Vavtrudnesmål (norrønt: Vafþrúðnismál) er et av diktene i den norrøne diktsamlingen Den eldre Edda og handler om Odins ferd til jotnen Vavtrudne for å få rede på hvem av de to som er den klokeste. Diktet er tatt med blant de 32 Edda-diktene i manuskriptet Codex Regius. Det regnes blant kunnskapsdiktene i Edda, i motsetning til heltediktene[1]

Odin og Frigg, tegning av Lorenz Frølich, 1895
Odin og Vavtrudne, tegning av Lorenz Frølich, 1895

Handling rediger

Diktet kan deles i tre deler. Det innledes med en samtale mellom Odin og hans hustru Frigg om at Odin må oppsøke jotnen Vavtrudne for å finne ut om han er like klok og kunnskapsrik som Odin selv. Frigg råder ham fra å dra, men Odin må dra for han tåler ikke tanken på at noen er hans jevnbyrdige i kløkt.

Etter de fem innledende vers drar Odin til jotnens hall og presenterer seg for Vavtrudne som «vandreren» («Gagnráðr») og de går i gang med å spørre hverandre ut om navn på ulike mytologiske figurer og andre mytologiske forhold. Ingen klarer å sette den andre fast, og i diktets siste del er det Odin som stiller spørsmålene. Til slutt må vandreren stille spørsmål om hva Odin hvisket sin sønn Balder i øret da han ble båret til likbålet. Her måtte Vavtrudne gi opp, for det visste ingen. Samtidig forsto nå Vavtrudne hvem han samtalte med – ingen andre enn den som selv hvisket det kunne vite svaret. «Ingen det véd, hvad i øre du, sagde din søn i old;»[2]. Finnur Jónsson hevder at Vavtrudne måtte dø for dette, jamfør jotnens sluttord i siste vers «med feig (til døden hjemfalden) mund jeg, mælte min visdom og om Ragnarok. Øved mod Oden, jeg min ordkløgt nu, evig du visest er!»

Diktets opprinnelse rediger

Diktet antas å være nedskrevet rundt 1270[3], men er sannsynligvis diktet tidligere og overlevert muntlig. Den islandske filologen Fínnur Jónsson tidfester diktet til 10. århundre ut fra det fullstendig hedenske innholdet[4]. Jónsson tidfester det nærmere til å være relativt gammelt og fra århundrets første del ut fra at det nevner at jotnenes stamfar hadde seks hoder. I yngre Edda-dikt, som Hymeskvadet, hadde jotnene opptil 900 hoder[5].

Versemål rediger

Diktet har 55 vers og regnes for å være fullstendig bevart[6]. Diktet er skrevet i versemålet ljodahått (norrønt: ljóðaháttr) med seks linjers vers i to seksjoner hvor det er to kortlinjer fulgt av en langlinje. Det er benyttet stavrim. Jónsson regner diktet som «i teknisk henseende fortræffeligt» med god evne til å karakterisere personene med få ord og holde fast ved personkarakteristikkene. Diktet er oversatt både til riksmål (av Gustav Antonio Gjessing) og til nynorsk (av Ivar Mortensson-Egnund).

Ráð þú mér nú, Frigg,
alls mik fara tíðir
at vitja Vafþrúðnis;
forvitni mikla
veð ek mér á fornum stöfum
við þann inn alsvinna jötun.[7]

Referanser rediger

  1. ^ Harald Beyer (1963): Norsk litteraturhistorie, Oslo, s 24
  2. ^ Vavtrudnesmål, 55. vers e. Guðni Jónsson
  3. ^ Encyclopædia Britannica, Codex Regius
  4. ^ Finnur Jónsson (1907): Den islandske litteraturs historie, København, s. 47
  5. ^ Finnur Jónsson (1907): Litteraturhistorie, bd. 1
  6. ^ Finnur Jónsson (1907), s 46
  7. ^ Vavtrudnesmål, 1. vers etter Guðni Jónsson. («Raad mig nu, Frigg! fare at gjeste, jeg Vavthrudne vil; gammel visdom, gad jeg vel friste, med alkloge jotun.»)

Eksterne lenker rediger