Wikipedia

Tsjekkias historie

Tsjekkias historie handler om en moderne, européisk stat som oppsto i 1993 da Tsjekkoslovakia ble delt i Tsjekkia og Slovakia. Det landskapet danner staten Tsjekkia har inngått i flere ulike nasjonale sammenstillinger, blant annet middelalderens tysk-slaviske kongedømme[trenger referanse]Bøhmen, Mähren og det tsjekkiske Schlesien. Praha var på 1300-tallet et politisk og kulturelt sentrum i det tysk-romerske riket. Landet kom under habsburgerne 1526, og har i storparten av sin historie ligget innenfor tyske fyrsters innflytelsesområde[trenger referanse]. Tsjekkoslovakia ble dannet i 1918.

Fjerde og femte side av Dvůr Královés episke slaviske manuskript, oppdaget i 1817, men senere bedømt til å være en forfalskning.

Forhistorie rediger

 
Moderne illustrasjon av Samo.

Slavere (tsjekkiske stammer i Böhmen og vestslavere (moravere) i Mähren) innvandret til det tsjekkiske landskapet på 500-tallet. Ifølge historikeren Dušan Třeštík kom de første slavere gjennom Den mähriske porten, et dalområde i Mähren i Tsjekkia, og i år 530 dro de videre inn i det østlige Böhmen, og langs elvene Elben og Vltava videre inn i midtre Böhmen. Det kom antagelig andre bølger av slavere innvandrende sørfra i løpet av første halvdel av 600-tallet.

Den første slaviske hersker som kjennes ved navn er Samo, som hersket i årene 623 til 658 da han døde. Samo var en frankisk handelsmann fra «Senongo», sannsynligvis dagens Sens som ligger sentralt i Frankrike.[1] Samo etablerte seg som herskeren over venderne (et germansk begrep for slavere), fikk i stand en forening mellom stammene som stundom henvises til som hans rike. Hovedkilden til Samo er en frankisk krønike skrevet på midten av 600-tallet, Fredegarii Chronicon eller Fredegarkrøniken.

Stormähren rediger

 
Stormähren under Svatopluk I.

På 800-tallet oppsto Stormähren som en vestslavisk stat i området, og eksisterte fra år 833 til begynnelsen av 900-tallet. Stormähren inkluderte foruten dagens Mähren også Böhmen, Slovakia og store deler av Ungarn, men grensene var løse, og historikere diskuterer fortsatt den faktiske størrelsen.[2][3]

Stormähren ble grunnlagt av Mojmir I som forente to nabostater, av historikere kalt fyrstedømmene «Nitra» og «Moravia».[4] Han kristnet også de aktuelle landområdene. Herskerne over denne nye staten aksepterte tidvis også det østfrankiske kongedømmet som sin overherre, men Stormähren fortsatte å fremme sin uavhengighet. Stormähren nådde sin største utstrekning under Svatopluk I, men ble deretter svekket av borgerkrig for deretter å falle fra hverandre på begynnelsen av 900-tallet. På begynnelsen av 1800-tallet fikk Stormähren ny politisk-symbolsk verdi for tsjekkere og slovaker i deres nasjonale oppvåkning og frihetstrang.

Høymiddelalderen rediger

Böhmen var skilt fra Østromerriket ved Ungarn, og levde i skyggen av det tysk-romerske riket i vest. I 950 ble landet invadert av den mektige Otto I av Det tysk-romerske rike som krevde underkastelse, og Böhmen ble et len under keiseren. Tyske keisere benyttet det katolske presteskapet for øke tysk innflytelse over tsjekkisk område. Bispedømmet i Praha, grunnlagt i 973 under regimet til Boleslav II (967-999), var således underkastet det tyske erkebispedømmet i Mainz.

Etter kamp med Polen og Ungarn underla Böhmen seg nabolandet Mähren og det som var igjen av Stormähren, tidlig på 1000-tallet. Mähren fortsatte dog å være et atskilt markgrevskap, vanligvis styrt av en yngre sønn av kongen i Böhmen. Grunnet komplekse dynastiske forhold var Mährens forbindelse med kongedømmet Böhmen tidvis vanskelig fram til 1500-tallet, og iblant var Mähren direkte underlagt den tysk-romerske keiseren. Selv om Mähren var nært knyttet til Böhmen, holdt landet seg utenfor Böhmens indre stridigheter. Tsjekkisk historie utspilles i Böhmen.

1200-tallet var preget av den dynamiske perioden for det Přemyslidiske dynasti og deres regime over Böhmen. Fredrik II av Det tysk-romerske rikes andre anliggender og indre strid svekket keiserens autoritet i Sentral-Europa, noe som skapte muligheter for den kongelige familien Přemyslid. På samme tid stjal mongolenes invasjoner (1220–1242) oppmerksomheten til Böhmens naboer Polen og Ungarn.

 
Premysl Otakar II, også kjent som Ottokar II.

I 1212 fikk kong Premysl Otakar I (1198–1230) et edikt fra keiseren som bekreftet hans kongetittel for ham selv og hans etterkommere for Kongeriket Böhmen. Kongens etterkommer, Premysl Otakar II (1253–1278), giftet seg med en tysk prinsesse og ble hertug av Østerrike, og fikk således også underlagt seg deler av Steiermark (et hertugdømme som lå i sørlige delen av dagens Østerrike og nordlige Slovenia), og erobret med våpenmakt resten av Steiermark, det meste av hertugdømmet Kärnten (bestående av deler av dagens Østerrike og Slovenia), og deler av hertugdømmet Krain (hovedsakelig dagens Slovenia). Fra og med 1273 hevdet habsburgerne ved keiser Rudolf I sin autoritet, og det meste av Premysl Otakars tyske besittelser gikk tapt i 1276, og i 1278 ble han drept i kamp med keiseren.

1200-tallet var også en periode med en betydelig innvandring fra tysktalende områder, tidvis oppmuntret av Přemyslid-kongene for å svekke makten til den tsjekkiske adelen. Tyskerne bosatte seg i gruvedistriktenes byer, og dannet i noen tilfeller tyske kolonier. Tyskerne brakte med seg eget lovverk og egen identitet. Ekteskap mellom tysk og tsjekkisk adel ble vanlig.

Begrepet sudettyskere ble brukt om tyskere som inntil slutten av andre verdenskrig bodde i Böhmen og Mähren, også langt utenfor det egentlige Sudetenland.[5] Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra det Přemyslidiske dynasti omkring år 1200, og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen.[6] De hadde innvandret til området på 1400-tallet, og hadde dannet egne, faste samfunnsstrukturer. Innvandringen av etnisk tyske var en kilde til misnøye blant etniske tsjekkere. De etnisk tyske beholdt blant annet tysk språk, og unngikk å bruke eller lære seg tsjekkisk. Ved folketellingene, også under østerriksk styre, ble etnisitet avgjort ved morsmål eller dagligspråk (tysk: Umgangssprache).[7][5]

Gullalderen rediger

 
Våpenskjoldet til Karl I, greve av Luxembourg

1300-tallet, spesielt regimet til Karl IV av Det tysk-romerske rike (1342–1378), er betraktet som «gullalderen» i tsjekkisk historie.

