekt var at poetene var profesjonelle og deres avhengighet av en velynder – fra konger, prinser og adelige. Da kongeriket Gwynedd gikk under og siden tapet av enhver form for uavhengighet for Wales i 1282 ble det en krise for den litterære tradisjonen, men det var en krise som ble taklet. Det førte til nyvinning – utviklingen av diktformen cywydd, en mer løsere form for prisning, og en avhengighet av adelen for støtte. Cywydd og andre former ble skrevet på et innfløkt versemål, cynghanedd, som kombinerte metrikk, rim og alliterasjon.
Profesjonen og stoltheten i den poetiske tradisjonen ble opprettholdt av et laug for dikterne, eller en orden av barder (skalder) med deres egen «regelbok». Denne framhevet deres profesjonalisme og at diktning var et håndverk. Under dikterkunstens strenge regler tok det ni år for en poet å bli fullstendig kvalifisert. Reglene fastsatte også den betaling som en poet kunne forvente for sitt arbeid – og betalingen var avhengig av hvor lenge poeten hadde vært i trening og etterspørselen etter diktning ved bestemte tider av året.
Y Gododdin rediger
Y Gododdin er et betydningsfullt gammelwalisisk dikt fra tidlig middelalder som består av en rekke elegier (klagedikt) til mennene fra det britonske kongedømmet Gododdin og deres allierte som, i henhold til konvensjonell fortolkning, døde i kamp mot anglere fra kongedømmene Deira og Bernicia på et sted kalt Catraeth. Diktet er tradisjonelt tilskrevet skalden Aneirin.
Det er generell enighet blant forskere at det slag som diktet minnes må ha skjedd en gang rundt år 600 (skjønt datoen diskuteres fortsatt). Noen forskere har kommet fram til at diktet ble komponert i sørlige Skottland kort tid etter slaget, men andre mener at det har sin opprinnelse i Wales på 800- eller 900-tallet. Om det er fra 800-tallet er det ett av de tidligste dikt som er skrevet i en form av walisisk og det eldste bevarte dikt fra Skottland. Diktningen er uansett en fellesspråklige kultur for både nordlige England/sørlige Skottland, det vil si Hen Ogledd («Det gamle nord»), som sør i Wales.
Mabinogion rediger
Konger, prinser, og adelen hadde ikke bare deres egen hoffpoet, men også deres egen historieforteller – cyfarwydd, «den som vet». Som poetene var også historiefortellerne profesjonelle, men i motsetningen til dikterne har svært lite av deres verker blitt bevart. Hva som har blitt videreført til ettertiden er litterære skaperverk basert på nasjonale walisiske folkeminner og egne fortellinger som ble fortalt av historiefortellerne. Disse fortellingene er gjerne kjent som Mabinogion, og det er bevart en samling på 11 prosafortellinger som er samlet fra middelalderske walisiske manuskripter. Fortellingene har røtter i førkristen keltisk mytologi, internasjonale folkeminner og tidlig middelaldersk historiske tradisjoner. Mens en del detaljer kan strekke seg tilbake til tradisjoner fra tidlig jernalder er hver av fortellingene et produkt av høyt utviklet walisisk fortellertradisjon, muntlig som skriftlige. På midten av 1800-tallet ble disse oversatt til engelsk av Charlotte Guest som også populariserte betegnelsen «Mabinogion»[1]
Walisisk prosa i middelalderen var ikke begrenset til fortellertradisjonen, men omfattet en større menge av både religiøse som verdslige verker, og i tillegg flere tekster som var oversatt fra andre språk.
Det tidligste skriftlige walisiske prosateksten som hittil er påvist er et notat på rundt 64 ord i margen på Llyfr Teilo (Boken til Sankt Teilo), en bok med evangeliet som hadde sin opprinnelse i Llandeilo, men som i dag er oppbevart i katedralen St. Chad's i Lichfield. Notatet, kjent fra dens innledende latinske ord og kalles derfor for Surexit memorandum, er datert fra 800-tallet, eller kanskje også tidligere. Det er en nedtegnelse over en juridisk sak om landområder.
