Wikipedia

Trondheimsfjorden

Norges tredje lengste fjord fra Orkland kommune til Steinkjer kommune

Trondheimsfjorden er Norges tredje lengste fjord med sine 126 km fra Agdenes i Orkland kommune til Hjellbotn i Steinkjer kommune. Fjorden ligger i Trøndelag og strekker seg fra Ørland, sørøstover mot Trondheim, og derfra mot nordøst til Steinkjer. Det dypeste punktet er på 617 meter ved Agdenes. Fjorden har flere terskler som avgrenser naturlige bassenger. Fjorden er forgrenet med flere smale forbindelser mellom de ulike delene. På skråninger og i brede daler rundt fjorden er det rikt jordbruksland. Ytterøya er største øy i fjorden. Trondheimsfjorden har et samlet vannvolum på 235 km3. Gjennomsnittsdybden er 165 meter og vannoverflaten har et areal på 1420 km2.[4][1]

Trondheimsfjorden
LandNorge
Areal 1 420 km²[1]
Lengde 126 km[2]
Dybde617 m (maks)[3]
165 m (snitt)[3]
Volum235 km³ [3]
InnløpTrondheimsleia
ArmerBeitstadfjorden, Borgenfjorden, Åsenfjorden, Orkdalsfjorden/Gaulosen
ØyerYtterøya, Tautra
Del avNorskehavet
Kart
Trondheimsfjorden
63°30′00″N 10°28′00″Ø
Trondheimsfjorden på Commons
Kart over Trondheimsfjorden, klikk for forstørrelse

Omtrent 70 % av befolkningen i Trøndelag bor ved fjorden.[2] Fjorden var lenge den viktigste ferdselsåren i regionen, noe som gjenspeilet seg i den tidligere kommuneinndelingen. Deler av tidligere Agdenes kommune var lenge knyttet til hver sin av i alt tre kommuner på nordsiden av fjorden: Den opprinnelige Agdenes med Ørland; Lensvik med Rissa; og Ingdalen med Stadsbygd.

Biskop Johan Ernst Gunnerus gjorde fra 1758 naturhistoriske studier av fjorden og Gerhard Schøning drev omtrent på samme arkeologiske studier rundt fjorden. Studentoppgaver, doktorgradsavhandlinger og miljøundersøkelser har bidratt med kunnskap om fjorden.[5] Gunnerus og vitenskapsselskapet i Trondheim innledet på 1700-tallet den marinbiologiske forskningen i Norge særlig med studier av Trondheimsfjorden.[6] Trondhjem biologiske stasjon ble etablert i Heggdalen i 1900.[7]

Distriktene omkring den indre delen av fjorden (omtrent nord for Stjørdal) kalles tradisjonelt Innherred (eller Innherad) også kalt Inntrøndelag, og de ytre områdene hørte til Uttrøndelag (omtrent det tidligere fylket Sør-Trøndelag). Grensene mellom disse områdene er ikke entydig.[8][9][10][11]

Navn rediger

Navnet Trondheimsfjorden skriver seg trolig fra Trondheimen som var det eldre navnet på området, og ikke fra det yngre bynavnet. Fjorden omtales med dette navnet i blant annet Snorre Sturlasons saga om Harald Hardråde. Leddet -fjord henger sammen med verbet fare og kan bety innfart eller gjennomfart. Trondheimsfjorden som helhet omfatter strekninger eller delområder med egne navn. Beitstadfjorden omtales dels som en egen fjord.[12]

