Vikarbyrådirektivet

Vikarbyrådirektivet, direktiv om arbeidsleie, EU-direktiv 2008/104/EF ble vedtatt av EU i november 2008. Direktivet ble offentliggjort i Official Journal 5. desember 2008.

EU-direktiv
2008/104/EF
Directive 2008/104/EC of the European Parliament and of the Council of 19 November 2008 on temporary agency work
Bakgrunn
EØS-relevant tekst
EØS-komitevedtak		149/2012
Annen lovgivning
Status: Gjeldende lovgivning

Direktivet får anvendelse for arbeidstakere som har inngått en arbeidsavtale eller et ansettelsesforhold med et vikarbyrå og som leies ut til en virksomhet (innleier) for midlertidig å utføre arbeid under dennes ledelse og kontroll. Formålet med direktivet er å garantere et minimum av effektiv beskyttelse for vikarer og annen midlertidig, innleid arbeidskraft, samt å bidra til utviklingen av sektoren for vikarer og annen midlertidig bemanning som en fleksibel mulighet for både arbeidsgivere og arbeidstagere.

Artikkel 1 – Andvendelsesområde

Direktivet får anvendelse for arbeidstakere som har inngått en arbeidsavtale eller et ansettelsesforhold med et vikarbyrå og som leies ut til en virksomhet (innleier) for midlertidig å utføre arbeid under dennes ledelse og kontroll. Trekantforholdet mellom en arbeidstaker, et vikarbyrå og en innleier er med andre ord en forutsetning for at direktivet skal komme til anvendelse. Innleie fra virksomhet som ikke har som formål å drive utleie, jf. arbeidsmiljøloven § 14-13, faller utenfor direktivets anvendelsesområde. Det går frem av definisjonen av vikarbyrå, se punktet nedenfor om definisjoner. Direktivet gjelder både for offentlige og private virksomheter som utøver økonomisk aktivitet, uavhengig av om virksomheten opererer med et formål om å oppnå gevinst.

Artikkel 2 – Formål

Formålet med direktivet er flere. Det tar sikte på å beskytte arbeidstakere som leies ut av et vikarbyrå gjennom prinsippet om likebehandling av innleide arbeidstakere. Videre skal vikarbyråer anerkjennes som arbeidsgivere.

Artikkel 4 – Restriksjoner og forbud

Ifølge artikkel 4 kan forbud mot og restriksjoner på anvendelsen av innleid arbeidskraft begrunnes i allmenne hensyn, særlig beskyttelse av de innleide arbeidstakerne, krav til helse og sikkerhet på arbeidsplassen eller i behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked og forebygge misbruk.

Artikkel 5 – Prinsippet om likebehandling

Etter likebehandlingsprinsippet skal den innleide arbeidstakeren minst ha de betingelsene som om hen hadde blitt ansatt direkte av virksomheten til å utføre det samme arbeidet. Likebehandlingen begrenser seg imidlertid til de vesentlig arbeids- og ansettelsesvilkår slik disse er definert i artikkel 3 bokstav f. Vurderingen skal gjøres ut fra den tenkte situasjonen at arbeidstakeren ikke er innleid til virksomheten, men ansatt i den. Spørsmålet er da hvilke arbeids- og ansettelsesforhold arbeidstakeren ville hatt krav på i den hypotetiske situasjonen. Det er adgang til å behandle arbeidstakere ulikt, basert for eksempel på ansiennitet, men forskjellsbehandlingen kan ikke baseres på om arbeidstakere er innleid eller ansatt.

Artikkel 6 – Informasjon om ledige stillinger, adgang til kollektive fasiliteter og etterutdannelse

Bestemmelser som konkretiserer likebehandlingsprinsippet. Bestemmelsene har til formål å forbedre rettighetene til arbeidstakere som blir leid ut fra et vikarbyrå. Artikkel 6 nr. 1 gjelder disse arbeidstakernes rett til informasjon om ledige stillinger i virksomheten som leier dem inn. Artikkel 6 nr. 2 forbyr klausuler som skal hindre at den utleide arbeidstakeren inngår en arbeidsavtale med innleier etter at oppdraget for vikarbyrået er avsluttet. Artikkel 6 nr. 3 forbyr at vikarbyrået krever betaling av arbeidstakere som etter å ha vært leid ut blir ansatt hos innleier. Artikkel 6 nr. 4 sikrer innleide arbeidstakere tilgang til eventuelle kollektive goder som kantine, barnepass og transporttjenester hos innleier på samme vilkår som virksomhetens ansatte. I tillegg skal medlemsstatene etter artikkel 6 nr. 5 treffe passende tiltak eller fremme dialog mellom arbeidslivets parter hva gjelder vikarbyråansattes karriere- og sysselsettingsmuligheter, samt deres adgang til utdannelsesaktiviteter.

Artikkel 7 – Vikarbyråansattes representasjon

Representasjon og spørsmålet om hvor de ansatte i vikarbyråene skal telle med der reglene om ansatterepresentasjonen forutsetter et visst antall arbeidstakere. Bestemmelsen gjelder bare i organer til representasjon av arbeidstakerne i virksomheten. Direktivet oppstiller tre ulike modeller for hvordan vikarbyråansatte skal telle med. Enten kan de telles med i vikarbyrået, og representeres der, jf. artikkel 7 nr. 1, eller så kan de telles med og representeres hos innleier, jf. artikkel 7 nr. 2. Direktivet åpner i tillegg for at de vikarbyråansatte kan telles med både hos innleier og i vikarbyrået, jf. artikkel 7 nr. 3.

Artikkel 8 – Informasjon til arbeidstakernes representanter

Når det i en virksomhet redegjøres for sysselsettingssituasjonen til bedriftsorganer representert av arbeidstakere i henhold til nasjonale regler og direktivet om informasjon og drøfting, skal det etter artikkel 8 også legges frem egnet informasjon om virksomhetens bruk av innleid arbeidskraft.

Reaksjoner fra europeisk fagbevegelse

Europeisk fagbevegelses holdning til innføringen av vikarbyrådirektivet varierer. Enkelte hevder det er en stor seier for europeisk fagbevegelse, andre fremhever det motsatte.

Reaksjoner fra norske politiske partier og fagbevegelse

Blant de politiske partiene i Norge har Arbeiderpartiet, Høyre, FrP, Venstre og KrF gitt sin støtte til implementering, mens Senterpartiet, SV og Rødt har markert seg som motstandere av direktivet. Regjeringen varslet 7. mars 2012 at den vil innlemme direktivet i EØS-avtalen.

I Norge har LO, Unio og YS motsatt seg innføring av direktivet av frykt for negative konsekvenser for faste ansettelser i Norge.

LOs syn

LO støttet først en implementering av direktivet på betingelsen av at regjeringen stilte opp med en tilstrekkelig tiltakspakke og ivaretok likebehandlingsprinsippet., men gikk tilbake på dette etter at skepsisen vokste blant mange av forbundene. LO-sekretariatet valgte derfor 30. januar 2012 ikke å gå inn for en implementering.

Hovedargumentet når det gjelder LOs motstand mot direktivet, er at det vil føre til økt bruk av vikarer, noe som igjen vil redusere antallet faste ansatte. LO mener at selv om direktivet gir vikarene rett til samme lønn som de fast ansatte, så vil vikarer selvsagt aldri ha den samme stillingsbeskyttelse som fast ansatte. LO skriver i ett av sine svar på høringsbrevet at organisasjonen kan støtte implementering av direktivet dersom en rekke lovendringer som organisasjonen foreslår, blir vedtatt.

LO-forbundet Fellesforbundet som først ga uttrykk for at de fryktet økt bruk av vikarer, færre faste ansettelser og mindre makt til fagforeningene, endte (oktober 2010) med å støtte direktivet på grunn av likebehandlingsprinsippet.

Arbeiderpartiets syn

Arbeidsdepartementet har lagt til grunn at dagens regler om innleie og midlertidige ansettelser kan beholdes som de er i arbeidsmiljøloven.

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har uttalt at regjeringens standpunkt er at faste stillinger skal være hovedregelen, og at hun til tross for ulike syn på hvordan vikarbyrådirektivet vil slå ut ikke er i tvil om det vil være et positivt direktiv for arbeidstakere i Norge.

Arbeiderpartiets arbeidspolitiske talskvinne, Anette Trettebergstuen mener heller ikke at det er noen grunn til bekymring angående lemping på arbeidsmiljøloven, og har vist til at åtte land fortsatt har begrensninger for midlertidig arbeidskraft, og har beholdt disse etter å ha innført direktivet.

I tillegg til regjeringens jurister og arbeidsdepartementet har også senter for europarett, en rekke private advokatkontorer, LOs juridiske avdeling og flere andre sagt klart at de norske reglene som begrenser bruk av vikarbyråer fint kan beholdes.

Den norske regjeringens tiltakspakke

Etter innspill fra LO og andre organisasjoner sendte regjeringen i desember 2011, i tillegg til direktivet, ut en tiltakspakke på høring.

Tiltakspakken inneholder forslag om:

• Solidaransvar: Innleievirksomheten får solidaransvar for vikarbyråets plikt til å dekke lønn og annen godtgjøring etter likebehandlingsprinsippet i vikarbyrådirektivet.
• Opplysningsplikt overfor vikarer: Vikarbyrået får plikt til å opplyse sine ansatte om grunnlaget for lønnsfastsettelsen knyttet til innleieforholdet.
• Opplysningsplikt overfor innleievirksomheten: Vikarbyrået får plikt til å opplyse innleievirksomheten om de vilkår som avtales mellom vikarbyrået og den som leies ut.
• Opplysningsplikt overfor vikarbyrå: Innleievirksomheten får opplysningsplikt overfor vikarbyrået om de opplysninger som er nødvendig for at vikarbyrået skal kunne ivareta kravet om likebehandling.
• Arbeidstidsansvar for innleier: Ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven som klargjør at innleievirksomheten, i tillegg til vikarbyrået, har ansvar for å påse at arbeidstidsreglene overholdes.
• Drøftingsplikt for innleier: Lovfestet drøftingsplikt for innleievirksomheten med de tillitsvalgte om bruk av innleie.
• Arbeidstilsynet håndhever drøftingsplikten: Arbeidstilsynet skal håndheve den nye drøftingsplikten.
• Kollektiv søksmålsrett vurderes: Det er ønskelig å få vurdert nærmere spørsmålet om kollektiv søksmålsrett for tillitsvalgte, som ledd i gjennomgangen av håndhevingen av alvorlige brudd på arbeidsmiljøregelverket varslet i arbeidslivsmeldingen. Dette arbeidet starter opp i første halvår 2012.
• Bemanningsregisteret evalueres: Bemanningsregisteret, som ble innført i 2009, evalueres i 2012.

Etter høringen la Regjeringen fram en lovproposisjon. Stortinget sluttet seg til forslagene 29. mai 2012.