Wah-wah

Wah-wah er et lydord for lyden som fremkommer ved alternering mellom ulike resonansområder. Den lydlige effekten går ut på å lage glidetoner. Effekten ble utviklet av jazztrompetister og -trombonister ved bruk av mute, men ble midt på 1960-tallet gjort mulig på elektrisk gitar gjennom konstruksjon av en fotpedal som ble koplet inn mellom gitaren og forsterkeren.

Eric Clapton var blant de første som skaffet seg Wah-wah-pedal. Han brukte den effektfullt og med presisjon på Cream-låta «Tales of Brave Ulysses». Trolig var dette en av grunnene for at de fleste sologitarister i denne perioden gjorde bruk av wah-wah pedalen. En annen artist som i stor grad forbindes med wah-wah pedalen er Jimi Hendrix.

George Harrison nyttiggjør seg på slående vis poenget med den lydmalende likheten mellom wah-wah-pedalen og menneskegråt på trippelalbum «All Things Must Pass»:

Wah-wah ... You made me such a big star, Being there at the right time, Cheaper than a dime, Wah-wah, you've given me your wah-wah, wah-wah, Oh, you don't see me crying, Oh, you don't hear me sighing,

Wah-wah-pedalen er det også mulig å gjøre bruk av i forbindelse med kontaktmikrofoner til akustiske instrumenter. Roy Harper kunne således få plugget en wah-wah-pedal til sin akustiske gitar på albumet Flat Baroque and Berserk (1970). Samme effekten med bruk av kontaktmikrofon og wah-wah pedal ble snart forsøkt også på trompet Miles Davis og på elektrisk fiolin Jean-Luc Ponty.

Også i elektronisk musikk har wah-wah-effekten kommet til anvendelse. Allerede de tidligste moog synthesizere gjorde flittig bruk av en effektknapp som vris eller et motorsykkelliknende gasshåndtak for å oppnå den spesielle wah-wah-effekten.