Geografi og geologi rediger

Det dypeste punktet er på 617 meter ved Agdenes og med omkringliggende fjelltopper på 600 meters høyde utgjør det et relieff på 1200 meter. Mellom Agdenes og Røberg i Stadsbygd er fjorden 3–4 km bred og fjordsidene under vann bratt mens fjordbunnen på rundt 500 meters dyp er en relativt jevn slette dannet av slam og leir. Mellom Trondheim og Vanvikan består bunnen av et variert ravinelandskap med leveforhold for mange fisker og dyr. Mellom Tautra og Tangen i Leskvik er det relativt grunn terskel (Tauterryggen) på rundt 40–60 meters dyp dannet av en morenerygg; innenfor terskelen er fjorden flere hundre meter dyp. Midt i fjorden mellom Trondheim og Seter er det en stor grunne, Midtfjordsgrunna, med en topp på 7–8 meters dyp kalt Storgrunna og markert med et sjømerke.[5][13] En undersøkelse i 1983 viste at dypvannsmassene i fjordens hovedbasseng ble skiftet ut ved innstrømming av vannmasser om vinteren og høsten.[14][5]

Trondheimsfjorden har fire hovedterskler. Hovedtersklene er så dype at de generelt ikke hindrer god vannutveksling. Den ytterste danner relativt grunn områder ved Leksa og Storfosna og mellom Hitra og fastlandet. I fjorden er det en terskel ved Agdenes, en ved Tautra og en i Skarnsundet og disse deler fjorden inn i tre bassenger: Bassenget mellom Agdenes og Tautra er Ytterfjorden, mellom Tautra og Skarnsundet er Midtfjorden og Innerfjorden er innenfor Skarnsundet.[5]

Innenfor terskelen ved Tautra er fjordbunnen på det dypeste 400–420 meter og danner der en relativt flat slette på begge sider av Ytterøya. De dype områdene er dekket av slam og leire, mens de grunn områdene nær land er det en god del finsand, sand og skjellsand blant annet langs Frosta. I Levangerbukta danner Eidsbotn en grunn arm av fjorden; Eidsbotn er 2 km2 og største dyp 7 meter, åpningen mot fjorden delvis blokkert av en molo. Borgenfjorden (også kalt Børgin) mellom Inderøy og Sparbu er en nesten avsnørt fjordarm som er forbundet med hovedfjorden gjennom Straumen og er 140 meter bred og 5 meter dyp; innenfor Straumen er Borgenfjorden rundt 15 meter dyp.[5]

Beitstadfjorden er avgrenset av det smale Skarnsundet der det er en dyp terskel (140 meter) knapt 1 km nord for Skarnsundbrua; innenfor terskelen er det største dypet en slette på ned mot 250 meter. Beitstadfjorden har gjennomsnittlig dybde på 86 meter og et areal på 233 km2. Steinkjerfjorden er relativt grunn på rundt 100 meter. Hjellbotn i nord er en arm av Beitstadfjorden og forbundet med det 10 km lange Beitstadsundet som løper øst/nordøst fra Malm i Verran. Fra Beitstadfjorden mot sørvest går det smale og 14 km lange Verrasundet.[5][1]

Ved Rissa er den relativt grunne Sundsbukta som gjennom den 2–3 meter dype Strømmen (Straumen) er forbundet med innsjøen Botn. Botn har lite vannutskifting og derfor hydrogensulfid i bunnvannet. Ved Røbergneset vider hovedfjorden seg ut og har armene Korsfjorden, Orkdalsfjorden og Gaulosen mot sør. Bunnen av disse fjordarmene er preget av leire og slam som tilføres av de store elvene Orkla og Gaula. Strekningen innenfor Røberg kalles Flakkfjorden som er opp til 20 km bred med en relativt flat bunn dekket av slam på 500–600 meters dyp.[5]

Innover forbi Trondheim og Malvik kalles området Strindfjorden på 150 til 250 meters dyp. Mellom Munkholmen og Brattøra er det relativt grunn rygg på rundt 30 meters dyp. Utenfor Ladehammeren er bunnen dominert av sand og silt som fraktes av Nidelva. Innerste del av Strindfjorden går over i Stjørdalsfjorden med en liten terskel mellom Midtsandan og Skjervauran; Stjørdalsfjorden er et flatbunnet relativt grunt basseng med største dyp på 80–90 meter. Åsenfjorden mellom Frosta og Skatval har to stor og flere mindre armer og svært kupperte bunnforhold.[5]

