Vannrakett
En vannrakett er en rakett der indre overtrykk presser vann ut av en beholder og skaper skyvekraft. Den fungerer som alle andre raketter etter reaksjonsprinsippet. I praksis finnes både kaldtvanns- og varmtvanns/dampraketter. Mens de enkle selges som leketøy eller kan lages «på gutterommet», er damputgaven laget for seriøs forskning. For begges vedkommende gjelder at energien må medbringes i fysisk form og ikke som kjemisk, og som for kaldtvannsutgaven også må tilføres fysisk som trykkluft.
Kaldvannsrakett rediger
Denne er i prinsippet en enkel beholder som fylles delvis med vann, og fylles videre med trykkluft. Når utløpsdysen åpnes, støtes vannet ut, og raketten stiger av reaksjonskraften. Siden effektiviteten er liten, har den kun anvendelse som leketøy eller som demonstrasjon og anskueliggjøring av reaksjonskraft.
Selveksperimentering kan foregå ved å bruke mineralvannsflasker, som skal tåle trykk inntil 42 bar for gjenbruksflasker «med fus». Forholdet mellom luft og vann er optimalt når 1 av 3 deler er vann. Halsen i flasken er ikke noen optimal dysekonstruksjon, så store høyder er ikke å vente.
Risikoen for å skade noen ved retur til bakken er minimal, mens skyvekraften og tyngden de første metrene etter start er sterk nok til å skade.
Varmtvannsrakett rediger
Varmtvannsraketten eller damptrykkraketten er en vannrakett, som oftest med innebygd varmeelement, som støter fra seg overopphetet vann, som blir til damp ved passering av dysen. Konstruksjonen må tåle stort trykk og høye temperaturer, og dysen er konstruert etter vanlige prinsipper for optimal effekt.
Denne raketten ble utviklet som starthjelp og til eksperimentformål. Den er mer effektiv enn kaldtvannsutgaven ved at skyvekraften holder seg tilnærmet konstant hele tiden. Disse rakettene er vanligvis utstyrt med fallskjermretur, og kan normalt brukes flere ganger. Kjemisk drevne raketter er de beste m.h.t. ytelse, men er vesentlig dyrere i drift og vedlikehold.