Lovtekster rediger
I henhold til tradisjonen holdt kong Hywel den gode i år 945 et råd ved Whitland i Carmarthenshire. Her ble walisisk lov kodifisert og skrevet ned, men det tidligste manuskriptene som inneholder disse lovtekstene stammer fra rundt 250 år senere. Faktisk ble nasjonal walisisk lov utvidet og utviklet organisk med årene fram til Wales ble underlagt England og engelske lover i 1536. At walisisk ble benyttet for lovtekster viser at språket hadde ord og tekniske begreper med nøyaktig mening som var hensiktsmessig. Det viser også at lesning og skriving på walisisk ikke var begrenset til prester og munker, men også at det var egne personer som var lovkyndige og fungerte som «advokater».
Cywydd-diktningen rediger
I ettertid er diktningen til Cywydd-dikterne (walisisk: Cywyddwyr) blitt stående som en blomstring i walisisk poesi, med høydepunkt i diktningen til Dafydd ap Gwilym (ca. 1315/20 – ca. 1350/1370). Cywydd var disse dikternes favorittform, og ble fremført til harpemusikk. I begynnelsen var disse dikt prysningsdikt til bardenes adelige sponsorer, men særlig med Dafydd fikk de en vri til en mye personlig temaer, og kunne omhandle kjærlighet, konflikter med andre poeter og elskovsrivaler, satirer og niddikt. Cywydd-diktningen har blitt sammenlignet med den samtidige trubadur-lyrikken på det kontinentale Europa.
1500- og 1600-tallet rediger
Perioden på 1500- og 1600-tallet i Wales var en tid med store endringer, noe som landet hadde til felles med resten av Europa. Politisk, sosialt, og økonomisk ble fundamentet for det moderne Wales lagt på denne tiden. I Laws in Wales Acts 1535-1542 ble Wales annektert og lagt fullstendig inn under det engelske kongedømmet. Forordningene var en serie lover som ble vedtatt av Det engelske parlamentet mellom 1535 og 1542/43 for å innlemme walisiske lover i engelske og for å innføre engelsk administrasjon i Wales i den hensikt å skape et enhetlig rike. Det betydde at Wales tapte all politisk og juridisk selvstendighet. Den politiske-religiøse avtalen til Elisabeth I av England gjennom Act of Uniformity (Forordning av ensartethet) i 1559 gjorde Wales i navnet til et protestantisk land, men først tvunget igjennom under og etter den engelske borgerkrigen. Denne perioden så også begynnelsen på industrialiseringen med utvinning av kull, metaller som bly og jern for smelting og prosessering fra fjellene i sørlige Wales, noe som førte til en massiv industrialisering og en voldsom befolkningsvekst i de påfølgende årene.
Slutten på systemet med dikterlaug rediger
Fra midten av 1500-tallet og framover oppsto det en nedgang i hyllingstradisjonen for adelspoetene, cywyddwyr. Det ble vanskeligere og vanskeligere for poetene å leve av poesi som håndverk. Det skjedde hovedsakelig av sosiale årsaker hinsides deres kontroll. Oppløsningen av Englands klostre, inkludert de i Wales, som kong Henrik VIII satte i gang, eksemplifisert av Laws in Wales Acts, betydde at færre og færre velyndere og patroner var villig til å støtte poetene og dikterne. Det var også indre årsaker for nedgangen; dikterlaugenes konservatisme gjorde det vanskelig for dem å tilpasse seg den nye verden av renessanselæringen og boktrykkerkunsten.
Imidlertid forsvant ikke den walisiske poetiske tradisjonen med tradisjonell versemål og cynghanedd helt og holdent, men den tapte sin yrkespreg og ble videreformidlet av ordinære poeter som holdt den levende i de neste århundrene. Cynghanedd og tradisjonelt versemål er fortsatt i bruk hos mange av dagens walisiskspråklige poeter.
