Wikipedia

Tykkhornsau

art av kvegdyr (Bovidae) i gruppen sauer og geiter (Caprinae)

Tykkhornsau (Ovis canadensis) er en storvokst vill saueart som lever i Nord-Amerika. Arten karakteriseres av hannenes (værenes) enormt tykke horn (slirehorn), som vokser opp fra fremre del av skallen i en nedadgående framovervendt skru langs sidene av hodet. Tykkhornsauen er verdens største sau, og en av underartene kan enkelte tilfeller nå en vekt på mer enn 200 kg.

Tykkhornsau
Tykkhornsau (O. canadensis)
Nomenklatur
Ovis canadensis
Shaw, 1804
Populærnavn
tykkhornsau,
bighorn,
nordamerikansk muflon
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieKvegdyr
UnderfamilieSauer og geiter
SlektSauer
Økologi
Habitat: terrestrisk, fjell med gressganger
Utbredelse:

Utvikling rediger

 
Helleristninger av tykkhornsau i Moab, Utah

Man antar at tykkhornsauen har innvandret til Nord-Amerika via landbruen som åpnet seg over Beringstredet, mellom Alaska og Sibir. En gang i tiden talte arten 1,5–2 millioner dyr, men som amerikansk bison (Bison bison) var arten nær ved å dø ut. Og liksom bison var viktig for first nations på prærien, var tykkhorn viktig for stammefolkene i de vestlige fjellene (Rocky Mountains, Sierra Nevada, Black Hills m.v.). Helleristninger av tykkhornsau er faktisk blant de mest vanlige i det vestlige statene i USA.

Innvandringen til Amerika fikk imidlertid dramatiske følger også for tykkhornsauen, i det folk utnyttet den mye raskere enn arten kunne formere seg. Omkring år 1900 var det kun noen få tusen individer tilbake. Den overlevde takket være innsatsen fra daværende president Theodore Roosevelt. Noen underarter døde allikevel ut, som O. c. auduboni i Black Hills. Utover på 1930-tallet skjøt vernetiltakene fart og arten økte igjen i antall. I dag teller arten nærmere 70 000 individer og er som sådan livskraftig,[1] selv om en av underarten i Sierra Nevada regnes som sterkt truet av utryddelse.

Beskrivelse rediger

Tykkhornsauen tilhører slirehornsdyrene (har horn som ikke felles årlig) og har fått navn etter de enorme tykke hornene værene bærer. Hornene vokser opp på fremre del av skalletaket og skrur nedover og framover langs sidene av hodet. Godt voksne værer kan ha horn med mer enn full skru, men for hornenes utvikling spiller også genetikken inn. Ikke alle godt voksne værer får horn med full skru. Hunnene har også horn, men disse er betydelig mindre og skrur ikke, men buer noe. Arten varierer i farge fra lys brun og gråbrun, til mørk sjokoladebrun. Mulen, buken og baken er hvit. Tykkhornsauen viser betydelig kjønnsdimorfisme, i det hannen kan bli dobbelt så stor som hunnen. Hannene veier typisk omkring 58–143 kg og blir cirka 91–104 cm i skulderhøyde. Kroppslengden utgjør normalt 180–200 cm. Væren horn kan i seg selv kan faktisk veie opp mot 14 kg eller mer, altså mer enn resten av bena i kroppen til sammen.[2] Hunnene veier typisk omkring 34–85 kg og blir cirka 76–91 cm i skulderhøyde. Kroppslengden utgjør normalt 140–170 cm.

Den fysisk største underarten er Rocky Mountain tykkhornsau (O. c. canadensis), der værene (i området Big Sky, som grenser mot Yellowstone nasjonalpark i Montana) i særlige tilfeller hevdes å kunne veie opp mot og over 230 kg,[3] men dokumentasjonen på dette er upålitelig. Til sammenligning veier Sierra Nevada tykkhornsau (O. c. sierrae) sjelden mer enn 90 kg. Argalisau (O. argali) er faktisk i snitt dobbelt så stor som tykkhornsau, og underaten altajargali (O. a. ammon) regnes som verden største sau.[4]

I 1940 delte Ian McTaggart-Cowan tykkhornsauen inn i sju underarter,[5] men nyere forskning har vist at dette nok var feil. Tre underarter anerkjennes imidlertid av de fleste, selv om det i 2000 ble reist spørsmål om validiteten til O. c. canadensis.[6] Imidlertid gir en nylig publisert studie støtte til de tre underartene, og kanskje flere.[7]

Inndeling rediger

Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013) og er i rekkefølge,[8] men med enkelte endringer i henhold til nyere forskning, som Mori, Nerva & Lovari (2019).[9][10]