Fra Tautra til Ytterøya er fjorden 4–6 km bred og bunnen danner en flat slett av slam og leire på 400–420 meters dyp.[5] Øya Tautra er 3,5 km lang og 1 km på det bredeste med 26 meter som høyeste punkt. Tautrasvaet er et grunt område mellom øya og Frosta, og der går vei til øya på en molo (fylling) anlagt i 1976 over svaet. Ved fjære sjø blottlegges store områder. Moloen stengte for tidevannsstrøm over svaet, og tidevannsstrømmene var trolig for sterke til at rovdyr (inkludert mink) kom seg til Tautra.[15]

Innløpet ved Ørland–Agdenes er rundt 4 km bredt, men den vider seg ut innover og er ved Flakk–Rørvik 6,5 km og mellom Lade–Seter (Leksvik) 12,7 km.

Relativt stor tidevannsforskjell skaper en lang strandsone flere steder. Strendene rundt fjorden består av blant annet løsmasser og berg men det finnes ikke skjellsand av betydning eller sanddyner. For en stor del går berget rett i sjøen rundt fjorden, til dels med et smalt belte steiner og blokker. Slike harde strandberg er ofte dekket av lav, mens der berget forvitrer lett er det mer artsrikt. Sørvendte berg av grønnstein eller fyllit er bevokst av flest arter. De slakke strendene består for det meste av en blanding stein og grus som er delvis dekket av silt eller leire, dette er mest vanlig på øst- og sørsiden.[16] På sør- og østsiden er det en del gruntvannsområder, mens det på nordsiden er brådypt med liten fjæresone.[17]

Vann og strømforhold rediger

Trondheimsfjorden blir som regel ikke særlig islagt. I kalde perioder kan det legge seg snø og is i strandkanten, og Beistadfjorden samt Borgenfjorden er mer utsatt for islegging. I 1881 var det 45 cm is på Beitstadfjorden, vanligvis blir det 10–13 cm is. Tilfrysing av Beitstadfjorden skyldes blant annet at det er relativt lite vertikal blanding av vannmasser slik at det i liten grad transporteres varme fra dype lag til overflaten utsatt for avkjøling. De dype delene av Trondheimsfjorden har en temperatur på 7–7,5°C hele året. Overflaten varmes opp utover sommeren og grensen for det kalde dypvannet synker.[18]

Tersklene er relativt dype slik at Trondheimsfjorden og Trondheimsleia har god vannforbindelse med Norskehavet utenfor. Dypt vann fra Atlanterhavet renner inn i fjorden om vinteren og sprer seg langs bunnen og fortrenger lettere vann i fjordbassenget. Når vann fra storhavet blandes med fjordvannet kan saltholdigheten komme opp mot 3,48 % (havet har omtrent 3,5 % salt[19]). Innstrømmende vann fra havet har størst tetthet og vil vanligvis fortrenge og løfte opp bassengvann under terskelnivå i fjorden. Vann fra Atlanterhavet er mer oksygenrikt. Om høsten presses Den norske kyststrømmen inn mot kysten og samtidig har fjordvann på middels dyp (over terskler) ofte renn ut av fjorden og erstattes av kystvann; dette fører til at vann i fjordens øvre deler skiftes ut. I flomperioden tilfører elvene en betydelig mengde ferskvann (tilsvarende 5 meter tykt lag dersom fjorden hadde vært avstengt) som danner et tykt brakkvannslag på overflaten; dette brakkvannslaget holder seg ofte hele sommeren. Det er som regel et tydelig skille mellom brakkvann på toppen og helt saltholdig vann under. Om sommeren kan saltholdigheten i overflaten i ytre deler av fjorden være godt under 3,0 % og øke nedover i dypet til nær 3,5 % under 50 eller 100 meter. Store elver renner i flere deler av fjorden slik at brakkvannsjiktet er tydelig i hele fjorden. Vind og tidevann fører til omrøring slik at saltnivået sjelden er under 1,5 % i overflaten sammenlignet med indre deler av Sognefjorden der overflatevannet i perioder er uten salt.[20]

