Wikipedia

Vitus Bering

dansk polarforsker i russisk tjeneste

Vitus Jonassen Bering, på russisk Витус Ионассен Беринг, også kjent som Иван Иванович Беринг, Ivan Ivanovitsj Bering (døpt 21. augustjul./ 31. august 1681greg. i Horsens i Danmark, død 8. desemberjul./ 19. desember 1741greg. på øya Avatsja - nå Beringøya - østenfor Sibir i Russland) var en dansk polarforsker i russisk tjeneste.

Vitus Bering
FødtVitus Jonassen Bering
5. aug. 1681[1]Rediger på Wikidata
Horsens (Danmark-Norge)[1][2][3]
Død8. des. 1741[4][5][6]Rediger på Wikidata (60 år)
Beringøya (Det russiske keiserdømmet, Russisk Amerika)[7][8][4][5]
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende, hydrograf, marineoffiser, sjøfarer Rediger på Wikidata
EktefelleAnna Bering
NasjonalitetKongeriket Danmark
Det russiske keiserdømmet
Signatur
Vitus Berings signatur
Vitus Bering på Commons

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Vitus Bering var sønn av tolltjenestemannen Jonas Svendsen Halmstad og prostedatteren Anne Pedersdatter Bering, en nær slektning av historiografen Vitus Bering.

Karriere rediger

Etter en reise til Karibia lot Vitus seg i 1703 bli vervet av den norskfødte Cornelius Cruys som var i russisk tjeneste, til tsar Peter den stores da ferskt opprettede flåte, og ble stasjonert ved hovedbasen i Kronstadt utenfor St. Petersbuyrg. Han deltok med heder i den store nordiske krig i Østersjøen, og i krigen mellom Russland og Det osmanske rike i Azovsjøen.

Ekteskap, familie, barn og barnebarn: Han giftet seg i oktober med en tysk-russisk kvinne, Anna Christina Pülse[9] i den lutherske kirke i Viborg, som kort tid tidligere var blitt erobret av Russland fra svenskene. Han fikk med henne fire barn, sønnene Thomas, som ble embedsmann, Jonas og Anton, offiserer i den russiske armé, og datteren Anna, gift med baron Korff, politimester i St. Petersburg.[9]

To av Berings barnebarn fulgte i hans fotspor og ble kapteiner i den russiske flåte, og en av dem dro også på oppdagelsesferder.[9]

Vitus besøkte sin hjemby Horsens en siste gang i 1715.

 
Kart fra forut for Berings ekspedisjoner

Oppdagelsesreisende rediger

Utforskning av Russlands østligste farvann: Etter krigene ønsket Peter den store å utforske og kartlegge Russlands østlige områder for å finne ut om det fantes en landfast forbindelse mellom Sibir og Nord-Amerika. Formålet var å legge til rette for russisk ekspansjon på det nordamerikanske kontinent.

Første ekspedisjon: Kamtsjatkaekspedisjonen rediger

Vitus Bering ble utnevnt til leder av ekspedisjonen som dro ut fra Kamtsjatka 24. juli 1728 i skipet «Svjatoj Gavrijl» (St. Gabriel). Med på reisen var også Morten Spangsberg, som trolig var hans landsmann. Ekspedisjonen seilte nordover langs Russlands nordøstkyst inntil man på 65 grader nordlig bredde så halvøya Tsjukter forsvinne i vest. De mente dermed å ha påvist at det var et strede mellom de to kontinentene selv om de aldri så land på den amerikanske siden. Stredet er senere oppkalt etter Bering: Beringstredet.

 
Berings død
 
Kart fra etter Berings ekspedisjoner
 
Moderne sjøkart over Beringstredet

Andre Kamtsjatka-ekspedisjon rediger

I 1740 dro han ut på nok en ekspedisjon på i området for blant annet å finne Amerika. De la ut i skipene «Svjatoj Pjotr» (St. Peter) og «Svjatoj Pavel» (St. Paul) fra byen som i dag er oppkalt etter skipene, Petropavlovsk. Ekspedisjonen støtte på store problemer og allerede etter 16 dager kom skipene fra hverandre i en storm.

