Vokativ
Vokativ (latin (casus) vocativus, avledet av vocare: "kalle, rope på")[1] er en "kasus for person som en tiltaler, [...] tiltalekasus".[2] Den finnes blant annet i latin [3], litauisk [4], polsk, tsjekkisk, ukrainsk[5] og rumensk[6]. Kasusformen kan forklares som en gramatisk funksjon, der en ved å bøye egennavnet (substantivet) tiltaler personen direkte. Slik skiller vokativ seg fra andre tiltaleformer som imperativ.[7]
Eksempler rediger
- Et kjent eksempel fra latin på bruk av vokativ er "Et tu, Brute" fra Shakespeares stykke Julius Cæsar[8] «Brute» er vokativformen av «Brutus»[9].
- Et eksempel fra gresk er et uttrykk som er ofte brukt i kristen liturgi, for eksempel i Litaniae Lauretanae (Loreto-litanien[10]:
- Κύριε ἐλέησον, Χριστὲ ἐλέησον, Κύριε ἐλέησον.
- Kýrie, eléison; Khristé, eléison; Kýrie, eléison.
- «Herre, miskunn deg, Kristus, miskunn deg, Herre, miskunn deg»
Der er κύριε (kyrie) vokativsformen av κύριος (kyrios) "herre", og Χριστὲ (Khriste) er vokativsformen av Χριστός (Khristos) «Kristus».
Vokativ i norsk rediger
På norsk brukes pronomenet «du» foran substantivet: «Du Guri, ...», «du mann» eller «dere barn». Man har også former som: «Lille katt», «kjære deg» eller «vesle hund». Ifølge Per Egil Hegge finnes det likevel én ekte vokativform i norsk, nemlig «folkens», f.eks. «hei, folkens», altså i henvendelser eller tiltale.[13]
Referanser rediger
- ^ Caprona, Yann De. Norsk Etymologisk ordbok (2013, 7. opplag 2015). Oslo: Kagge forlag. s. 1466. ISBN 978-82-489-1054-1
- ^ [1]Bokmålsordboka (2016). Revidert nettutgave. Redaktør Bjørghild Kjelsvik. Universitetet i Bergen. (lest 25.10.2017)
- ^ [2] Lehmann 1958 i: Julien, Marit. "Vokativar i norsk". Norsk Lingvistisk Tidsskrift. Årgang 32, nr.1 (2014). Oslo: Novus forlag. s. 130 (lest 25.10.2018)
- ^ [3] Ambrazas c1997 i: Julien, Marit. "Vokativar i norsk". Norsk Lingvistisk Tidsskrift. Årgang 32, nr.1 (2014). Oslo: Novus forlag. s. 130 (lest 25.10.2017)
- ^ [4] Daniel & Spencer 2008:627 i: Julien, Marit. "Vokativar i norsk". Norsk Lingvistisk Tidsskrift. Årgang 32, nr.1 (2014). Oslo: Novus forlag. s. 130 (lest 25.10.2017)
- ^ [5] Ose nova & Sinov 2003, Hill 2007 i: Julien, Marit. "Vokativar i norsk". Norsk Lingvistisk Tidsskrift. Årgang 32, nr.1 (2014). Oslo: Novus forlag. s. 130 (lest 25.10.2017)
- ^ Daniel, Michael og Andrew Spencer. "The Vocative - An outlier case". Kapittel i: Malchukow, Andrej L. og Andrew Spencer (2008, publisert online 2012). The Oxford Handbook of Case. Oxford: Oxford University Press. Punkt 43. (lest 25.10.2017)
- ^ [6]Julius Cæsar, akt 3, scene 1, linje 77. The Complete Works of William Shakespeare, MIT (lest 25.10.2017)
- ^ [7] Schaden 2010:177 i: Julien, Marit. "Vokativar i norsk". Norsk Lingvistisk Tidsskrift. Årgang 32, nr.1 (2014). Oslo: Novus forlag. s. 130 (lest 25.10.2017)
- ^ [8] Treasury of Latin Prayers. Database over latinske bønner, av Michael Martin. (lest 25.10.2017)
- ^ Ambrazas, Vytautas m.fl. (c1997). Lithuanian Grammar. Vilnius: Baltos lankos. s.112, punkt 1.20 (1). ISBN 9986813220
- ^ Ambrazas, Vytautas m.fl. (c1997). Lithuanian Grammar. Vilnius: Baltos lankos. s.110. ISBN 9986813220
- ^ "Helt unyttig", fra Per Egil Hegges språkspalte i Aftenposten 01.10.2004 (lest 25.10.2017)