Vetus Latina
Vetus Latina, gammel latin, er en fellesbenevnelse for den store gruppen av latinske bibeloversettelser som hadde vært i bruk siden det 2. århundre fram til Hieronymus' standardiserte og autoriserte latinske oversettelse Vulgata kom i det 5. århundre.
Med kristendommens utbredelse i Romerriket var det blitt mer og mer vanlig med latinske oversettelser i stedet for de greske som hittil hadde blitt benyttet. I Nord-Afrika, Spania, England, Gallia og Germania fantes derfor et utall av latinske bibeloversettelser, ofte av sterkt varierende karakter og kvalitet – og ofte oversettelser som var foretatt av de lokale lærde.
Derfor var det også ofte uoverensstemmelser mellom de forskjellige oversettelsene.
De eldste av disse latinske oversettelsene finner man ikke i Rom, som man ellers kunne forvente, men i de romerske provinsene i det nordlige Afrika hvor spesielt Cyprianus, biskop i Karthago, var med til å spre det latinske språk. I Rom var språket blant de kristne gresk helt opp til det 3. århundre. Paulus skrev f.eks. sine brev på gresk, og flertallet av de romerske biskopene snakket gresk.
I Torino i Italia finnes i dag fragmenter av en kopi fra den bibelen Cyprianus benyttet. Den kalles Codex Bobbiensis, og inneholder bruddstykker av Markusevangeliet og Matteusevangeliet. I Paris finnes fragmenter av Johannes' åpenbaring og Apostlenes Gjerninger fra samme bibel. De kalles Codex Floriacensis. Endelig finnes det i Trento Codex Palatinus, et skrift fra det 5. århundre som også er av nordafrikansk opprinnelse.
Et annet interessant vetus latina-skrift er Codex Colbertinus, som også bærer preg av den nordafrikanske innflytelsen. Disse afrikanske biblene er spennende. Dels kan de fortelle oss om den tidlige kristendommens utbredelse i Nord-Afrika, og dels kan de gi viktige opplysninger om de greske skriftene de er oversatt etter.
De er, om enn indirekte, de tidligste øyenvitner til de originale greske skriftene, og dermed tettere på forfatterne enn de biblene som kom i kjølvannet av Vulgata. Ofte kan de tidsbestemmes meget nøyaktig, idet man har kjenskap til de biskoppene og kirkefedrene som benyttet dem.
Mange av de senere greske og latinske oversettelsene mangler geografiske referanser og tilknytning til enkeltpersoner.
I det 4. århundre og 5. århundre ser man de første europeiske latinske oversettelser, Codex Vercellensis og Codex Veronensis, fra henholdsvis Vercelli og Verona. Dette er to interessante bibler ut fra både historisk og religiøs betydning.
Med Vulgata fikk man så i det 5. århundre et felles skrift, som hurtig bredte seg i den kristne verden, og som med tiden ble benyttet til oversettelser til lokale språk.