På vei tilbake fra Alaska i 1741 strandet skipet på det som nå heter Beringøya på posisjon 67 grader N og 170 grader V. På dette tidspunktet var forsyningene blitt så knappe at det hadde brutt ut skjørbuk blant besetningen på «Svjatoj Pjotr». Det var under denne strandingen at Bering den 16. juni 1741 skal ha oppdaget Mount St. Elias i Alaska, uten at han navngav det. Den tyske adjunkt Georg Wilhelm Steller foretok noen botaniske ekskursjoner.

Sykdommen mange var rammet av, begynte imidlertid å kreve liv. Mange, deriblant Bering, døde før man året greide å bygge opp igjen skipet av vrakrestene for å seile tilbake til Russland.

Ettermæle rediger

Med Berings død kom den store ekspedisjonen til en plutselig og utilfredsstillende avslutning.

Hans ferder fikk imidlertid meget stor betydning for utviklingen av Russlands makt i nordøstlige Asia. Til tross for dette ble han ikke like berømt som mange andre av de oppdagelsereisende som betød noe for landet. Dette skyldtes til en viss grad at makthaverne i Tsarrussland ikke gjerne ville la utlendinger få æren for nasjonens oppdagelser.[9]

Nå var Berings bragder, som var betydelige, ikke førstegangshendelser på to sentrale punkter. Han var ikke den første russer (eller person i russisk tjeneste) som fra asiatiske side fikk Nord-Amerika i øyensyn – det var det Mikhail Gvozdev som gjorde i 1730-årene, og heller ikke den første russer som passerte gjennom det strede som nå bærer hans navn – det var den relativt ukjente ekspedisjon på 1600-tallet som ble ledet av Semjon Dezjnjov.

Berings levninger rediger

Danske arkeologer fant Vitus Berings levninger på Beringøya i 1991.

Gatenavn rediger

Vitus Jonassen Bering er hedret med Berings gate i Bekkefaret (Stavanger).

Referanser rediger

  1. ^ a b Den Store Danske Encyklopædi[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ gcaptain.com[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Nordisk familjebok[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Dansk biografisk leksikon[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Salmonsens konversationsleksikon[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Q100400780, kildekvalitet uspesifisert kalender, antatt gregoriansk[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ blog.yovisto.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ escholarship.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d Bent Blüdnikow (12. juli 2004). «Fra Horsens til verdens ende». Berlingske Tidende. Besøkt 29. juli 2010. 

Litteratur rediger

  • V. Andreev: «Dokumenty po ekspeditsii kapitan-komandora Beringa v Ameriku v 1741 g», i: Morskoi sbornik, No. 5, St. Petersburg, 1893.
  • Aleksandr I. Andreev [Andrejev]: «Ekspeditsija Beringa», i: Izvestiia VGO, tom 75, vyp. 2, Leningrad, 1943, s. 3–44.
  • Karl Ernst von Baer: «Bering i Tsjirikov», i: Russkii invalid, nos. 121–123, St. Petersburg, 1849.
  • Nikolai K. Chukovskii: Bering: Biografiia, Pacific Northwest Quarterly, Vol. XXXVIII, 1961.
  • Raymond H. Fisher: Bering’s Voyages, Whither and Why, 1977.
  • Orcutt William Frost: «Bering: The Russian Discovery of America», Pacific Northwest Quarterly 86, No. 1, Winter, 2003.
  • Frank A. Golder: Bering’s Voyages. An Account of the Efforts of the Russians to determine the Relation of Asia and America, 2 vols., Polar Geography and Geology 7 (July-September), 1922–1925.
  • Peter Lauridsen: «Vitus J. Bering og de russiske Opdagelsesrejser fra 1725–43», København 1885, American Anthropology 87, No. 4 (December), 1985 (online).
  • V. D. Lenkov, Silantev: «The Komandorskii Camp of the Bering Expedition», edited by O. W. Frost, translated by Katherine L. Arndt, American Anthropology 87, No. 4 (December), 1992.
  • Georg Wilhelm Steller: Reise von Kamtschatka nach Amerika mit dem Commandeur-Capitän Bering, St. Petersburg 1793, herausgegeben von P. S. Pallas (online); Nachdruck als (Historische Schiffahrt, Band 72) beim Salzwasser, Bremen 2009, ISBN 978-3-86195-056-1.
  • P. Werner Lange: Zum Land hinter den Nebeln. Das Leben des Vitus Bering und die zwei Kamtschatka-Expeditionen, VEB F. A. Brockhaus Verlag, Leipzig 1985

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vitus_Bering&oldid=23029440»