Renessanselæringen rediger
Uten et eget, nasjonalt universitet eller andre læreinstitusjoner, uten selv et eget kongelig hoff, var Wales ikke i en god posisjon for å delta helt og holdent i revolusjonen av ideer og lærdom som er tilskrevet renessansen. Wales hadde heller ingen by av større betydning som kunne ha fungert som et urbant senter for den type samfunn hvor slike ideer, tanker og bevegelser kunne blomstre. Men renessansen nådde likevel til Wales, slik det skjedde i Norge som et annet land i Europas utkant, ved innsatsviljen til enkeltindivider, både protestanter og katolikker, som sikret at walisisk språk ble en del av den nye intellektuelle fornyelsen.
Første trykte bok på walisisk rediger
I 1546 ble den første boken med walisisk tekst trykket, Yn y llyvyr hwnn (I denne bok...) av sir John Price av Brecon (ca. 1502-1555). Bokens innhold var religiøst, og inneholdt Fader vår, Trosbekjennelse og De ti bud.
Utgiveren var en aristokrat og betydningsfull embetsmann. Han tjenestegjorde som sekretær for rådet i Wales og Marches[2] og han var en av de som var ansvarlig for oppløsningen av klostrene i Wales. Han var også en lærd som omfavnet de siste tanker knyttet til religion og lærdom; reformer og humanisme. Det er også kjent at han samlet på manuskripter av ulike emner, inkludert walisisk historie og litteratur.
Andre humanister og lærde rediger
Kort tid etter kom verkene til William Salesbury. Han var en glødende protestant og koblet sin lære med de nye religiøse tankene fra kontinentet. På den andre siden var Gruffudd Robert en lidenskapelig katolikk, men i den samme kunnskapsånd fikk han utgitt en betydningsfull walisisk grammatikk mens han ble tvunget i landflyktighet til Milano i 1567. Et stort skritt framover for både det walisiske språket som dens litteratur var utgivelsen av fullstendig oversettelsen av Bibelen av William Morgan i 1588.
Det fleste verker som ble trykket på walisisk det neste århundret var religiøse tekster i sitt vesen. Morgan Llwyd, en puritaner, skrev både på engelsk som walisisk, gjenfortalte sine åndelige erfaringer. Andre betydningsfulle forfattere i perioden var blant annet kirkelederen Vavasor Powell som skrev 11 bøker og en del hymner.
I løpet av denne perioden fikk også poesien en religiøs vending i sitt innhold. William Pugh var rojalist og katolikk. Hans dikt på walisisk var dikt som hovedsakelig forsvarte den katolsk sak, men oversatte også katolske liturgiske tekster fra latin til morsmålet. I 1648 komponerte han et walisisk dikt som hyllet lojaliteten til kongen i kombinasjon til den katolske kirke.
Også kvinner markerte seg som skribenter, men få av deres verker kan bli identifisert. Katherine Philips fra Priory ved Cardigan i Ceredigion, skjønt engelsk av fødsel, levde i Wales det meste av livet, og var et inspirerende samlingspunkt for litterær gruppe som besto av begge kjønn. Hennes dikt feiret som typisk for tidsånden de forfinede gleder av platonisk kjærlighet.
De første frøene til en anglo-walisisk litteratur kan også bli merket, særlig i verkene til Henry Vaughan og hans samtidige George Herbert, som begge var rojalister.
1700-tallet rediger
På 1700-tallet fortsatte tendensen til religiøs litteratur og ble mer markert da «nonkonformismen» fikk sitt grep om Wales. Nonkonformistene var protestanter som nektet «konformere» (bekrefte), eller følge ledelsen og praksisen til Den engelske kirke, og kan karakteriseres som en frikirkebevegelse som i Wales ble innledningsvis ledet av Howell Harris og Daniel Rowland. Bevegelsen produserte ikke bare seremonier og religiøse avhandlinger, men også hymner og poesi, eksempelvis av William Williams Pantycelyn, Ann Griffiths og andre. Brødrene Morris fra Anglesey var ledende figurer i etableringen av walisiske selskap i London, og deres brev til hverandre er viktige vitnesbyrd på tiden. Aktivitetene til Londons walisere (the London Welshmen) bidro til å sikre at Wales beholdt en form for nasjonal profil innenfor Storbritannia som en helhet.
