Undergrunnsjernbanen i Indiana
Den underjordiske jernbanen var en del av en større, uoffisiell og løst sammensatt gruppe av enkeltpersoner som hjalp rømte slaver til å flykte fra Sørstatene. Kanskje så mange som flere tusen slaver flyktet gjennom Indiana med hjelp av kvekerne, baptistene, og andre religiøse grupper, inkludert enkeltmedlemmer som Levi Coffin som gjemte, ga mat og transporterte slavene.
Historie rediger
Bakgrunn rediger
Så tidlig som i 1805 oppstod det en anti-slaveri bevegelse i Indiana-territoriet. De tidlige medlemmer av bevegelsen var kvekere bosatt i den østlige delen av territoriet. Etterhvert økte de i antall og andre grupper sluttet seg til dem. De ble snart en dominerende politisk gruppe. I 1809 tok en anti-slaveri fraksjon kontroll over Indiana-territoriets lovgivende forsamling og vedtok en lov som tok sikte på å hindre slavehandel i territoriet.
I 1816 ble det vedtatt et forbud mot slaveri. Da var Indiana som noen andre territorier blitt kjent som et paradis for rømte slaver. Rømte slaver ble ofte jaktet på og ført tilbake til sine eiere i Sør. Som svar på dette vedtok Indiana en lov: Man Stealing Act. Loven sikret en person fra å bli fjernet med makt fra Indiania uten først å ha fått prøvet sin sak i retten.[1]
Loven bragte raskt Indiana i konflikt med sin nabo, slavestaten Kentucky. I 1818 oppsporet slavefangerne en antatt rømt slave i Corydon, Indiana, tok henne makt fra en familie som hadde gitt henne ly. Indianas senator Dennis Pennington anklaget slavefangeren etter den nye loven. Da Kentuckys guvernør søkte om å få slaven utlevert ble dette avvist på konstitusjonelt grunnlag.[2] Noah Noble ble senere valgt til guvernør, og i 1831 støttet han regelverket for å hindre at rømte slaver gikk inn i staten og beskyttet slavefangerne som forsøkte å fange dem. Loven ble vedtat og førte til at mye av hjelpen til rømte slaver heretter ble utført mer i det skjulte.
Virksomheten rediger
Mange av de tidlige medlemmer av Underground Railroad var en del av American Colonization Society og kvekere. Statens tidligere president, Rev. Stephen S. Harding, senere guvernør i Utah brukte sitt hjem i Milano som et gjemmested og[3] medlemmene opprettet mange gjemmesteder i delstaten: fjøs, private hjem, kirker, grotter og kullgruver ble brukt.[4]. Systemet utviklet seg gradvis på 1830-tallet og i1840-årene. Det nådde toppen i 1850-årene. Etter vedtak av loven i 1850, Fugitive Slave Act, kunne slavefangere operere mye mer fritt og aggressivt. Et nettverk av slavefangere vokste, for det meste i den sørlige delen av staten, og tilbød sine tjenester og kunnskap om området for å spore opp rømte slaver.[5]
De fleste rømte slaver kom inn i Indiana ved å svømme over Ohio River. Et mindre antall kom fra Ohio og krysset elven via Cincinnati. Myndighetene hadde agenter som opererte sør for elven og ville veilede slaver eller gi instruksjoner om hvordan de skulle få få hjelp til å krysse elven. Abolisjonistene gjemte båter på den sørlige bredden av elven slik at slavene kunne bruke disse. De få menneskene som var ansatt av myndighetene tilbrakte sine dager med å fiske i elva og vente på slaver som kom tilsyne, hjelpe dem til å krysse elven, og deretter vise første stedet de kunne gjemme seg i Indiana. De viktigste innfallsportene var Evansville, Rockport, New Albany og Madison.[5] Fra Evansville ble slavene sendt nordover til Michigan City via Princeton, Bloomingdale. Fra Rockport ble slavene først sendt til Petersburg der de gjemte seg i kullgruver, og derfra til Morgansville, så til Noblesville. De to østlig rutene var de mest trafikkerte. I New Albany gjemte slavene seg i Town Clock Church før de ble videresendt til Salem og deretter til Bloomington hvor de ble ofte ble skjult av studenter og lærere ved State University før hen igjen kunne fortsette nordover. Ruten gjennom Madison var den som ble mest benyttet, og myndighetene drev en ferge på elven som i hemmelighet bragte slavene over. Slaver fra Madison og noen fra Cincinnati ble sendt nordover til Newport hvor den opprinnelige arrangøren, og den som hadde iverksatt Underground Train, Levi Coffin bodde. Fra Newport dro slavene inn i Ohio.