Forbundsdagsvalget i Tyskland 2009
Forbundsdagsvalget i Tyskland 2009, dvs. valget til den 17. tyske Forbundsdagen, ble gjennomført den 27. september 2009. Mens de to folkepartiene CDU og SPD fikk det dårligste valgresultatet på 60 år, endte de tre «småpartiene» FDP, Linke og Grüne opp med over 10 % oppslutning og tidenes beste resultat.
| 27. september 2009 | |||
|---|---|---|---|
| 622 mandater på valg, 312 trengs for flertall | |||
| Valgdeltakelse | 70,78 % av 62,17 millioner stemmeberettigede | ||
 |
 |
 |
|
| Leder | Angela Merkel | Frank-Walter Steinmeier | Guido Westerwelle |
| Parti | CDU/CSU | SPD | FDP |
| Mandater | 239
 13 |
146
 76 |
93
32 |
 |
 |
 |
|
| Leder | Gregor Gysi og Oskar Lafontaine | Renate Künast og Cem Özdemir | Jens Seipenbusch |
| Parti | Die Linke | Grüne | PIRATEN |
| Mandater | 76
22 |
68
17 |
0
 |
| Kansler | Angela Merkel / CDU/CSU | ||
| Ny kansler | Angela Merkel / CDU/CSU | ||
 | |||
.jpg)
Valget medførte at Angela Merkel (CDU) kunne fortsette som forbundskansler. Det konservative CDU brøt samarbeidet om storkoalisjonen med det sosialdemokratiske SPD og gikk i en ny koalisjon med det liberale FDP.
Kanslerkandidater rediger
I tysk politikk er det ikke vanlig at andre partier enn de to «folkepartiene» (i betydningen partier som ikke representerer særinteressene til snevre samfunnsgrupper), det kristelig-demokratiske CDU/CSU («unionen») på den ene siden, og det sosialdemokratiske SPD på den andre, kunngjør at de har en kanslerkandidat, siden de er de eneste partiene med reell sjanse til å få sin kandidat valgt til kansler. Det ligger ikke noe formelt i kandidatbegrepet, siden selve valget er et parlamentsvalg, men mye av den offentlige diskusjonen rundt et valg vil naturlig nok fokusere på hvem som vil danne regjering.
Angela Merkel (CDU/CSU) rediger
Sittende kansler og CDU-leder Angela Merkel var CDU og CSUs kanslerkandidat.
Merkel er utdannet fysiker og ble aktiv i politikk under den demokratiske revolusjonen i DDR i 1989. Hun satt i Helmut Kohls regjering på 1990-tallet, og ble valgt til Tysklands første kvinnelige kansler i 2005, som sjef for en koalisjonsregjering bestående av både CDU/CSU og SPD.
Frank-Walter Steinmeier (SPD) rediger
7. september 2008 vedtok SPD at sittende utenriksminister og visekansler Frank-Walter Steinmeier skulle være SPDs kanslerkandidat.
I forkant av dette var også partileder Kurt Beck og finansminister Peer Steinbrück nevnt av mange som aktuelle kandidater. Da valget falt på Steinmeier trakk Beck seg som partileder, på grunn av sin fallende popularitet. Steinmeier overtok midlertidig vervet som partileder.
Steinmeier er utdannet jurist og var i mange år en nær medarbeider av Gerhard Schröder, først i delstatspolitikken i Niedersachsen og siden som sjef for Kanzleramt i Schröders rødgrønne regjering. Han ble utenriksminister i Angela Merkels regjering i 2005, og ble i tillegg visekansler i 2007. Steinmeier regnes som en pragmatisk sosialdemokrat, og var en viktig arkitekt bak den rødgrønne regjeringens reformpolitikk. Han oppfattes også som en ganske teknokratisk politiker, og har ikke selv vært folkevalgt, men er bredt respektert, ikke bare i eget parti, som utenriksminister.
Konsekvenser rediger
I perioden 2005–2009 hadde de konservative (CDU/CSU) og sosialdemokratene (SPD) regjert sammen i en storkoalisjon. Bakgrunnen for at storkoalisjonen kom i stand var at partiet Die Linke, som ingen andre partier i Forbundsdagen ønsker å samarbeide med, havnet i vippeposisjon, slik at det verken til høyre eller venstre for midten var mulig å danne en regjeringskoalisjon på tradisjonelt vis.
CDU/CSUs foretrukne samarbeidspartner før valget var det liberale partiet, FDP. Etter deres tradisjonelle partifarger sort (CDU/CSU) og gul (FDP) kalles dette en sort-gul koalisjon. Disse hadde på føderalt nivå sist regjert sammen da Helmut Kohl var kansler 1982–1998.
CDU/CSU og FDP fikk tilsammen flertall i Forbundsdagen. Dette gjorde at Angela Merkel kunne fortsette som forbundskansler i en koalisjonsregjering, men denne gangen uten sosialdemokratene i SPD. I Angela Merkels andre regjering ble FDP-leder Guido Westerwelle visekansler og utenriksminister. FDP fikk fire andre plasser i regjeringen, mens resten gikk til CDU/CSU.
Resultater rediger
Hele landet rediger
| Partistemmer | Direktemandater1 | Mandater fra partistemmer |
Mandater totalt | |||
|---|---|---|---|---|---|---|
| Parti | Stemmer | Andel (%) | Tilsammen | derav overskuddsmandater | ||
| CDU | 11.828.277 | 27,3 | 173 | 21 | 21 | 194 |
| SPD | 9.990.488 | 23,0 | 64 | - | 82 | 146 |
| FDP | 6.316.080 | 14,6 | - | - | 93 | 93 |
| DIE LINKE | 5.155.933 | 11,9 | 16 | - | 60 | 76 |
| GRÜNE | 4.643.272 | 10,7 | 1 | - | 67 | 68 |
| CSU | 2.830.238 | 6,5 | 45 | 3 | - | 45 |
| PIRATEN | 847.870 | 2,0 | ||||
| NPD | 635.525 | 1,5 | ||||
| Tierschutzpartei | 230.872 | 0,5 | ||||
| REP | 193.396 | 0,4 | ||||
| ödp | 132.249 | 0,3 | ||||
| Familie | 120.718 | 0,3 | ||||
| RRP | 100.605 | 0,2 | ||||
| RENTNER | 56.399 | 0,1 | ||||
| BP | 48.311 | 0,1 | ||||
| DVU | 45.752 | 0,1 | ||||
| PBC | 40.370 | < 0,1 | ||||
| BüSo | 38.706 | < 0,1 | ||||
| DIE VIOLETTEN | 31.957 | < 0,1 | ||||
| MLPD | 29.261 | < 0,1 | ||||
| Volksabstimmung | 23.015 | < 0,1 | ||||
| FWD | 11.243 | < 0,1 | ||||
| CM | 6.826 | < 0,1 | ||||
| ZENTRUM | 6.087 | < 0,1 | ||||
| PSG | 2.957 | < 0,1 | ||||
| ADM | 2.889 | < 0,1 | ||||
| DKP | 1.894 | < 0,1 | ||||
| Stemmeberettigede | 62.168.489 | 100,0 | ||||
| Avlagte stemmer | 44.005.575 | 70,78 | ||||
| Gyldige stemmer | 43.371.190 | 98,56 | ||||
| Hjemmesittere | 18.162.914 | 29,21 | ||||
| Totalt antall mandater | 299 | 24 | 323 | 622 | ||
| Kilde: Bundeswahlleiter[1][2] | ||||||
Delstatene rediger
Tabellen viser[3] avrundete andeler av partilistene fordelt på delstater, med det sterkeste partiet i fet skrift. Ved valget stemmer velgerne både på partier og personer. Det er partivalget som avgjør styrkeforholdet i Forbundsdagen.
| Delstat | CDU/CSU | SPD | FDP | LINKE | GRÜNE | Andre |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Baden-Württemberg | 34,4 | 19,3 | 18,8 | 7,2 | 13,9 | 6,4 |
| Bayern | 42,5 | 16,8 | 14,7 | 6,5 | 10,8 | 8,7 |
| Berlin | 22,8 | 20,2 | 11,5 | 20,2 | 17,4 | 7,9 |
| Brandenburg | 23,6 | 25,1 | 9,3 | 28,5 | 6,1 | 7,4 |
| Bremen | 23,9 | 30,2 | 10,6 | 14,3 | 15,4 | 5,6 |
| Hamburg | 27,8 | 27,4 | 13,2 | 11,2 | 15,6 | 4,8 |
| Hessen | 32,2 | 25,6 | 16,6 | 8,5 | 12,0 | 5,1 |
| Mecklenburg-Vorpommern | 33,1 | 16,6 | 9,8 | 29,0 | 5,5 | 6,0 |
| Niedersachsen | 33,2 | 29,3 | 13,3 | 8,6 | 10,7 | 4,9 |
| Nordrhein-Westfalen | 33,1 | 28,5 | 14,9 | 8,4 | 10,1 | 5,0 |
| Rheinland-Pfalz | 35,0 | 23,8 | 16,6 | 9,4 | 9,7 | 5,5 |
| Saarland | 30,7 | 24,7 | 11,9 | 21,2 | 6,8 | 4,7 |
| Sachsen | 35,6 | 14,6 | 13,3 | 24,5 | 6,7 | 5,3 |
| Sachsen-Anhalt | 30,1 | 16,9 | 10,3 | 32,4 | 5,1 | 5,2 |
| Schleswig-Holstein | 32,2 | 26,8 | 16,3 | 7,9 | 12,7 | 4,1 |
| Thüringen | 31,2 | 17,6 | 9,8 | 28,8 | 6,0 | 6,6 |
Referanser rediger
- ^ Endgültiges amtliches Ergebnis der Bundestagswahl 2009 Arkivert 11. oktober 2009 hos Wayback Machine. – Übersicht beim Bundeswahlleiter
- ^ Pressemitteilung zum endgültigen amtlichen Ergebnis der Bundestagswahl 2009 Arkivert 18. oktober 2009 hos Wayback Machine. – Prozentuale Übersicht beim Bundeswahlleiter
- ^ Endelig resultat etter forbundsdagsvalget i 2009 Arkivert 27. september 2009 hos Wayback Machine.