Vickers Viscount
Vickers Viscount var et mellomdistanse-passasjerfly med turboprop-motorer som ble introdusert i 1953 av Vickers-Armstrong. Det var det første av sitt slag som turboprop passasjerfly, og det skulle vise seg å bli et av de mest vellykkede førstegenerasjons etterkrigsfly. Det ble bygget i 445 eksemplarer og var godt likt av passasjerene som et støysvakt og vibrasjonsfritt fly med større vinduer enn det man finner i mer moderne fly.
| Model 800 | |||
|---|---|---|---|
 Vickers Viscount Model 701 fra Cambrian Airways ved Bristol Airport i 1963. | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Passasjerfly | ||
| Produsent | Vickers-Armstrong | ||
| Første flyvning | 16. juli 1948 | ||
| Antall produsert | 445 | ||
| Passasjerer | 32–75 | ||
| Mannskap | 2–4 | ||
| Spesifikasjoner | |||
| Lengde | 26,11 m | ||
| Høyde | 8,15 m | ||
| Vingespenn | 28,56 m | ||
| Vingeareal | 89 m² | ||
| Egenvekt | 18 815 kg | ||
| Vekt (lastet) | 32 786 kg | ||
| Motorer | 4× Rolls-Royce Dart RDa.7/1 Mk 525 Turboprop (1 566 kW hver) | ||
| Topphastighet | 566 km/t | ||
| 7 620 m | |||
| Rekkevidde | 2 790 km | ||
Historie rediger
Den opprinnelige konstruksjonen var et resultat av Brabazon-komiteens type IIB konstruksjon for et mindre mellomdistansefly med turboprop-motorer, med trykk-kabin for ruter med liten trafikk, med plass til 24 passasjerer og rekkevidde opp til 2,800 km med en hastighet på 322 km/t. British European Airways (BEA) deltok i utformingen av prosjektet og bad om at flyet skulle være istand til å frakte 32 passasjerer, men ellers uendret i konstruksjonen.
En type IIA skulle være en versjon med stempelmotorer og ble bygget under navnet Airspeed Ambassador.
Resultatet Vickers Type 630 ble fullført ved Vickers Brooklands fabrikker i 1945, et fly med plass til 32 passasjerer utstyrt med 4 Rolls-Royce Dart motorer med en forbedret marsjfart på 443 km/t. Bygging av to prototyper ble satt i gang i mars 1946, Opprinnelig skulle flytypen hete «Viceroy», men man måtte skifte navn etter at India ble selvstendig stat i 1947.
Prototypen, modell 630, fløy første gang 16. juli 1948. Den andre prototypen ble bygget med to Rolls-Royce Tay turbojet motorer i stedet for de fire Dart-motorene. Den første prototypen fikk luftdyktighetsbevis 15. september 1949, og den 27. juli 1950 ble flyet tatt i bruk av BEA for å gjøre flyvere og bakkemannskap fortolige med det nye flyet.
Det viste seg snart at konstruksjonen, for lavt passasjertall og for lav hastighet gjorde flytypen ulønnsom for ruteflyvning.
Konstruksjonen gikk tilbake til tegnebordet og gjenoppsto som et større «Type 700» med plass til 48 (i enkelte kabinversjoner 53) passasjerer, og med en marsjfart på 496 km/t. Den nye prototypen fløy første gang 28. august 1950. British European Airways bestilte 20 V.701s, og straks etter fulgte andre flyselskaper opp med sine ordre.
BEA fikk sitt første turboprop i januar 1953, og i april kom verdens første turboprop-fly i regulær trafikk.
Tre år senere så vant Viscount transport-klassen i det 19,903 km lange løpet fra London til Christchurch, New Zealand. Flyet holdt en gjennomsnittsfart på 515 km/t. Den krysset målstreken ni timer før den nærmeste konkurrent, en Vickers Vicounts fra New Zealands National Airways Corporation.
Model 700D fikk kraftigere motorer og Model 724 nytt brenselssystem og cockpit for to piloter, samt økt vekt.
