Hos tyvhumle, latin: Bombus wurfleini, er dronningene store og kraftige, mens arbeiderne er klart mye mindre. Tyvhumlen har svært kort tunge. Den korte tunga gjør at den biter hull i kronrørene eller andre blomsterdeler og «stjeler» nektaren ut bakvegen. Slike besøk bidrar sjelden til pollinering av blomstene og er derfor å anse som tjuveri fra plantas synspunkt; nektaren er jo «betaling» for utførte tjenester, dvs. pollenfrakt. Denne humlearten har fått sitt norske navn etter denne atferden, men det er også andre humlearter som bedriver slikt tjuveri – enten primært (lager hull) eller sekundært (benytter ekisterende hull).

Tyvhumle
Nomenklatur
Bombus wurfleini
Radoszkowski, 1859
Populærnavn
Tyvhumle, tjuvhumle
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenVepser
FamilieLangtungebier
SlektBombus
Økologi
Habitat: skog, mark, eng og hager
Utbredelse: hele landet nordover til og med Nordland

Til å bite hull i blomstene har tyvhumla svært kraftige kjever, som skiller seg klart fra de øvrige humleartene. Tyvhumla blir ofte observert i store mengder på tyrihjelm og på hagestormhatt mfl. (ulike arter av Aconitum) , hvor den biter hull i hjelmen og finner veg inn til nektariene. Andre humlearter kan så benytte disse hullene til å hente nektar.

Kjennetegn rediger

Tyvhumla har sort pels og orangerød bakkroppsspiss. Det er en klar størrelsesforskjell på dronninger og arbeidere. På nært hold og under lupe ser man lett de kraftige kjevene (mandiblene).

Bolet rediger

Bolene kan bli store og ligger under bakken. Gjerne mellom steiner.

Utbredelse rediger

Hele Norge nord til og med Nordland.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger