Ved monsieurs avskjed

Ved monsieurs avskjed (On Monsieur’s Departure) er et elisabethansk dikt som er tradisjonelt tilskrevet dronning Elisabeth I selv, men det er ikke kjent med sikkerhet hvem som egentlig skrev det. Det er komponert i form av en meditasjon over at dronningens ekteskapsforhandlinger med François, hertug av Anjou, feilet.

Dronningen av England, gravering fra 1675.

Den elisabethanske tiden så framveksten av engelsk renessanse og som en følge av denne kjente personer som Edmund Spenser, Francis Bacon, og William Shakespeare.

Elisabeth I, dronning av England, var uvanlig godt utdannet for en person av hennes tid, og hun skrev flere dikt som synes å ha vært basert på hennes eget liv i en tidsalder da høvisk kjærlighet var en europeisk litterær tradisjon. Ved monsieurs avskjed er en fortelling hvor persona har blitt et offer for ikke gjengjeldt kjærlighet.

Ved monsieurs avskjed rediger

 I grieve and dare not show my discontent,
I love and yet am forced to seem to hate,
I do, yet dare not say I ever meant,
I seem stark mute but inwardly do prate.
I am and not, I freeze and yet am burned,
Since from myself another self I turned.

My care is like my shadow in the sun,
Follows me flying, flies when I pursue it,
Stands and lies by me, doth what I have done.
His too familiar care doth make me rue it.
No means I find to rid him from my breast,
Till by the end of things it be supprest.

Some gentler passion slide into my mind,
For I am soft and made of melting snow;
Or be more cruel, love, and so be kind.
Let me or float or sink, be high or low.
Or let me live with some more sweet content,
Or die and so forget what love ere meant.
 

 
Elisabeth I (1533–1603), den antatte forfatteren av diktet
 
François, hertug av Anjou (Alençon) (1555-1584), en mulig ektemann av Elisabeth, og den monsieur i tittelen.

Analyse rediger

Det første verset mener Elisabeth at hun skjuler en sterk sorg og kjærlighet (for François) ved isteden å framvise kulde og motvilje. Denne framvisningen kan han vært ment å behage hennes undersåtter, eller redde hennes stolthet da ideen om hennes ekteskap med François ikke var et populært valg blant hennes undersåtter. Uansett, hun har snudd, eller er i ferd med å snu, fra hennes tidligere (og mer naturlige) selv (eller oppførsel) til noe annet.

I andre vers uttrykkes hennes ulykke. Den er hennes faste følge, hun har aldri fått den til å forsvinne, og hun føler at kun døden kan forvise den.

I tredje vers ber Elisabeth om mindre intense følelser, sier hun er skjør. Hun ønsker at François var mindre vennlig slik at hun lettere kan overkomme hva hun føler. Den fjerde linjen betyr enten at hun ønsker at hun kan føle godt eller dårlig, noe som synes å motsi første linje, eller at hun ønsker at hun vise (og offentliggjøre) disse følelsene på riktig vis. Sluttligen, hun sier at hun kan ikke bli lykkeligere, hun vil like å dø slik at tanker om kjærlighet ikke lenger vil plage henne. Hun tviler at hun vil noen gang bli tilfreds i henhold til kjærlighet. Om hun virkelig vil dø eller sier det for dramatisk effekt er uklart, og likeledes er diktets oppriktighet også tilsvarende uklart.

Sammenligninger rediger

Dette diktet skiller seg fra dikt som «My Lute, Awake!», skrevet av sir Thomas Wyatt, fra samme tidsepoke. Mens de begge portretterer ugjengjeldt kjærlighet er de gitt på forskjellig vis. Elisabeth deler ansvaret med hennes kjæreste og er selv vitende om hans smerte. I Wyatts dikt overlater dikteren all skyld på den kvinne han begjærer og ønsker henne ikke det godt.

Tema rediger

Elisabeth uttrykker følelsen sorg som kommer til overflaten fra denne desillusjonering, men forstår også den andres perspektiv. Hennes dilemma undertrykker hennes følelser. Diktet er uttrykt i en sorgtung tone, og således skaper en følelse av medynk hos tilhørerne eller leseren, særlig i den avsluttende linjen: «Or die and so forget what love ere meant» (18). («Eller død og slik glemme hva kjærlighet betyr»)

Populærkulturen rediger

Tredje episode av BBCs drama Elizabeth R, som forteller om dronningens frieri, hadde tittelen «Shadow in the Sun» (Skygge i solen), en referanse til diktet. Ved episodens avslutning komponerer Elisabeth (Glenda Jackson) diktet mentalt mens hun ser på at hennes frier forsvinner.

Utvalgte linjer fra diktet har blitt tilpasset og satt musikk til av Michael Phipps og sunget av musikkgruppen Mediaeval Baebes for lydsporet til et senere BBC-drama kalt The Virgin Queen (Jomfrudronningen).

I TV-stasjonen Channel 4s drama Elisabeth I, hvor Helen Mirren spilte dronningen, blir diktet gitt til François, hertug av Anjou, når han forlater henne, og mens han leser det ombord i skipet er det Elisabeths stemme som deklamerer det over scenen.

Litteratur rediger

  • Applebee, Arthur N., et al.: The Language of Literature – British Literature. Boston: McDougal Littell, 2000.