Aktivitetene til et antall enkeltpersoner, blant annet Thomas Jones av Corwen og den skriftlærde steinhoggeren i Glamorgan, Iolo Morganwg (egentlig Edward William), førte til en gjenopplevelse og oppgang av Den nasjonale Eisteddfod i Wales, og oppfinningen av mange av de tradisjoner som er tilstede i dag. Selv om Iolo Morganwg er tidvis karakterisert som sjarlatan ettersom så mange av hans oppdagelser bar basert på rene myter, var han også en innbitt samler av gamle manuskripter og uten hans iherdig arbeid ville den walisiske litteraturen i dag ha vært fattigere. En del walisisk lavadel fortsatte å gi sin støtte til poeter, men denne praksisen var døende.
1800-tallet rediger
Hovedsakelig som et resultat av den industrielle revolusjon kom det en tilførsel av mennesker til dalførene i South Wales i løpet av 1800-tallet. Mange av disse var engelske, og selv om en del anstrengte seg for å lære seg walisisk for å kunne delta i de lokale samfunnene, og det var en økende etterspørsel etter litteratur, skjedde det i større grad at walisere ble tospråklige. En del av de mer rikere innflyttere, som lady Charlotte Guest, Augusta Hall, og andre, var aktive i tendens mot et rikere kulturelt liv for landet. Takket være nettverket av eisteddfod ble skriving på walisisk en populær fritidssyssel, og alle former for poesi blomstret.
Poeter benyttet bardiske navn for skille seg ut da mange hadde likelydende navn, som eksempel, John Jones (Talhaiarn) (1810–1869), som tok sitt bardiske navn fra sitt fødested for skille seg fra sine samtidige som også het John Jones; John Jones (Myrddin Fardd) (1836–1921) og John Jones (Tegid) (1792–1852). De fortsatte å bruke disse navnene etter at de var kjent. En del av de mest feirede poetene i århundret var Evan Evans (Ieuan Glan Geirionydd), John Blackwell, William Thomas og John Ceiriog Hughes, som gikk under de bardiske navnene «Ieuan Glan Geirionydd», «Alun», «Islwyn» og «Ceiriog».
Romanen hadde vanskelige kår i Wales. Oversettelser av verker som Onkel Toms hytte eksisterte, men den første anerkjente romanforfatter på walisisk språk var Daniel Owen (1836–1895), som skrev Rhys Lewis (1885), kreditert for å være den første roman på walisisk, og Enoc Huws (1891). Sistnevnte fortalte om den slyngelaktig kaptein Trefor med handling fra den lille byen Treflan som også var emne for to tidligere romaner av forfatteren.
1900-tallet og framover rediger
På slutten av 1800-tallet og tidlig inn i det neste begynte walisisk litteratur å reflektere den måten walisisk språk i økende grad ble et politisk symbol. To av de fremste litterære figurene i perioden var den produktive Saunders Lewis, og forfatteren og utgiveren Kate Roberts. Lewis, som hadde vokst opp i Liverpool, ble en leder for den nasjonale bevegelse, fengslet for hans aktivitet i protester, og han valgte drama som sitt middel for å gi oppmerksomhet til sin sak. Romanforfatteren Kate Roberts arbeidet som lærer, og var en av de få forfattere som både levde i og skrev om North Wales og South Wales.
Den voldsomme industrialiseringen i deler av Wales ble etterhvert sett på som en blandet velsignelse og den gamle jordbrukskulturen som fortsatt var tilstede utenfor byene ble idealisert av mange forfattere. Et mer realistisk bilde av jordbrukssamfunnene i Gwynedd i mellomkrigstiden ble presentert av John Ellis Williams (1924-) både på engelsk og walisisk. Utgivelser av disse minnene ble trykket lokalaviser, tidsskrift som Countryman, og til sist i bøker med mykt omslag på engelsk under titler som Clouds of Time and other Stories (1989) og Rare Welsh Bits (2000). Som en fri ånd i den walisiske litteratur, var Williams hverken en akademiker eller politiker, men hadde omfavnet eksistensialismen i etterkrigstidens Frankrike, og ble venn og korresponderte med Simone de Beauvoir.