I 1306 var huset Přemyslid utdødd, og etter en rekke dynastiske kriger overtok en familie fra Luxembourg tronen. Karl IV, greve av Luxembourg, hadde vokst opp ved det franske hoffet som en kosmopolitt. Han styrket kongedømmet Böhmens makt og prestisje. I 1344 omgjorde han bispedømmet Praha til et erkebispesete og fristilte det fra Mainz og det tysk-romerske riket. Erkebiskopen fikk også rett til krone de tsjekkiske kongene, og Böhmen opphørte å være et len under de tysk-romerske keiserne. Omfattende byggeprosjekter ble satt i gang, blant annet et universitet i hans navn i 1348, Karlsuniversitetet. Ved hans død gikk kronen til hans sønn Václav IV (= Wenceslaus eller Wenceslas IV 1378–1419).

Husittbevegelsen på 1400-tallet rediger

Husittenes bevegelse (1402–1485), var en før-protestantisk kristen bevegelse og tilhengere av Jan Hus som bevegelsen fikk navn etter. De styrket den tsjekkiske nasjonalfølelsen hos sine tilhengere. Bevegelsen utfordret pavens autoritet ved å fremme nasjonalt selvstyre i kirkelige spørsmål, og som nasjonal bevegelse fremmet den anti-tyske og anti-keiserlige holdninger. Jan Hus’ lære innebar avvisning av rikdom, korrupsjon og tendensene til hierarki i den katolske kirke. Hus prekte også mot salget av avlatsbrev, noe som førte til at han mistet kongens støtte, ettersom kongen fikk prosenter av salget. I 1412 ble Hus og hans disipler utvist fra universitetet og fra Praha. I to år levde de som omreisende predikanter over hele Böhmen.

I 1414 ble Hus trukket for konsilet i Konstanz for å forsvare sin lære, og rådet dømte ham som kjetter og brente ham på en stake i 1415. Men reformbevegelsen i Bøhmen levde videre til tross for Hus' død. Både kongen og dronningen viste åpenlyst sin indignasjon over henrettelsen av Hus. I et møte med adelsmenn fra Böhmen og Mähren, dannet de en konføderasjon, som lovet å ikke adlyde konsilet, og paven skulle de bare lyde dersom han innrettet seg etter Bibelen. I 1417 erklærte universitetet i Praha Hus som martyr. Böhmen var nå i praksis løst fra den katolske kirken, et skille som skulle vare i 200 år.

I store deler av befolkningen, til og med blant adelige, vokste det frem en mer radikal gruppe som ble kalt «taboriter», etter byen Tábor. De var i høy grad nasjonalister og ville rydde alt som var tysk ut av Böhmen. Da Wenceslas IV døde uten arvinger i 1419, brøt det ut et stort opprør i Praha. En revolusjon feide over landet: kirker og kloster ble ødelagt, og de geistlige eiendelene ble tatt av den husittiske adelen. Sigismund av Ungarn, også av Huset Luxembourg, ble den nye kongen, men måtte ta kronen med våpenmakt, og de to neste tiårene var preget av ekstrem vold i kjølvannet av Jan Hus’ reformasjonsideer, de såkalte husittkrigene.

Huset Jagiellon rediger

Da tsjekkernes eneste konge som støttet husittene, Georg Podiebrad, døde i 1471 ble Vladislaus II (også kjent som Ladislaus Jagiellon), en polsk prins, valgt som konge. I 1490 ble han også konge av Ungarn. Huset Jagiellon var fraværende monarker, og deres innflytelse på kongedømmet var minimal, slik at den egentlig styringen ble utført av den lokale adelen.

I 1526 ble Vladislaus’ sønn, kong Ludvig II, avgjørende beseiret av osmanerne (tyrkere) i slaget ved Mohács, og døde. Osmanerne erobret deler av kongedømmet Ungarn, mens resten (hovedsakelig Slovakia) kom under Huset Habsburg, grunnet kong Ludvigs ekteskapskontrakt. Böhmen valgte erkehertug Ferdinand I, yngre bror av keiser Karl V av Det tysk-romerske rike til å etterfølge Ludvig som konge av Böhmen. Slik begynte rundt fire århundrer hvor habsburgerne styrte både Böhmen og Slovakia.

Huset Habsburg rediger

Selv om kongeriket Böhmen og markgrevskapet Mähren lå begge under habsburgernes styre fulgte de ulik utvikling. Mähren aksepterte de østerrikske habsburgernes arvelig rett til herske over dem og således slapp de unna den stadige striden mellom de lokale jordeierne og Huset Habsburg som kom til å karakterisere Böhmens historie. Habsburgernes fulgte en hard politikk basert på sentralisering som skapte konflikter, og som ble ytterligere komplisert av etniske og religiøse grunner i Böhmen. Et resultat av konflikten var tsjekkerne mistet det meste av deres lokale aristokrati, deres spesielle form for religion, og deres tsjekkiske språk.

Jordeierne i Böhmen var også splittet innad, hovedsakelig i religiøse spørsmål. Konflikten i Böhmen ble vanskeliggjort av reformasjonen som spredte seg over Europa og de påfølgende religiøse krigene i sentrale Europa. Husittene sympatiserte med den protestantiske bevegelsen i Tyskland som i 1546 erklærte krig mot den tysk-romerske keiseren Karl V. Hans bror Ferdinand I ønsket å støtte sin bror og da brøt det ut væpnet konflikt mellom kongen og hans undersåtter i Böhmen i 1547, men jordeierne var ikke forente og seiren gikk til kongen som etterpå tok represalier på de tsjekkiske opprørerne. Da Ferdinand selv ble keiser av det tysk-romerske riket etter sin bror forsøkte han å styrke katolisismen i Böhmen ved blant annet å frakte inn jesuittiske misjonærer.

 
Borgen i Praha hvor tsjekkerne kastet to rådmenn ut av et vindu i 1618.

Uenigheten mellom habsburgerne og tsjekkerne, og mellom katolikkene og tilhengerne av reformasjonen brøt på nytt ut i åpen kamp tidlig på 1600-tallet. Denne gangen kunne tsjekkerne dra fordel av kampen mellom to utfordrere til den keiserlige tronen, og i 1609 mottok tsjekkerne et brev fra keiser Rudolf II (1576–1612) som lovte å tolerere den tsjekkiske reformerte kirke og andre innrømmelser. Hans etterfølger Matthias var derimot en fanatisk katolikk som brøt tidligere løfter og enigheter. I 1618 var bitterheten så stor at to katolske, keiserlige rådsherrer ble kastet ut av et vindu i Prahas borg som signal om åpent opprør. Jordeierne forlot keiserens hær, utviste alle jesuittene og erklærte at Böhmens trone skulle velges. Den utvalgte ble en kalvinist, Fredrik V av Pfalz, «vinterkongen» (1596–1632). Den 8. november 1620 led tsjekkerne et knusende nederlag i det berømte slaget ved Det hvite fjell i nærheten av Praha.

Det tsjekkiske nederlaget ble fulgt av tiltak som sikret habsburgernes autoritet og den katolske kirkens dominans. Mange tsjekkiske adelige ble henrettet, en stor andel gikk i landflyktighet og deres eiendommer konfiskert. Et stort antall tsjekkiske og tyske protestanter gikk også i landflyktighet. I 1622 ble Karlsuniversitetet slått sammen med Jesuittakademiet, og hele utdanningssystemet ble underlagt jesuittisk kontroll. I 1624 ble alle prester som ikke var katolikker utvist ved kongelig bestemmelse. I 1627 ble det etablert et legalt grunnlag for et habsburgsk enevelde da alt tsjekkisk landområder ble erklært arvelige eiendommer av Huset Habsburg.