Den siste store forandring kom med Type 800 Super Viscount, som ble forlenget 1.2 m med kapasitet for inntil 71 passasjerer. Det var planlagt en ytterligere utvidelse/forlengelse, men Vickers lanserte denne som en ny type (Vanguard).
Flyet fortsatte i tjeneste hos BEA og British Airways frem til 1980-tallet, noen gikk inn i charter-trafikken til British Air Ferries (senere British World). De siste britiskeide fly ble solgt til Sør-Afrika hvor et lite antall fremdeles er i bruk.
Varianter rediger
Antall fly som ble bygget er oppgitt med forskjellige tall: Engelsk Wiki oppgir antallet til 445. Nettstedet Airliners.net 436. Trolig er det riktige tallet 440 eksemplarer:
Så sent som i 2004 var fortsatt 3 Viscounts i bruk, alle i Afrika og 23 eksemplarer bevart i forskjellige museer.
- 630 – Prototypen – 2 stk.
- 700 – første produksjonsutgave, 1,381 hk motor – 287 ble bygget
- Av disse bl.a.
- 724 – 15 solgt til Trans Canada Airlines (TCA) of Canada, spesialdesignet for kaldt klima.
- 745 – 60 solgt til Capital Airlines, USA
- 757 – 35 solgt til Trans Canada Airlines med kraftigere 1,600 hk Dart 510 motorer
- 771D 197 i en forbedret utgave av 770D
- 800 – 67 av en versjon hvor skroget ble skroget forlenget med 1.2 m
- 810 – 84 av denne versjonen med 1,991 hk motorer
Spesifikasjoner (Model 800) rediger
Generell karakteristikk rediger
- Mannskap to flygere + cabin besetning
- Kapasitet: 75 passasjerer
- Lengde: 26.11 m
- Vingespenn 28.56 m
- Høyde: 8.15 m
- Vingeflate 89 m²
- Vekt
- Tomvekt 18,815 kg
- Lastet (kg)
- Max takeoffvekt : 32,786 kg
- Motorer: 4x Rolls-Royce Dart RDa.7/1 Mk 525 turboprop, 2,100 hk hver
Ytelse rediger
- Maks. fart: 566 km/t
- Rekkevidde: 2,790 km
- Marsjhøyde: 7620 m
- Stigeevne: ( m/min)
Militærutgaver levert til rediger
- Australia, Brasil, Kina, India, Oman, Pakistan, Sør-Afrika, Tyrkia, Flere av disse som VIP-versjon.
Viscounts i Norge rediger
Det har vært registrert syv Vickers Viscount i Norges luftfartøyregister. Seks fly eid av Fred. Olsens flyselskap. Braathens SAFE bestilte en (LN-SUN) men tok den ikke i bruk.
- LN-FOF
- LN-FOH, registrert 25. april 1957
- LN-FOI, anskaffet 28. juni 1957
- LN-FOM, anskaffet 30. april 1957
- LN-FOK, anskaffet 16. august 1957
- LN-SUN, bestilt av Braathes SAFE 1954. Registrert på norsk register, men ikke tatt i bruk.
LN-FOI og LN-FOM ble begge utleid til SAS i 1961 og malt i SAS-farger, men uten vikingnavn. LN-FOK ble utleid til SAS i overgangen 1961-62, men opererte i Fred.Olsen Flyselskaps farger. De ble brukt på innenlandsrutene Oslo-Bodø og Oslo-Bergen.
British European Airways brukte flyet på 1950- og 1960-tallet i sin rute til Stavanger og Oslo hvor den avløste Vickers VC.1 Viking og ble etterfulgt av Airspeed Ambassador.
Flugfélag Íslands brukte Vickers Viscount mellom Reykjavik og Skandinavia hvor den etterfulgte selskapets DC-4 Skymaster. Et av selskapets Viscount (TF-ISU) styrtet under innflyvning til Oslo (Nesøya-ulykken).