På 1950-tallet og utover gjorde Islwyn Ffowc Elis seg bemerket med romaner som tok opp moderne temaer og brukte populære sjangergrep. Etter en relativ rolig periode kom et større antall walisiske romaner igjen fra 1980-tallet og framover av forfattere som Aled Islwyn og Angharad Tomos. På 1990-tallet var det en krystallisert tendens mot postmodernisme i walisisk prosa, særlig åpenbar i verkene til forfattere som Robin Llywelyn, Wiliam Owen Roberts og Mihangel Morgan.
I mellomtiden fikk walisisk poesi, som hadde stagnert, et nytt liv av diktere som søkte å gjenvinne det poetiske håndverket av de tradisjonelle verseformene, delvis av politiske grunner. Alan Llwyd og Dic Jones var de fremst på dette feltet. Kvinnelige poeter som Menna Elfyn begynte gradvis å gjøre sine stemmer hørte, og passerte de gamle hindrene inntil de mannsdominerte bardiske sirklene og dets konvensjoner.
Akademikeren sir Ifor Williams gjorde viktig nyskapende vitenskapelige studier av den tidligste skrevne walisiske litteraturen foruten også av walisisk språks historie og utvikling. Han avdekket arbeidene til poeter som Taliesin og Aneirin fra ukritisk beundring fra ulike fortidsminnegranskere, eksempelvis mente pastor Edward Davies feilaktig at temaet til Aneirins Y Gododdin var massakrene av britonere ved Stonehenge i 472.
Anglo-walisisk litteratur rediger
- Se hovedartikkel, Anglo-walisisk litteratur
De mest kjente walisiske forfattere skrev og formidlet sin diktning på engelsk og fikk således et langt mer omfattende publikum, også utenfor Storbritannia. Walisiske romanforfattere som Gwyn Thomas (1913–1981) og Alexander Cordell (1914–1997) skrev en rekke populære historiske romaner om walisisk historie. Romanen Grønn var min barndoms dal av Richard Llewellyn (1906–1983) kom ut i 1939. Den ble internasjonalt kjent, og ble dramatisert til en populær film i 1941. Selv om Llewellyn kom fra en walisisk familie var han født i London og tilbrakte liten tid i Wales.
Den best kjente anglo-walisiske poeten er Dylan Thomas (1914–1953) i en slik grad at han er blitt den arketypiske walisiske dikter ved hans opplesning på engelsk med myk walisisk aksent og et alkoholkonsum som forkortet livet hans. Hans oppvekst og ungdom i Swansea og Carmarthenshire hadde en betydelig innflytelse på hans forfatterskap. Hans mest kjente verk, Under Milk Wood, ble framført på BBCs radio i 1954. Andre betydningsfulle poeter som skrev på engelsk er Idris Davies (1905–1953); Vernon Watkins (1906–1967); R. S. Thomas (1913–2000); og Alun Lewis (1915–1944).
Referanser rediger
- ^ «BBC – Wales History – The Mabinogion». www.bbc.co.uk.
- ^ Marches = grenseområdene mellom Wales og England.
Litteratur rediger
- Johnston, Dafydd (1994): The literature of Wales. Cardiff : University of Wales Press. ISBN 0-7083-1265-9.
- Parry, Thomas (1955): A history of Welsh literature. Oversatt av H. Idris Bell. Oxford : Clarendon Press.
- Stephens, Meic (red.) (1998): The new companion to the literature of Wales. Cardiff : University of Wales Press. ISBN 0-7083-1383-3.
Eksterne lenker rediger
- Welsh Writers; walisiske forfattere