Religionskrigene fortsatt etter det tsjekkiske nederlaget. Tredveårskrigen (1618–1648) hvor de tyske protestantiske prinsene kjempet mot den tysk-romerske keiseren involverte også utenlandske makter. Tsjekkere kjempet på de fleste sider, hovedsakelig på opprørske tsjekkiske generaler i den protestantiske hæren. Albrecht von Wallenstein (1583–1634) var den mest kjente tsjekkiske overløper som kjempet for keiserens sak. Böhmen var slagmark gjennom hele krigen. Prins Bethlen Gabors ungarske styrker, forsterket med tyrkiske leiesoldater, kjempet mot keiseren og tidvis la øde store områder i Slovakia og Mähren. Protestantiske tyske hærer og senere danske og svenske hærer herjet tsjekkiske landområder. Byer, landsbyer og festninger ble ødelagt. De menneskelige lidelser var enorme.

I 1648 bekreftet traktaten av Westfalen at kongedømmet Böhmen ble lagt inn under habsburgernes keiserdømme med sitt sete i Wien. Böhmen mistet da sin faktiske uavhengighet. Tsjekkerne omtaler den påfølgende tiden, fra 1620–1648 og fram til slutten av 1700-tallet, som «den mørke tidsalder». Den er karakterisert av ødeleggelser av utenlandske soldater, fortysking, og økonomisk og politisk nedgang. Med innflytelsen fra utlendinger, hovedsakelig tyskere, ble tysk språk dominerende i administrasjonen og i dannet selskap. Kongedømmet Böhmen og tsjekkerne var blitt redusert til en mindre provins i det habsburgske eneveldet.

Den mørke tidsalder rediger

 
Maria Teresia, erkehertuginne av Østerrike, dronning av Ungarn og Böhmen, etc.

I 1683 beseiret Leopold I av Det tysk-romerske rike (1656–1705) tyrkerne og restaurerte kongedømmet Ungarn til dets tidligere territorium. I årene 1720 og 1725 ble en rekke traktater fullført som forente alle landområder under habsburgernes styre og arvelig etterfølge, også via den kvinnelige linje.

Regimene til Maria Theresa (1740–1780) og påfølgende monarker er karakterisert som det opplyste enevelde. Påvirket av opplysningstidens filosofer arbeidet monarkene for en rasjonell og effektiv administrasjon av Böhmen via det keiserlige byråkrati. Hva som var igjen av kongedømmet Böhmen ble opptatt i østerrikske provinser innenfor habsburgernes rike. Tysk ble det offisielle språket.

Den store hungersnøden i 1770–1771 utryddet en tiendedel av landets befolkning.

Maria Teresia og hennes sønn introduserte også en rekke reformer som opphevelse av de føydale sosiale strukturer og innskrenkning av den katolske kirkens makt. Utdannelsessystemet ble nasjonalisert og fortysket mens jesuittenes kontroll ble fjernet. I 1781 ble en religionsfrihet akseptert mens skolesystemet skiftet fokus fra teologi til vitenskap. Fullstendig livegenskap ble dog ikke helt opphevet før så sent som i 1848.

Opplyst enevelde knuste de få gjenværende levningene av kongeriket Böhmen. Oppløsningene av bøhmiske institusjoner og dominansen av det tyske språk synes å true selve eksistensen av den tsjekkiske nasjonen, men opplysningstiden fremmet også pedagogiske og økonomiske muligheter for tsjekkerne, og bidro således til en tsjekkisk nasjonalbevissthet og oppvåkning.

Nasjonal gjenfødsel rediger

I den første halvdelen av 1800-tallet gikk en nasjonalbevegelse over Europa. Den tyske nasjonalismen, fremmet av konfrontasjonen med hæren til de franske revolusjonære, og napoleonskrigene inspirerte en tilsvarende nasjonal gjenfødsel blant de slaviske folkene. Begrepet «nasjon», definert som et folk forent av et språklig og kulturelt slektskap, skapte en intellektuell gjenfødsel som la grunnlaget for påfølgende kamp for politisk selvstyre og uavhengighet.

I Böhmen, hvor aristokratiet var hovedsakelig tysk eller fortysket, var lederne av den tsjekkiske nasjonalismen de nye intellektuelle som hadde sin bakgrunn fra bondestanden. Kun en liten del av adelskapet støttet de nasjonale tankene.

Den tidligste fase av nasjonalbevegelsen var filologisk. Lærde forsøkte å nedtegne og kodifisere innfødte språk. Et sete for tsjekkisk språk og litteratur ble etablert ved Karlsuniversitetet i 1791. Tsjekkisk hadde overlevd kun som et regionalt språk blant bøndene. Oppgavene å forme tsjekkisk til et litterært språk og som emne i skoleverket ble ledet av Josef Dobrovsky og Josef Jungmann. Deres anstrengelser førte til voksende tsjekkisk-lesende publikum.

Det tsjekkisk-nasjonale museum (Národní muzeum) i Praha, den gang for kongedømmet Böhmen (1818), ble et senter for tsjekkisk forskning. I 1827 begynte museet utgivelsen av et tidsskrift som ble en stemme for tsjekkisk nasjonalisme. Museets medlemmer ble et senter for tsjekkiske patrioter som forsøkte gjøre Praha til slavernes intellektuelle sentrum. En betydelig figur var Frantisek Palacky, som skrev et monumentalt historieverk i fem bind om det tsjekkiske folkets historie, og som fokuserte på kampen for politisk frihet. Han ble selv en av lederne for den tsjekkiske nasjonen i løpet av revolusjonskampene i 1848.

Revolusjonene i 1848 rediger

Den franske revolusjonen i 1848 fremskyndet en rekke nasjonale og liberale opprør mot eneveldet. Revolusjonær uro fikk det østerrikske riket til å skjelve og keiser Ferdinand I av Østerrike (1835–1848) lovte å reorganisere riket til et parlamentarisk styre, men endte opp med å abdisere i 1848 grunnet de folkelige opprørene.

Den tsjekkiske nasjonalismen hadde begynt blant små grupper av intellektuelle, men i løpet av revolusjonene i 1848 krevde tsjekkerne dristige krav. Revolusjonen avslørte også at de tyske liberale som var i opposisjon til habsburgernes enevelde var også fiendtlig til en tsjekkiske nasjonalisme. Tsjekkernes fiender var ikke kun eneveldet, men også en økende tysk nasjonalisme.

Etter 1848 forsøkte Frans Josef I å fortsette med et eneveldig styre og holde all nasjonalisme i sjakk, men habsburgerne led en rekke med nederlag. I 1859 ble de drevet ut av Italia etter nederlaget i slaget ved Solferino, og i 1866 ble de beseiret av Preussen i den østerriksk-prøyssiske krig og ble deretter kastet ut av den tyske forbundet.

Fellesmonarkiet Østerrike-Ungarn rediger

 
Tomáš Garrigue Masaryk, portrett ved Josef Jindřich Šechtl, 1918.

Det østerrikske-ungarske kompromisset i 1867 etablerte fellesmonarkiet Østerrike-Ungarn. De to delene av riket ble forent av en felles hersker, en felles utenlandspolitikk, og til en viss grad også delte finanser, men i alle andre hensyn var Østerrike og Ungarn egne riker, hvert med sitt eget parlament, regjering, administrasjon og juridiske system.

