Van Johnson
Charles «Van» Dell Johnson (1916–2008) var en amerikansk skuespiller. Johnson begynte sin karriere i revyer på Broadway. Hans filmdebut i 1941 var Murder in the Big House. Han var mest populær på begynnelsen av 1940-tallet. Med sitt røde hår, blå øyne og fregner var han en «svigersmorsdrøm» og ble dyrket av horder av tenåringsjenter, som skrek og besvimte ved bare et blikk fra ham.
| Van Johnson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Charles Van Dell Johnson 25. aug. 1916[1][2][3][4]  Newport i Rhode Island, USA | ||
| Død | 12. des. 2008[1][2][3][4] (92 år) Nyack i New York, USA | ||
| Beskjeftigelse | Skuespiller, danser, sanger | ||
| Utdannet ved | Rogers High School | ||
| Ektefelle | Eve Lynn Abbott Wynn (1947–1968; skilt) 1 datter og 2 stesønner | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Utmerkelser | Stjerne på Hollywood Walk of Fame | ||
| Aktive år | 1935–1992 | ||
| IMDb | IMDb | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Charles D. Johnson var det eneste barn av Loretta (neé Snyder) og Charles E. Johnson, en rørlegger og senere eiendomsmnegler. Faren var født i Sverige og kom til USA som barn. Moren var av bakgrunn Pennsylvania Dutch.[5] Moren hevdes å ha vært alkoholike, og hun forlot familien da han var liten, og han var ikke nært knyttet til sin far.[6]
Van vokste opp med sin far, og opptrådte i musikaler mens han fortsatt var skoleelev.
Karriere rediger
Etter en viss suksess på Broadway dro han til Hollywood med en kontrakt med Metro-Goldwyn-Mayer. Den høye, rødhårede skuespilleren nøt godt av det faktum at nesten alle etablerte stjerner på dette tidspunktet allerede tjenestegjorde i hæren. Johnson var imidlertid uegnet til tjeneste etter en ulykke med sin nære venn Keenan Wynn, og som etterlot ham med en metallplate i hodet.[7]
Han hadde en av sine første roller som erstatter for Lew Ayres i sykehusfilmserien Dr. Kildare sammen med Lionel Barrymore.
Johnsons gjennombrudd kom i 1943 med krigsfilmen Battle in the Clouds sammen med Spencer Tracy og Irene Dunne. I løpet av to år gikk han fra små biroller, som ofte var som «den snille nabogutten», til en av de ti mest inntjenende stjernene i filmindustrien. Studioet brukte ham ofte sammen med June Allyson og Esther Williams i overdådig produserte musikaler og romanser. I 1949 spilte han hovedrollen som Judy Garlands partner i Kvinnen er livets salt.
Med slutten av krigen var Johnson opprinnelig i stand til å opprettholde sin popularitet i noen år til. Da hun gikk merkbart tilbake på begynnelsen av 1950-tallet, vendte Johnson seg også til drama.
I 1954 spilte han en av sine beste roller overfor Humphrey Bogart i krigsdramaet Mytteriet på Caine og ble også sett i den musikalske tilpasningen Brigadoon overfor Gene Kelly. Etter utløpet av kontrakten med MGM kunne Johnson bare ses på kino i biroller eller middelmådige filmer, men i stedet ble han mer benyttet i produksjoner for fjernsyn, og hadde suksess på teater med blant annet musikalen The Music Man.[8]
Han spilte sine siste hovedroller i Hollywood på 1960-tallet og dukket opp i en rekke italienske filmer fra slutten av dette tiåret.
I 1976 ble Johnson nominert til en Emmy for sin rolle i TV-serien Fattige og rike, som forble den eneste anerkjennelsen i form av en stor filmpris i løpet av hans karriere. I tiden som fulgte, dukket han opp på TV sammen med Angela Lansbury i tre episoder av krimserien Jessica Fletcher, og på kino hadde han en birolle i Woody Allens tragikomedie Kairos røde rose. I 1992 spilte han sin siste filmrolle i thrilleren Three Days to a Kill sammen med Fred Williamson.
Familieliv, homofili rediger
Johnson giftet seg med Eve Lynn Abbott (1914–2004) i 1947, kort tid etter at hun hadde skilt seg fra Johnsons nære venn Keenan Wynn. Dette ekteskapet varte til 1961 og ga dem en datter. Ifølge Eve i 1999 ble det ekteskapet arrangert av MGM-sjef Louis B. Mayer for å tilsløre Johnsons homoseksualitet for offentligheten.[9]
Skuespilleren døde i 2008 i en alder av 92 år som en av de siste mannlige kinostjernene i sin tid. Johnson ble hedret en stjerne på Hollywood Walk of Fame på 6600 Hollywood Boulevard.
Filmografi (utvalg) rediger
Litteratur rediger
- Beecher, Elizabeth. Van Johnson: The Luckiest Guy in the World. Racine, Wisconsin: Whitman Publishing Co., 1947.
- Davis, Ronald. Van Johnson: MGM's Golden Boy. Jackson: University Press of Mississippi, 2001. ISBN 978-1-57806-377-2.
- Eyman, Scott. Lion of Hollywood: The Life and Legend of Louis B. Mayer. New York: Simon & Schuster, 2005. ISBN 978-1-43910-791-1.
- Wayne, Jane Ellen. The Leading Men of MGM. New York: Carroll & Graf, 2006. ISBN 0-7867-1768-8.
- Wynn, Ned. We Will Always Live in Beverly Hills: Growing Up Crazy in Hollywood. New York: William Morrow & Co., 1990. ISBN 0-517-10885-2.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Johnson, Van (25 August 1916–12 December 2008), actor, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 32135276, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Van Johnson Biography». Turner Classic Movies. Besøkt 28. oktober 2011.
- ^ Davis 2001, s. 7.
- ^ «Van Johnson | Biography, Movie Highlights and Photos | AllMovie». Besøkt 28. juni 2018.
- ^ «Van Johnson | Biography, Movie Highlights and Photos | AllMovie». Besøkt 28. juni 2018.
- ^ Evie Wynn Johnson.
Eksterne lenker rediger
- (en) Van Johnson på Internet Movie Database
- (sv) Van Johnson i Svensk Filmdatabas
- (da) Van Johnson på Filmdatabasen
- (fr) Van Johnson på Allociné
- (en) Van Johnson på AllMovie
- (en) Van Johnson hos Turner Classic Movies
- (en) Van Johnson hos The Movie Database
- (en) Van Johnson hos Internet Broadway Database