[5] På hvert sted hvor slavene stoppet ble de utstyrt med mat, klær og vist gjemmesteder. De ble holdt i sikre hus, gjemt for slavefangere, de ble flyttet på til slavefangerne ga opp på prøve å ta rømlingene. Vanligvis reiste de om natten, eller lå gjemt i vogner kjørt av abolisjonistene, slavene fortsatte turen nordover, ble fraktet fra et trygt hus til annet trygt hus. Det endelige målet for slavene var vanligvis enten Detroit, Michigan, eller Toledo, Ohio hvor de kunne bli trygt sendt videre til Canada.[4] Levi Coffin, en av de mest berømte abolisjonistene i Indiana, hevdet å ha hjulpet hundrevis av slaver til å unnslippe ved å gi dem ly i sitt hjem i Fountain City og Newport. Han var med i boken Onkel Toms hytte, hvor han forteller historien om en slave som het Eliza Harris som flyktet til Canada med Coffins hjelp. De fleste slaver slo seg ned i den nordlige delen av staten, hvor det var kort avstand til sikkerhet i Canada. Da var de utenfor rekkevidde av slavefangere og kunne leve resten av sitt liv i frihet.[6]
I tillegg til å hjelpe slaver til å flykte til Canada, bidro medlemmene også til å beskytte frigitte slaver i Indiana. Frigitte slaver ble ofte utsatt for slavefangere som da de ikke kunne finne en rømt slave, ville gripe en frigitt og selge i denne i stedet. I et tilfelle ble to frigitte svarte arbeidere på Wabash og Erie-Kanalen tatt av to slavefangere i begynnelsen av 1850-årene. En gruppe av abolisjonister ble raskt organisert og begjæring om stevning sendt lensmannen for å få de to slavefangerne sendt ut av staten. Slavefangerne hadde dokumenter som beskrev menn som de hevdet at de var rømte slaver. Selv om alle bevis i de fremlagte dokumenter var falske, var det var ingen som kunne bevise det, og slavefangerne fikk lov til å fortsette med sin virksomhet. Før de kunne forlate staten, overtok det abolisjonistiske partiet dem og befridde de svarte med makt.[7]
Represalier rediger
Abolisjonistene som deltok i Underground Railroad ble ofte utsatt for vold, og flere i Indiana ble myrdet av slavefangere for å ha hjulpet slaver i å rømme. Seth Concklin fraktet rømte slaver fra et punkt i sør med båt til Evansville. Etter en av sine transporter ble slaver som han hadde transportert blitt tatt til fange og holdt i Vincennes å finne ut hvor han skulle sendes. Concklin tok slaven og fridde ham fra slavefangere. Han ble i stedet arrestert og lagt i lenker av slavefangerne. Hans venner forsøkte raskt for å prøve å få ham løslatt, men slavefangerne hadde allerede drept ham. Kroppen hans ble senere skylt iland fra elven med knust skalle. Det var et opplagt mord.[8] Calvin Fairbank, som nettopp hadde hjulpet en slave i å flykte fra Kentucky ble bortført fra Jeffersonville av Kentuckys sheriff den 9. november 1851, og vendte tilbake for rettssak i Kentucky, hvor han ble dømt og fengslet fram til 1864.[9]
Politikk rediger
Selv om staten var strengt imot slaveriet ble en rekke lover ble vedtatt som hadde til hensikt å dempe Undergrunns-jernbanens aktiviteter og sette en stopper for at svarte rømte gjennom Indiana. Flere guvernører strammet inn på organisering og håndhevet den føderale slaveloven. I 1851 var det en vanlig oppfatning i Indiana at frigitte svarte skulle hindres i å komme inn i staten. Mange i regjeringen ønsket å hindre alle svarte fra å komme inn i Indiana, og de så at det var eneste løsningen for å holde slavefangere ute fra staten. Det var mange hendelser mellom slavefangere og statens borgere som resulterte i vold, og alt som kunne gjøres for å lette spenningen mellom den frie stater og slaver stater ble ansett som hensiktsmessig.
Virkninger på Indiana rediger
Undergrunns-jernbanen hadde en stor innvirkning på innbyggerne i delstatens oppfatning av slaveriet. Mange, spesielt de i den sørlige del av staten som for det meste var innvandret fra slave-statene, ble tolerante i synet på slaveri. Tilstanden til de rømte slavene hadde dyptgripende innvirkning på folkets meninger. Å se de fattige svarte prøve å flykte, og frigitte svarte bli tvangsflyttet og ført tilbake til trelldom fikk mange til å forstå hvilke grusomheter slavene var utsatt for, noe som var ukjent for de fleste. Mot slutten av 1850-tallet hadde den offentlige mening i staten snudd til fortsatt slaveri i USA.[10]