Til tross for en rekke kriser overlevde systemet med felles hersker fram til 1918. Østerrike var dominert av tysk politikere, men innførte en rekke reformer som tillot blant annet tsjekkere å spille en økende aktiv rolle i det politiske livet og det kulminerte med allmenn stemmerett i 1907. Monarkiet udugelighet eller uvillighet til møte de nasjonale problemene bidro til å svekke det parlamentariske systemet. I løpet av keiserdømmet siste tiår ble den parlamentariske styret kraftløst grunnet obstruksjon fra både tsjekkere og tyskere, og hyppige regjeringene kom og gikk av. I 1900 grunnla universitetsprofessoren Tomáš Masaryk Det tsjekkiske progressive partiet som baserte dets kamp for nasjonalt selvstyre på parlamentarisk system basert på stemmerett og avviste radikalisme i møtet med den voksende sosialismen. Ved århundreskiftet var tanken om et slavisk, ikke-tysk «Tsjekkoslovakia» i økende grad fremmet tsjekkiske og slovakiske ledere.

Tsjekkoslovakia rediger

Utdypende artikkel: Tsjekkoslovakias historie

Opprettelse rediger

Mot slutten av den første verdenskrigen kollapset det habsburgske monarkiet. Den uavhengige staten Tsjekkoslovakia ble dannet i 1918 og eksisterte som suveren stat fram til 1992. Opprettelsen av Tsjekkoslovakia var kulminasjonen på tsjekkernes langvarige kamp mot sine østerrikske herskere, og for slovakene mot deres ungarske herskere. Tsjekkerne og slovakene sto ikke på samme nivå økonomisk og teknologisk, men begge folkene grep muligheten til å løsrive seg. Avstanden mellom de to kulturene ble dog aldri minsket, og uoverensstemmelsene spilte en rolle gjennom unionens 74 år lange eksistens.

En del yngre menn flyktet nå utenlands for å kjempe for hjemlandets frigjøring. De fleste havnet i Frankrike, der de sluttet seg til utenlandslegionen. Den franske overkommandoen viste liten interesse. Tsjekkerne ble utstyrt med tresko, og våpnene var antikverte, trolig brukt av franske rekrutter i 1914. De hevdet også at franskmennene behandlet dem som hunder.[8]

Tsjekkoslovakias uavhengighet ble offisielt proklamert den 28. oktober 1918 i Praha, og slovakene gikk offisielt inn i unionen to dager senere i byen Martin. En midlertidig forfatning ble godkjent, og Tomáš Masaryk ble erklært som president den 14. november. Rutenia ble lagt til unionen i 1920, men det var ulike grensekonflikter med Polen. Staten ble opprettet som en konsekvens etter den første verdenskrigen og oppløsningen av det habsburgske dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Under Fredskonferansen i Paris (1919) arbeidet Edvard Beneš i kulissene for å få stormaktenes tilslutning til et stort territorium for den nye republikken.[9] Sudettyskerne ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike. Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og den Tsjekkoslovakiske stat ble dannet. Landet var en skjør statsdannelse, særlig på grunn av et stort antall etniske tyskere i områdene nær grensen til Tyskland.[10][6]

Sammensetning rediger

Tsjekkoslovakia ble til på territorier avstått fra Østerrike med de historiske østerrikske landskapene Böhmen (Čechy) på 55000 km2 og Mähren (Morava) på 22 000 km2, foruten en liten del av Schlesien (Slezko) kjent som Østerriksk Schlesien på 4 400 km2. Områdene avstått fra Ungarn utgjør dagens Slovakia (Slovensko) 49 000 km2, samt Rutenia (Podkarpatská Rus) på 13 000 km2 som i dag er en del av Ukraina.[10] Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn.[11] Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende.[12] Blant tsjekkere er det en utbredt oppfatning at Habsburgernes herredømme, som varte fra slaget på Det hvite berg i november 1620 til 1918, ikke var legitimt.[13]

 
Kart over Sudetenland.

De tsjekkiske landområdene var langt mer industrialiserte enn Slovakia. Tilbakestående Karpato-Rutenia var stort sett uten industri. De etniske tyskerne utgjorde mer enn 22% av befolkningen og bodde hovedsakelig i grenseområdene i Böhmen og Mähren, et område som de tysktalende kalte for Sudetenland. Det meste av industrien i Sudetenland var eid av tyskere og kontrollert av tyske banker. En del av de tysktalende sympatiserte med Nazi-Tyskland og underminerte således Tsjekkoslovakia. Hitlers framgang i Tyskland, den tyske annekteringen av Østerrike (Anschluss), samt en passiv politikk fra Storbritannia og Frankrike etterlot Tsjekkoslovakia uten allierte, utsatt for overgrep fra de fiendtlige statene Tyskland og Ungarn på tre sider og et Polen uten sympati i nord.

I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i Tsjekkoslovaka, en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over 100 000 jøder i landet i mellomkrigstiden. Vel en tredel av jødene regnet seg som etniske tyskere, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder. For eksempel regnet Hermann Kafka seg som tsjekker etter å ha vokst opp i overveiende tsjekkisk landsby, mens hans kone og hennes familie i Praha var tysktalende, og de sendte sønnen Franz til tysk skole i Praha.[14]

Tsjekkia var en del av Østerrike-Ungarn, inntil første verdenskrigs slutt, og det var et visst press på etniske tsjekkere for å registrere seg som tysktalende. Ved folketellingen i 1921 talte den tysktalende befolkning 3 123 583 individer, hvilket utgjorde 23,4 % av den totale befolkningen.[15][5] Omkring 30 % av innbyggerne i Böhmen (tsjekkisk: Čechy) og Mähren (tsjekkisk: Morava) var tysktalende før krigen.[16] I mai 1945 var det 3,3-3,4 millioner tysktalende på Tsjekkoslovakias territorium (noen anslag på 4 millioner). Da Potsdamkonferansen begynte, hadde 700 000 til 800 000 Sudettyskere allerede forlatt eller blitt fordrevet fra tsjekkoslovakisk territorium.[5]

Den vesttyske Statistisches Bundesamt anslo den etnisk tyske befolkningen i Tsjekkoslovakia til å være 3 477 000 i 1939. Engelske kilder som omhandler fordrivelsene forholder seg til et antall på rundt 3,5 millioner, basert på den vesttyske analysen.[17][18]

Politikk i mellomkrigstiden rediger

Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige.[19]En del tyskdominerte landsbyer markerte sin misnøye med statsdannelsen ved å ikke feire republikkens dag 28. oktober.[12]

Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne, og gjennom 1920-årene gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto derimot for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene, for å drive undergravende virksomhet.[5]

DNSAP var det sudettyske nazipartiet og søsterparti til DNSAP i Østerrike og NSDAP i Tyskland, og hadde i 1920-årene noen få representanter i Tsjekkoslovakias nasjonalforsamling. Deutsche Nationalpartei ble også oppløst i 1933. Konrad Henlein etablerte i 1933 etterfølgeren Sudetendeutsche Heimatfront som skiftet navn til Sudetendeutsche Partei, SdP, i 1935 med Karl Hermann Frank som nestleder. Henlein hevdet til å begynne med at han og partiet var lojale mot demokratiet og republikken. Fra 1935 gikk SdP i en mer radikal retning.[20][21][22][23]

I 1930-årene nådde krisen i verdensøkonomien, den store depresjonen, også Tsjekkoslovakia. Den gikk i Tsjekkoslovakia særlig hardt utover de industrialiserte områdene i Nord- og Vest-Böhmen som var befolket av sudettyskere. Krisen førte til sult og død i deler av befolkningen.[5][24] Praha reagerte ikke, og det drev den tyske befolkningen i hendene på det høyreradikale partiet, som nå het Det sudettyske partiet (SdP), og lederen og nazisten Konrad Henlein. Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš hadde sammen med det sosialdemokratiske tyske partiet, prøvd å bremse for høyrekreftene, men mislyktes. I 1935 fikk SdP, bare to representanter færre enn Det tsjekkoslovakiske agrarpartiet (bondepartiet). Henlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.[19]