Treliste
  •  
    Rocky Mountain tykkhornsau
    (O. c. canadensis)
  •  
    Sierra Nevada tykkhornsau
    (O. c. sierrae)
  •  
    Ørkentykkhornsau
    (O. c. nelsoni)

Taksonomi rediger

En nyere studie av tykkhornsau viser at ørkentykkhornsau (O. c. nelsoni) representerer den mest basale linjen blant dem, og at både Rocky Mountain tykkhornsau (O. c. canadensis) og Sierra Nevada tykkhornsau (O. c. sierrae) splittet fra denne for omkring 315–94 tusen år siden eller tidligere. Videre viser studien at dagens populasjon av ørkentykkhornsau (O. c. nelsoni) består av tre distinkte klader; nelsontypen (O. c. nelsoni), mexicotypen (O. c. mexicana), og halvøytypen (O. c. cremnobates).[7] Det er imidlertid fortsatt uklart om disse kan regnes som egne underarter.

Utbredelse og habitat rediger

Tykkhornsauen er endemisk for Nord-Amerika og finnes i Rocky Mountains, fra det sørlige Canada til Colorado i USA. En underart (O. c. nelsoni) lever dessuten i ørkenlandskapet i Nevada og California til Vest-Texas og sørover inn i Mexico.[2]

Tykkhornsauen er et utpreget fjelldyr, som trives på alpine gressletter og i gressrike og steinete fjellskråninger omgitt klipper og fjell, der det årlige snøfallet ikke overstiger 150 cm.[2] Ørkentypen trives imidlertid i et betydelig tørrere klima enn de to andre typene.[7]

Atferd rediger

Tykkhornsau lever i små flokker eller grupper, som består av 5–15 søyer, deres lam, åringer og 2-åringer. Værene danner mindre grupper, normalt 2–5 individer. Om vinteren danner søyene større grupper, som kan telle opp mot 100 individer.

På høsten konkurrerer værene om retten til å pare seg. Det skjer gjennom regulære kamper, der værene smeller i sammen med hornene i en hastighet på opp mot 30 km/t. Smellet etter sammenstøtet kan høres på lang avstand. Kampene kan vare i opp mot 24 timer, før enn vinner «kåres» - som oftest den største og kraftigste væren i området. Konkurransedyktige værer er typisk 8 år eller mer, men værene konkurrerer gjerne fra 4-årsalderen.

Paringen foregår i november og desember. Hunnen går drektig i 5–6 måneder og føder normalt ett lam. Lammene har lys, myk ull da de fødes og begynnende horndannelse. I løpet av et døgn kan lammet følge mora over alt i terrenget. Det blir hos mora i minst ett år, av og til to år.

Referanser rediger

  1. ^ Festa-Bianchet, M. 2008. Ovis canadensis. The IUCN Red List of Threatened Species 2008: e.T15735A5075259.
  2. ^ a b c Ballenger, L. 1999. Ovis canadensis (On-line), Animal Diversity Web. Besøkt 2016-08-27
  3. ^ Kitty Clements (30. april 2016). Interesting Facts About Bighorn Sheep Arkivert 23. september 2016 hos Wayback Machine.. Visit Big Sky. Besøkt 2016-08-27
  4. ^ Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 370–371. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  5. ^ McTaggart-Cowan, I. (1940). Distribution and variation in the native sheep of North America. American Midland Naturalist. 24 (3): 505–580. doi:10.2307/2420858. JSTOR 2420858.
  6. ^ Wehausen, J. D. and Ramey, R. R. 2000. Cranial morphometric and evolutionary relationships in the northern range of Ovis canadensis. Journal of Mammalogy 81: 145-161.
  7. ^ a b c Michael R. Buchalski, Benjamin N. Sacks, Daphne A. Gille, Maria Cecilia T. Penedo, Holly B. Ernest, Scott A. Morrison, Walter M. Boyce (16 February 2016). Phylogeographic and population genetic structure of bighorn sheep (Ovis canadensis) in North American deserts. Journal of Mammalogy, 97(3):823–838, 2016. DOI:10.1093/jmammal/gyw011.
  8. ^ Faysal Bibi. 2013. A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1471-2148-13-166
  9. ^ Mori, E., Nerva, L., & Lovari, S. (2019). Reclassification of the serows and gorals: the end of a neverending story?. Mammal Review, 49(3), 256-262.
  10. ^ Michel, S. & Ghoddousi, A. 2020. Ovis gmelini. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T54940218A22147055. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T54940218A22147055.en. Downloaded on 10 October 2020.

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tykkhornsau&oldid=20867837»