Valentinus (født ca. 100, død ca. 160) er en av tidlige gnostikerne vi kjenner til, og han er også den mest kjente i denne perioden.

Valentinus
FødtRediger på Wikidata
Nildeltaet
Død160[1][2]Rediger på Wikidata
Kypros[2][1]
BeskjeftigelseFilosof, skribent Rediger på Wikidata

Læren om æonene rediger

Valentinus var en kristen gnostiker som kom til Roma i tiden under keiser Hadrian og grunnla en skole, der han utla sin lære om æonene. Det var Valentinus' oppfatning at Gud er et uutgrunnelig dyp som det strømmer parvise «æoner» ut fra, slik som «tanken» eller «den enbårne» og «sannheten», «mennesket» og «menigheten» osv. Æonene beskrives både som Guds egenskaper og som selvstendige, personlige vesener. Den ene, «visdommen», forstyrret harmonien så den måtte fjernes for å oppnå den guddommelige fylde, pleroma. Herfra utgikk «demiurgen» (skaperen) som har skapt verden. Menneskene deles i 3 grupper: Mange er «hylikere», dominert av det materielle, mens færre regnes som «psykikere» med større interesse for det åndelige. Sistnevnte kan frelses ved sin tro, mens den tredje gruppen er «pneumatikere», rettet mot det åndelige og frelst gjennom gnosis (kunnskap). Valentianerne var opptatt av Bibelens ord, også det gamle testamente, mens de i det nye testamente særlig støttet seg til skrifter tilskrevet Paulus og døperen Johannes. Noen praktiserte dobbelt dåp, en for katekumener og en annen for «pneumatikerne».[3]

Hemmelig lære rediger

Ifølge Valentinus stod Jesus for en esoterisk lære han bare røpet i all hemmelighet for utvalgte personer. Når Jesus talte offentlig, brukte han metaforer som bare forklarte deler av læren. Slik fortolket Valentinus utsagnet «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke se, og høre, men ikke forstå.» (Lukasevangeliet 8:9-10[4] jfr. Ireneus Mot kjetteriet 1:3:1). Da Paulus opplevde et syn av den gjenoppståtte Kristus[5] (2. Korinterbrev 12:2-4), mottok han ifølge Valentinus den hemmelige læren.[6] Selv hevdet Valentinus å ha fått den hemmelige læren formidlet fra Theudas, som skal ha vært en av Paulus' følgere. Hvis Valentinus virkelig møtte Theudas, må dette ha skjedd i Alexandria.[7]

According to Valentinus, this secret tradition provides the key that is essential for a complete understanding of Jesus' message. One of his followers put this in the following words: "The scriptures are ambiguous and the truth cannot be extracted from them by those who are ignorant of tradition." (Irenaeus Against Heresies 3:2:1). The Valentinians claimed that the secret teachings are meaningful only to those who are spiritually mature. If a person was not ready to receive them, they seem like nonsense "because their value can be judged only on a spiritual basis" (1 Corinthians 2:14). According to the Valentinian tradition, Paul and the other apostles revealed these teachings only to those who were 'spiritually mature' (1 Corinthians 2:6)

Ifølge en av antikkens mest betydningsfulle teologer, Tertullianus, var Valentinus blant kandidatene for utnevnelse til biskop i Roma. Da valget falt på en annen, skal han ha dratt til Alexandria og fortsatt sitt virke der. Valentinus fikk mange tilhengere av sin fortolkning av tidlig kristendom. Senere religionshistorikere og kirkefedre begynte å omtale hans lære som «valentianisme».

Valentinus oppfattet Gud som uransakelig og umulig å få direkte kjennskap til. Gud lar seg ikke beskrive, han er alle tings opphav og altomfattende. Alt som finnes, rommes av guddommen og er del av den. Guddommen manifesterer seg i en evig, mangfoldig prosess, men opprettholder sin enhet.[8]

Valentinerne fikk særlig oppmerksomhet i kristne tekster som argumenterte mot gnostisismen, slik som Ireneus av Lyons Mot kjetteriet, trolig både fordi Valentinus' bevegelse var i fremvekst, og fordi den var den gnostiske tradisjonen som sto nærmest den katolske kirkes egen lære. Valentinus og hans tilhengere regnet seg derimot som en del av kirken og det alminnelige kirkelige fellesskapet. Samtidig mente de at den enkeltes åndelige modenhet avgjorde i hvilken grad vedkommende kunne ta til seg Jesu lære, samt deres egen fortolkning av denne. De holdt derfor også egne gudstjenester, åpne for dem som ønsket å delta. Her ble det forventet av prester og diakoner at de skulle forklare mysteriene ut fra den enkeltes åndelige modenhet. På disse samlingene deltok menn og kvinner likestilt, og kunne forrette både som diakon, prest og biskop. Dette, i tillegg til selve den gnostiske læren, er blant Ireneus' hovedanklager mot valentinerne som kjettere og i opposisjon til ortodoks katolsk patriarkat.

Valentinus forfattet hovedsakelig hymner basert på sin lære. Kun en av disse er bevart, men hans kristne-gnostiske fortolkning som hymnene gav uttrykk for, ble kilden til det som i dag regnes som øst- og vestvalentinisme, slik den ble videreutviklet av hans elever Herakleon og Basilides. Valentinus var mest sannsynlig forfatter av Sannhetens evangelium.

Valentinus' lære nådde stor utbredelse frem til 400-tallet, da den etter hvert ble systematisk forfulgt og utryddet av den ortodokse katolske kirke.

I dag finnes det flere gnostiske samfunn, også apostoliske kirker som regner seg som valentinske, og etterstreber en gnostisk restaurasjon av denne formen for urkristendom.

Referanser rediger

Litteratur rediger