I 1930-årene ble Tsjekkoslovakia rammet av dårlige konjunkturer, og dette gikk særlig ut over de tyske områdene. Endringen medførte større oppslutning om det høyreradikale partiet, som nå het Det sudettyske partiet (SdP).Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš hadde sammen med det sosialdemokratiske tyske partiet, prøvd å bremse for høyrekreftene, men mislyktes. I 1935 fikk SdP som var ledet av Konrad Henlein, bare to representanter færre enn Det tsjekkoslovakiske agrarpartiet. Heinlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.[5]

Den andre verdenskrigen rediger

 
Edvard Beneš (1884-1948)

Utdypende artikler: Sudetenkrisen, Münchenavtalen og Republikken Slovakia

Etter at den britiske statsministeren Neville Chamberlain møtte Hitler den 15. september 1938, aksepterte den britiske og den franske regjeringen at områder med tysk majoritet burde bli avstått til Tyskland. Forslaget ble møtt med vantro, raseri og demonstrasjoner i Tsjekkoslovakia, og regjeringen innførte unntakstilstand. Den 20. september slo regjeringen i Tsjekkoslovakia fast at de ikke kunne akseptere forslaget. Den 29. september møttes Hitler, Chamberlain, Benito Mussolini og Edouard Daladier i München og ble i Münchenavtalen enige om at tyske tropper skulle besette Sudetenland. Den 1. oktober krysset den tyske hæren grensen og besatte områdene. Samme høst besatte polske styrker Teschen og ungarske styrker de sydlige delene av Slovakia. Den 14. mars 1939 utropte Slovakia sin selvstendighet, og dagen etter okkuperte Tyskland Böhmen og Mähren og gjorde områdene til et tysk protektorat, Böhmen-Mähren. Karpato-Ukraina erklærte også sin uavhengighet, men ble øyeblikkelig okkupert av Ungarn.

Münchenavtalen ble 30. september 1938 inngått mellom Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. Avtalen medførte at Sudetenland med over 3,5 millioner innbyggere ble løsrevet fra Tsjekkoslovakia, under navnet Sudetengau. Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen var ikke parter i avtalen. Ved denne avtalen ble oppdelingen av Tsjekkoslovakia godtatt av de vestlige stormaktene, uten tsjekkoslovakiske myndigheters medvirkning. Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området som ble overført til Tyskland hadde 2,8 millioner tysktalende og 700 000 tsjekkisktalende innbyggere. Omkring 440 000 tysktalende befant seg i områdene som fortsatt ble kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering.[6] Internasjonalt var det sympati med Beneš, samtidig var det en utbredt oppfatning at det var nødvendig og rett å overføre Sudetenland til Tyskland.[25]

Etter statsminister Edvard Beneš’ avgang den 5. oktober 1938 forlot han landet fem dager senere og dro til London hvor han etter krigsutbruddet ble leder for en tsjekkoslovakisk eksilregjering. Hitler truet i mars 1939 president Hácha til å skille den slovakiske delen av landet fra Böhmen og Mähren, som Tyskland straks okkuperte og opprettet Riksprotektoratet Böhmen-Mähren[26][27][28] Mange etniske tsjekkere ble fordrevet fra det annekterte Sudetenland, og samtidig ble mange sudettyskere presset til å melde seg inn i SdP, noe som journalist og motstandskvinne Milena Jesenska rapporterte om.[12]

For å få Tsjekkoslovakias kommunister på sin side gjorde Beneš store innrømmelser til dem for etterkrigspolitikken, blant annet statliggjøring av tungindustrien. Eksilregjeringen krevde blant annet at Münchenavtalen skulle bli ugyldig. Med de opposisjonelle sudettyskerne avslo han enhver kontakt, og Benešdekretene etter krigen slo fast at sudettyskerne og tysktalende tsjekkere som hadde flyktet ikke hadde krav på å få sin eiendom tilbake eller komme tilbake til Tsjekkoslovakia.

Samtidig med tysk okkupasjon av Böhmen-Mähren, ble Republikken Slovakia opprettet og en marionettregjering innsatt. Sudettyskernes ledere ønsket okkupasjonen velkommen og mange etniske tyskere medvirket til okkupasjonsmaktens brutale styre.[29][30][31] Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.[6]

Riksprotektoratet Böhmen-Mähren rediger

Utdypende artikkel: Böhmen-Mähren

 
Oppdeling av Tsjekkoslovakia etter Münchenavtalen og opprettelse av «riksprotektoratet» i resten av det okkuperte landet.

I 1939 tok Hitler kontroll over resten av Böhmen og Mähren utenom Sudetenland, og opprettet et «riksprotektorat» for området. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.[6] Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank.[11] Befolkningen bygget opp et intenst hat mot alt og alle som var tysk, og befolkningen så frem til å drive tyskerne med makt ut av landet.[16] Mange sudettyskeres støtte til okkupantene styrket tsjekkernes oppfatning om at sudettyskerne ikke hadde rett til å bo på tsjekkisk jord.[13]

Den tyske diplomaten Konstantin von Neurath var «riksprotektor» fra 15. mars 1939. Den tsjekkoslovakiske våpenindustri var viktig for tysk krigføring.[32] I 1941 ble SS-offiseren Reinhard Heydrich stedfortreder for Neurath, med alle fullmakter.[5][33] Heydrich styre av Riksprotektoratet var økonomisk effektivt og Tsjekkoslovakia sto til sammen for 10 % av industriproduksjonen under tysk kontroll.[9] Heydrich styrte landet med jernhånd og det ble innført unntakstilstand, der 4 000 til 5 000 mennesker ble arrestert og 400 henrettet. I tillegg til jødene ble ytterligere flere hundre tsjekkoslovaker henrettet under Heydrichs styre.[31] Omkring 90 % av jødene og 50 % av romanifolket ble deportert av okkupasjonsmakten.[16] I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten.[31]

Tsjekkoslovakia opplevde mindre materielle tap enn andre østeuropeiske land i løpet av krigen. Okkupasjonsmakten hadde beslaglagt en del eiendom tilhørende tsjekkoslovaker, blant annet to store banker, samt jøders og utlendingers eiendeler i landet.[34] Den tyske okkupasjonen av Polen var langt mer brutal for sivilbefolkningen enn okkupasjonen av Tsjekkoslovakia. Hitlers ide om å fordrive tsjekkere fra Böhmen-Mähren ble ikke iverksatt.[35]

Heydrich døde etter attentat 27. mai 1942 noe som medførte omfattende represalier blant annet ble landsbyen Lidice utsatt for gjengjeldelse, ledet av sjef for Ordnungspolizei, Kurt Daluege. Landsbyens 192 voksne menn ble henrettet, kvinner og barn ble deportert og landsbyen ble revet.[31] Gjengjeldelsesaksjonen mot Lidice ble godt kjent i vesten, og ble utnyttet av USAs propagandaetat, Office of War Information.[9]

Slutten på krigen rediger

Se også: Praha-offensiven

Fra og med høsten 1944 ble Tsjekkoslovakia befridd hovedsakelig av den sovjetiske røde arméen. De vestligste delene av landet med blant annet Plzeň (Pilsen) ble befridd av amerikanske styrker.

