Uorganisk kjemi

Uorganisk kjemi er læren om all kjemi som ikke omhandler organiske molekyler. Organiske molekyler er alle molekyler som inneholder grunnstoffet karbon, med noen få unntak: karbonmonoksid (CO), karbondioksid (CO₂), karbonsyre (H₂CO₃) og karbonationets salter. Skillet er egentlig ikke nødvendig for annet enn kategorisering, da alle de samme fysiske prinsipper gjelder for begge delene av kjemien, og begge fagene bruker de samme hovedteorier.

Uorganiske forbindelser omfatter svært mange ulike forbindelser: *A: Diboran har Tresenter to-elektronbindingng. *B: Cesiumklorid har en arketypisk krystallstruktur. *C: Fp₂ er et organometallisk kompleks. *D: Silikon's anvendelse varierer fra brystimplantat til Silly Putty. *E: Grubbs' katalysator vant Nobelprisen i kjemi 2005 for Robert H. Grubbs. *F: Zeolitter er anvendelige som molekylfilter. *G: Kobber(II)acetat overrasket Teoretisk kjemi med sin diamagnetisme.

Kjennetegn ved uorganiske forbindelser

Ionegitteret til kaliumoksid, K₂O

De fleste uorganiske forbindelser forekommer som salter, som består av kationer og anioner bundet sammen med ionebinding: Oksider, karbonater, sulfater og halider. Mange uorganiske forbindelser har høyt smeltepunkt, de er dårlige ledere i fast tilstand, de fleste er vannløselige og har tendens til krystallisering.

Den enkleste typen uorganisk reaksjon er dobbelbyttereaksjon. I redoksreaksjoner får oksidanten lavere oksidasjonstrinn og reduktanten øker tilsvarende.

Når en reaktant inneholder hydrogenatomer, kan reaksjon skje ved bytte av protoner i syre-base reaksjoner. En mer generell definisjon er at stoffer som kan ta opp elektronpar, kalles Lewis-syre; stoffer som kan avgi elektronpar kalles Lewis-base.

Uorganiske forbindelser finnes i naturen som mineraler. Jord kan inneholde jernsulfid som pyritt eller kalsiumsulfat som gips. Uorganiske forbindelser finnes også som biomolekyler: som elektrolytter (natriumklorid), i energilager (ATP) eller i kroppens byggesteiner (polyfosfat ryggrad i DNA).

Første viktige kunstige uorganiske forbindelse var ammoniumnitritt for gjødsel ved Haber prosessen. Uorganiske forbindelser fremstilles til katalysatorer som vanadium(V)oksid og titanium(III)klorid, eller som reagenser i organisk kjemi som litiumaluminiumhydrid.

Uorganiske forbindelser

Vanlige stoff som beskrives i uorganisk kjemi:

• Mineraler, så som salter, asbest, silikater, ...
• Metaller og deres legeringer, som for eksempel jern, kobber, aluminium, messing, bronse, ...
• Ikke-metaller, så som silisium, fosfor, klor, oksygen, for eksempel vann
• Metallkomplekser

Uorganisk kjemi overlapper med mineralogi, geokjemi, analytisk kjemi, miljøkjemi, fysikalsk kjemi og organometallkjemi.

Analysemetoder i uorganisk kjemi

Eldre metoder omfattet bulkanalyse som elektrisk ledningsevne i løsning, smeltepunkt, løselighet og surhet. Med oppdagelsen av Kvantemekanikk og bedre electronisk utstyr er nye analysemetoder introdusert:

• Røntgenkrystallografi for 3D bestemmelse av molekylstruktur.
• Ulike former for spektroskopi
  • Ultrafiolett-synlig spektroskopi: Dette har vært et viktig verktøy siden mange uorganiske har sterke farger.
  • NMR spektroskopi: Ved siden av ¹H og ¹³C mange andre "gode" NMR kjerner (e.g. ¹¹B, ¹⁹F, ³¹P og ¹⁹⁵Pt) gir viktig informasjon om stoffegenskaper og struktur. Også NMR of paramagnetiske forbindelser kan resultere i viktig strukturinformasjon. Proton NMR er også viktig fordi den lette hydrogenkjernen ikke er lett å detektere ved røntgenkrystallografi.
  • Infrarød spektroskopi: Mest for absorpsjoner fra karbonylligander
  • Elektronkjerne dobbel resonans (ENDOR) spektroskopi
  • Mössbauer spektroskopi
  • Elektronspinnresonans: ESR (eller EPR) for måling av miljøet til paramagnetiske metallsentra.
• Elektrokjemi: Syklisk voltametri og relaterte teknikker måler redoks karakteristika til forbindelser.

Litteratur

• Kofstad, Per (1992). Uorganisk kjemi. En innføring i grunnstoffenes kjemi. Universitetsforlaget. ISBN 978-82-51830423. 
• Rayner-Canham, Geoff; Overton, Tina (2010). Descriptive inorganic chemistry (5 utg.). New York. Freeman. ISBN 1429218142. 
• Rayner-Canham, Geoff; Overton, Tina (2014). Descriptive inorganic chemistry (6 utg.). New York, N.Y. Freeman. ISBN 9781464125577. 

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.