President Edvard Beneš befant seg i eksil i London, og utøvde vide fullmakter fra 15. oktober 1940 på grunnlag av nødrett. Beneš fortsatte sin ledelse med grunnlag i disse vide fullmaktene, også etter at han returnerte til Tsjekkoslovakia. Dette varte helt frem til 28. oktober 1945, da den midlertidige nasjonalforsamlingen overtok lovgivningsmyndigheten.[36] Tsjekkoslovakia ble i 1945 gjenopprettet innenfor grensene fra før Münchenavtalen (med unntak av Karpato-Ruthenia som ble overført til Sovjetunionen/Ukraina).[37][38] På slutten av krigen kontrollerte Sovjetunionen i realiteten store deler av Polen, Tsjekkoslovakia og det østlige Tyskland. USA kontrollerte den vestlige delen av Böhmen på slutten av krigen.[30]

Etter Slaget om Berlin var Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker. De første dagene i mai 1945 ble 1,7 millioner soldater fra den røde armé sendt sørover fra Berlin og Dresden mot Praha. Sovjetiske styrker (forsterket med rumenske enheter) som blant annet hadde inntatt Bratislava 4. april og Brno 26. april rykket også nordvestover gjennom Mähren mot Praha. Denne styrken fra sørøst besto i hovedsak av to sovjetiske armégrupper (den andre og fjerde ukrainske front). Planen var å omringe Praha og dessuten hindre gjenværende tyske soldater i å overgi seg til amerikanske styrker.[39] De siste større kampene på østfronten sto om Praha 5.-11. mai i forbindelse med Praha-offensiven. Kampen om Praha og det sentrale Böhmen pågikk til dels etter at Tyskland hadde kapitulert 8. mai. Slaget ble også utkjempet samtidig med et større folkelig opprør i Praha i dagene 5.–8. mai. Byen Praha ble endelig frigjort som en følge av denne offensiven. Samtidig forsøkte fortsatt avdelinger av Schörners styrker å slå seg vestover for å overgi seg til vestmaktene. Kampen om Praha var de siste store krigshandlingene i Europa. De sovjetisk styrkene møtte General Pattons hær ved Pilsen 11. mai.[40]

Fordrivelsen av etniske tyskere rediger

Utdypende artikkel: Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia

Tre millioner etniske tysktalende tsjekkoslovaker, bosatt i Sudetenland og tyske språkøyer ellers i landet, ble tvunget ut av hjemlandet Tsjekkoslovakia, og ble deportert til Tyskland og Østerrike. Etter at fordrivelsen av etniske tyskere ble avsluttet i 1948 var ambisjonen å «homogenisere» befolkningen, inkludert de gjenværende tysktalende, til en felles kultur med minst mulig spor av det tyske.[37][12][41] Over hele landet ble spor av tysk fortid fjernet så mye som mulig, inkludert navn på gater, byer og steder. Sentralmyndighetene i Praha samarbeidet med lokale initiativ for å skrive om historien slik Sudetenland fremsto som nesten rent tsjekkiske.[13] Områdene tømt for etniske tyskere ble befolket av personer fra andre deler av Böhmen og Mähren, fra områder avstått til Sovjetunionen (Ukraina), og fra Volhynia.[42] Flere hundre tidligere sudettyske landsbyer i grenseområdet ble jevnet med jorden etter at kommunistene kom til makten i 1948.[24] I 1950 var andelen tsjekkere og slovaker i Sudetenland 94 %, mot 68 % før krigen. Hovedstaden Praha gikk fra å være en etnisk svært blandet by av tsjekkere, etnisk tyske og jøder før krigen, til å bli en nesten ren tsjekkisk by etter krigen.[13]

Fordrivelsen har vært et politisk tema i Forbundsrepublikken Tyskland siden. Fordrivelsen var lenge et vesentlig problem i relasjonen mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia, og de juridiske forholdene måtte avklares før Tsjekkia gikk inn i EU.

Beneš-dekretene rediger

Utdypende artikkel: Beneš-dekretene

Beneš-dekretene eller president-dekretene ble vedtatt av daværende president Edvard Beneš og den tsjekkoslovakiske eksilregjering, fra 21. juli 1940 til 27. oktober 1945, i fravær av en lovgivende nasjonalforsamling.[43] Betegnelsen brukes særlig om delene som gjaldt inndragning av statsborgerskap, og som la grunnlaget for fordrivelsen av etniske tyskere og etniske ungarere fra Tsjekkoslovakia etter krigen. Dekretene omhandler ikke fordrivelsene konkret, men er kontroversielle ved at de var et ledd i fordrivelsene. De er også omstridt på menneskerettslig grunnlag, og fordi dekretene legger kollektiv skyld til grunn. Vesentlige deler av landets fabrikker, kraftproduksjon og finansselskap ble nasjonalisert gjennom dekretene.[44][45]

Etterkrigstiden rediger

Allerede under krigen hadde Beneš forberedt en omleggelse av utenrikspolitikken. Den unnfallenheten overfor Tyskland som Frankrikes og Storbritannia viste under Münchenkrisen var ikke glemt. Isteden skulle Tsjekkoslovakia nærme seg Sovjetunionen.

Etter frigjøringen i mai 1945 ble Tsjekkoslovakia styrt av en koalisjonsregjering av samtlige tillatte partier. Jordbrukspartiet og Det slovakiske folkepartiet ble forbudt da disse ble ansett som tyskervennlige under krigen. Trykkefriheten ble begrenset og i juni 1945 ble den østlige delen av Tsjekkoslovakia, Karpato-Ukraina ble overgitt til Sovjetunionen.

Beneš slo fast at regjeringen skulle rense Tsjekkoslovakia for tyskere og sommeren 1945 ble mengder av tyskere drept i Usti nad Labem og andre steder ble det begått overgrep mot tyskere. Høsten 1946 var det kun ti prosent av den tyske minoriteten i landet.
Etter at München-avtalen ble tilbakekalt og ugyldiggjort i det britiske parlamentet i august 1942 ga den britiske regjeringen sitt samtykke til forflytningen av sudettyskerne fra de tsjekkiske kronlandene.
USAs president Roosevelt sluttet seg til forflytningspolitikken i juni 1943. Moskva ga sin tilslutning i en erklæring den 5. juni 1943.
Utvisningen ble så internasjonalt godkjent under Potsdamkonferansen i juli 1945.[46][47][48]

Ved parlamentsvalget våren 1946 fikk kommunistene 38 prosent av stemmene og sammen med sosialdemokratene tok de halvparten av mandatene. Kommunistenes leder, Klement Gottwald, ble statsminister for en samlingsregjering.
Jordbrukspartiet fikk ikke stille ved valget i 1946, det førte til at det ble avgitt en halv million blanke stemmer (i Tsj. var det stemmeplikt)

Gjennom en ny forfatning den 9. mai 1948 ble Tsjekkoslovakia utropt til «folkedemokrati». Det kommunistiske partiet fikk «en ledende rolle», hvilket betydde at demokratiske valg ble avskaffet og økonomien ble sentralstyrt. President Beneš ville ikke godta forfatningen og gikk av. Ny president ble kommunistenes Gottwald. Rundt 130 000 mennesker ble internert, blant annet alle biskoper, munker og nonner. Mellom 200 og 300 personer ble henrettet, men mange flere døde i fengsel og leirer. Høsten 1948 startet en utrenskning ble de mest ortodokse kommunistene. Kommunistpartiets førstesekretær, Rudolf Slánský, som selv hadde deltatt i utrenskninger, ble dømt til døden og hengt.

Etter 1948 ble det private næringslivet i stor grad lagt inn under staten. Regjeringen satset på tungindustrien til tross for at landet var fattig på nødvendig råmateriale, og gjorde seg derfor avhengig av råvarer fra Sovjetunionen.

I løpet av 1950-tallet fortsatte kommunismen. Fra 1958 til 1960 minsket antallet bønder fra 542 000 til 256 000. Det ble forbudt for privatpersoner å ha ansatte. Ved kommunistpartiets kongress i 1960 ble Tsjekkoslovakia erklært som et sosialistisk land, og landet fikk ny forfatning samme år og landets offisielle navn ble endret til «Det tsjekkoslovakiske sosialistiske republikk». Marxisme-leninismen ble landets statsideologi.

På begynnelsen av 1960-tallet hadde Tsjekkoslovakias økonomi stagnert og den industrielle veksten var en av Europas laveste. I kommunistpartiet vokste det fram kritikk mot det økonomiske sentralstyret. Førstesekretær Antonín Novotný og hans tilhengere ble utfordret høsten 1967 av den slovakiske partisekretæren Alexander Dubček. Dubček, som hadde vokst opp i Sovjetunionen, utmanøvrerte Novotný og ble ny førstesekretær den 5. januar 1968.

Prahavåren 1968 rediger

I begynnelsen av april tok kommunistpartiet et handlingsprogram som senere har blitt kalt for «Prahavårens manifest». Programmet tok opp feil i samfunnet: maktkonsentrasjon, mangel på innflytelse, byråkratiet, korrupsjon, feil i den økonomiske politikken, foruten å love ytringsfrihet, foreningsfrihet, møtefrihet, økt selvstyre for Slovakia, rett til å forlate landet og mere. Kommunistpartiets ledende rolle skulle dog være uendret. I løpet av våren 1968 ble pressesensuren avskaffet. Det ble mulig å kritisere forholdene i nabolandene.

I møte med sovjetiske representanter forsvarte Dubček reformpolitikken. Natten mellom 20. og 21. august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av tropper fra Polen, Ungarn, Bulgaria og Sovjetunionen. Angrepet besto av 27 armédivisjoner med 500 000 soldater, 800 fly, 6 300 stridsvogner og mere. I henhold til det sovjetiske pressebyrået TASS skjedde invasjonen på grunn av forespørsel om hjelp fra den tsjekkoslovakiske folket. Dubček ble arrestert og de utenlandske troppene ble møtt av passivt motstand. Forsøket på å danne en ny regjering uten tilhengere av reformene ble mislykket. Den 22. august ble det holdt ekstraordinær partikongress i en fabrikk utenfor Praha hvor 1 200 delegater valgte en ny partiledelse som protesterte mot okkupasjonen og utlyste en generalstreik neste dag. Den gamle partiledelsen og president Svoboda befant seg i Moskva. I Praha holdt Dubček en radiotale hvor han forklarte at det var nødvendig å innskrenke reformene og ytringsfriheten.

Etter at en ishockeykamp mellom Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen under VM i ishockey kom det antisovjetiske demonstrasjoner. Dubček ble tvunget til å gå av den 17. april 1969 og ble erstattet av Gustáv Husák. På begynnelsen av 1970-tallet ble hele samfunnet rensket for reformister. Fra universiteter, skoler, aviser og radio ble reformister gitt sparken. Mellom 1968 og 1970 gikk rundt 130 000 mennesker i landflyktighet. All form for opposiasjon og motstand ble slått ned. Gjennom en forbedret økonomisk utvikling håpet man at motstanden skulle forsvinne, industriarbeidere fikk øket lønn, men oljekrisen i 1973 avslørte at de økonomiske problemene var åpenbare.

Det fantes fortsatt en gruppe som åpent viste sin motstand mot hvordan kommunistpartiet styrte landet. En gruppe uavhengige intellektuelle, – forfattere, poeter, journalister og akademikere, publiserte et åpent brev i desember 1972 hvor de protesterte mot at landet hadde politiske fanger. Tsjekkoslovakia hadde skrevet under på Helsingfors-erklæringen i 1975 som garanterte for menneskerittigheter. Den 1. januar 1977 ble Charta 77 ble grunnlagt og Václav Havel, Jan Patočka og Jiří Hájek ble valgt til talsmenn. Charta 77 strebet etter et samfunn hvor sivile lover og menneskerettigheter ble respektert. Det hemmelige politiet overvåket medlemmene og Havel ble arrestert noen dager senere. Myndighetene trakasserte medlemmene og mellom 1977 og 1980 ble 61 av Charta 77s medlemmer dømt til fengsel.

Fløyelsrevolusjonen rediger

 
Václav Havel,forfatter og dramatiker, var den siste presidenten i Tsjekkoslovakia og den første presidenten i Den tsjekkiske republikk.

Leonid Bresjnev døde i 1982 og i 1985 ble Mikhail Gorbatsjov generalsekretær for det sovjetiske kommunistpartiet. Det ble snart klart at den gamle politikken var over. Gorbatjov fjernet de Bresjnevtro i partiledelsen og viste interesse for reformer. Husák, som hadde ført en politikk som i alle henseende var tro mot Bresjnev, holdt seg bakgrunnen fram til mars 1987 da han brått påsto at han var en varm tilhenger av Gorbatjovs reformer, men måtte gå av i desember 1987 og ble da erstattet av den konservative Miloš Jakeš.

Den første protestdemonstrasjonen skjedde 25. mars 1988 i Bratislava og krevde borgerlige rettigheter og religionsfrihet. Demonstrasjonen ble oppløst av politiet. På nasjonaldagen den 28. oktober 1988 oppsto det demonstrasjoner flere steder. I løpet av sommeren 1989 økte spenningen. I Polen fortsatte reformene der Solidaritet deltok i regjeringen og i Ungarn ble piggtråden mot Østerrike fjernet. Den 17. november 1989 demonstrerte studenter i Praha for å hylle Jan Opletal, en student som ble drept av nazistene ved den tyske okkupasjonen femti år tidligere. Demonstrasjonen ble slått brutalt ned av politiet. Som svar gikk skuespillere og teatrene ut i streik, og opposisjonsbevegelsen dannet Medborgerforum som utlyste to timers generalstreik fram til 27. november. Under steiken ble pressesensuren satt til side og tsjekkoslovakisk fjernsyn rapporterte åpent om hendelsene.

Den 29. november ble artikkel 4 i forfatningen avskaffet hvor kommunistpartiets ledende rolle ble fastslått. I desember ble en samlingsregjering med representanter fra opposisjonen og allmenne valg ble utlyst. Den 29. desember 1989 ble Václav Havel ble valgt til president.

De første fri valgene i Tsjekkoslovakia siden 1946 foregikk i juni 1990 uten problemer og med mer enn 95 % valgdeltagelse. Ved 1992 ble Slovakias krav om større selvstyre blokkert i regjeringen. Føderalister som Havak var ikke i stand til å hindre bevegelsen mot et brudd mellom de nasjonene Tsjekkia og Slovakia, og juli gikk han av. I løpet av den siste halvdelen av 1992 ble det inngått en enighet om at de to nasjonene skulle gå hver sin veg i slutten av året.

Medlemmene i Tsjekkoslovakias parlament var delt langs nasjonale skillelinjer var knapt i stand til å samarbeide nok til godkjenne loven som delte de to nasjonene. Den 1. januar 1993 ble de to republikkene Tsjekkia og Slovakia opprettet samtidig. Forholdene mellom de to nasjonene, til tross for en del strid om deling av regjeringseiendom og styringen av grensen, har vært fredelig. Begge statene ble anerkjent av USA og de europeiske statene.

Den tsjekkiske republikk rediger

Tsjekkia er i dag medlem av NATO (siden 1999) og Den europeiske union (siden 2004). Tsjekkia har bevegd seg mot integrering av verdensmarkedene, en utvikling som gir både muligheter og risiko.

Referanser rediger

  1. ^ Fredegarkrøniken forteller at «Samo [var] en franker av fødsel [eller nasjon] fra det senon[ag]ianske distriktet».
  2. ^ Štefanovičová, Tatiana (1989): Osudy starých Slovanov. Bratislava: Osveta
  3. ^ Sommer, Petr: «Bohemia and Moravia», i Berend, Nora: Christianization and the rise of Christian monarchy : Scandinavia, Central Europe and Rus' c. 900-1200, Cambridge, UK ; New York: Cambridge University Press, ss. 214–262
  4. ^ Kirschbaum, Stanislav J. (1995): A History of Slovakia: The Struggle for Survival Arkivert 25. september 2008 hos Wayback Machine.. New York: Palgrave Macmillan; St. Martin's Press. ISBN 978-0-312-10403-0.
  5. ^ a b c d e f g h Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  6. ^ a b c d e Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  7. ^ Wiskemann, Elizabeth (1. januar 1939). «Czechs and Germans After Munich». Foreign Affairs (engelsk). ISSN 0015-7120. Besøkt 16. februar 2020. 
  8. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 184), forlaget Arneberg, 2008, ISBN 978-82-91614-60-1
  9. ^ a b c Douglas 2012, kapittel 1.
  10. ^ a b Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1951. 
  11. ^ a b Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  12. ^ a b c d Veiden, P. (2014). Når grenser forsvinner - Europa i det små. Sosiologi i dag, 44(2):5-26.
  13. ^ a b c d Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  14. ^ Pogány, I. (2010). International human rights law, reparatory justice and the re-ordering of memory in Central and Eastern Europe. Human Rights Law Review, 10(3), 397-428.
  15. ^ Wiskemann, Elizabeth (1. januar 1939). «Czechs and Germans After Munich». Foreign Affairs (engelsk). ISSN 0015-7120. Besøkt 16. februar 2020. 
  16. ^ a b c Bryant, C. (2002). Either German or Czech: Fixing Nationality in Bohemia and Moravia, 1939-1946. Slavic Review, 61(4), 683-706.
  17. ^ De Zayas, A. A terrible Revenge. New York: Palgrave/Macmillan, 1994; ISBN 1-4039-7308-3, p. 152- (3,477,000)
  18. ^ Schoenberg, H.W., Germans from the East: A Study of Their Migration, Resettlement and Subsequent Group History, since 1945, London, UK: Springer, 1970; ISBN 90-247-5044-X, p. 3- (3,453,000)
  19. ^ a b Ryback, Timothy W. (1996–1997). «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179. 
  20. ^ «Konrad Henlein | Sudeten-German politician». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 5. januar 2021. 
  21. ^ Robbins, Keith G. (1969). «Konrad Henlein, the Sudeten Question and British Foreign Policy». The Historical Journal. 4. 12: 674–697. ISSN 0018-246X. Besøkt 5. januar 2021. 
  22. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1979. ISBN 8257300144. 
  23. ^ Elster, Torolf (1938). Tsjekkoslovakia og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. s. 81, 124. 
  24. ^ a b Perzi, Niklas (5. juni 2015). «Gnadenlose Aussiedelung - Wiener Zeitung Online». Wiener Zeitung Online (tysk). Arkivert fra originalen 28. november 2015. Besøkt 12. juni 2017. 
  25. ^ Douglas 2012, Kapittel 1.
  26. ^ Brown, M. (1958). The Diplomacy of Bitterness: Genesis of the Potsdam Decision to Expel Germans from Czechoslovakia. Western Political Quarterly, 11(3), 607-626.
  27. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  28. ^ «(1935)». www.verfassungen.de. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 19. mai 2016. 
  29. ^ «Revenge on Ethnic Germans: Czech Town Divided over How to Commemorate 1945 Massacre». Der Spiegel. 4. september 2009. Besøkt 12. juni 2017. 
  30. ^ a b Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. «In 1997, the EU entered accession negotiations with the Czech Republic. The Sudeten question, although peripheral to the process, proved a persistent and troubling issue, especially in relations with Germany and Austria. … in the late 1990s, the level of diplomatic dispute between Austria and the Czech Republic over the expulsions was even more heated-and after its own admission to the EU, Austria had the right to veto accession. However, although Austrian officials and politicians frequently expressed dissatisfaction with the Czech Republic's position, 129 Austria never declared that failure to repudiate the Decrees or to otherwise undertake restitution constituted a violation of any international or EU norm or a reason to oppose accession. Austria approved Czech accession without requiring any restitution for Sudeten claims.» 
  31. ^ a b c d Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. 
  32. ^ «Richard Heydrichs tiltredelsestale». 2. oktober 1941. Arkivert fra originalen 31. desember 2010. 
  33. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  34. ^ Herman, Samuel (1951). «War Damage and Nationalization in Eastern Europe». Law and Contemporary Problems (16(3)): 498–518. 
  35. ^ Naimark, N. M. (2002). Fires of hatred: Ethnic cleansing in twentieth-century Europe. Harvard University Press/University of Washington, 2000.
  36. ^ Frowein, Jochen A., Ulf Bernitz og Lord Kingsland (2002). «Legal Opinion on the Benec-Decrees and the accession of the Czech Republic to the European Union (working paper 10-2002)» (PDF). EU-parlamentet. 
  37. ^ a b Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
  38. ^ Hughes, R. G. (2013). The Ghosts of Appeasement: Britain and the Legacy of the Munich Agreement. Journal of Contemporary History, 48(4), 688-716.
  39. ^ Simons, Gerald (1982). Seier i Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
  40. ^ Thomas, N. (2013). World War II Soviet Armed Forces (3): 1944–45. Bloomsbury Publishing.
  41. ^ Glassheim, E. (2006). Ethnic Cleansing, Communism, and Environmental Devastation in Czechoslovakia's Borderlands, 1945–1989. The Journal of Modern History, 78(1), 65-92.
  42. ^ Spalová, B. (2017). Remembering the German Past in the Czech Lands: A Key Moment Between Communicative and Cultural Memory. History and Anthropology, 28(1), 84-109.
  43. ^ «Kriegs- und Nachkriegsfolgen. Dekrete des Präsidenten Edvard Beneš The Decrees of the President Edvard Beneš» (engelsk). Czech Foreign Ministry - Botschaft der Tschechischen Republik in Berlin. 15. juli 2003. Besøkt 30. desember 2017. 
  44. ^ «Beneš-dekretene» (norsk). Store norske leksikon. 25. august 2017. Besøkt 30. desember 2017. 
  45. ^ Skilling, H. G. (1960). The Break-Up of the Czechoslovak Coalition, 1947–8. Canadian Journal of Economics and Political Science/Revue canadienne de economiques et science politique, 26(3), 396-412.
  46. ^ Potsdam Avtalen 1945
  47. ^ se side 129
  48. ^ [1]

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tsjekkias_historie&oldid=24148800»