Fotosyntese hos organismer i vannet produserer oksygen og når denne produksjonen (på grunn av algeoppblomstring) overstiger heterotrofe organismers forbruk av oksygen vil overflatevann bli overmettet. I Trondheimsfjorden er overmetning vanlig fra mars til september og kan nå 130 % i april. I dypet under 30–50 meter er det mørkt og ingen fotosyntese, og der forbrukes mer oksygen enn det produseres. De dype bassengene er derfor avhengig av vertikal omrøring eller innstrømming fra havet for tilførsel av oksygenrikt vann. Trondheimsfjorden har de fleste steder oksygenrikt vann helt til bunnen. Noen avstengte grener av fjorden kan ha lite oksygen. Den kraftige strømmen og turbulensen når vann fra hovedfjorden strømmer inn i Borgenfjorden fører til at det ytterste bassenget i Borgenfjorden blir gjennomblandet til bunns hver dag, mens på det indre bassenget av Borgenfjorden legges et lokk av brakkvann i løpet av sommeren slik at det dannes H2S på bunnen.[21]

Tidevann kan skape sterke strømmer i trange sund mellom hovedfjorden og fjordarmene. Sund som er så smale at det tar lang tid å fylle og tømme fjordarmen fører til forsinket tidevann og mindre tidevannsforskjeller. Strømmen til Borgenfjorden kan komme opp i 9 knop og fartøy kan passere bare når det er flo i Borgenfjorden og flo i Borgenfjorden er over 2 timer etter flo i hovedfjorden med en tidevannsforskjell på 90 cm. Tidevannsforskjellen i hovedfjorden er gjennomsnittlig 1,8 meter. Trondheimsfjorden har flere holmer som blir landfaste ved fjære, blant annet Steinviksholmen.[22] Der tidevannet møter utstrømmende vann fra de store elvene blir det mindre avstand mellom skarpe bølgetopper noe som kan være vanskelig for små båter.[23]

Trondheimsfjorden har et nedbørsområde på 19 879 km2 og store deler av dette er relativt nedbørsrikt. Fjorden mottar derfor store mengder ferskvann fra elvene, gjennomsnittlig 21,9 km3 noe som tilsvarer vel 6 % av fjordens volum eller 15 meter på overflaten dersom fjorden var avstengt. De store vassdragene er Orkla, Gaula, Nidelva, Stjørdalselva, Verdalselva og Steinkjerelva (Snåsavassdraget). Orkla og Gaula har størst vannføring. I flomperioden er Trondheimsfjorden brunfarget av jord ført med elvene, mens andre store fjorder ofte er grønnfarget av leire fra isbreene. Rundt Trondheimsfjorden ligger store områder under marin grense der leirskred (det største kjente var Verdalsraset) forekommer og fører store mengder partikler i fjorden.[24] Gauldalsraset i 1345 førte med seg store mengder slam som utvidet Øysanden i Gaulosen.[25]

Natur rediger

 
Munkholmen rett utenfor Trondheim.

Trondheimsfjorden beskrives som særlig artsrik blant de norske fjordene med rundt 150 registrerte fiskearter. I de dypeste området mellom Orkland og Fosen trives dypvannsfisker som håkjerring og skate. Ved Stadsbygd, Tautra og Skarnsundet er det sjeldne kaldvannskoraller.[26] Den harde bunnen utenfor Røberg har en rik forekomst av koraller som ble oppdaget av biskop Gunnerus på 1700-tallet.[27] Kaldtvannskorallene som lever i områder med hard bunn er verdenskjente blant annet fordi de lever så grunt at det er mulig å dykke ned. I Trondheimsfjorden er det 19 arter hornkoraller. Porselenskorallen Lophelia pertusa danner store rev på flere strømrike steder i fjorden. Korallrevene ble trolig etablert rundt 7000 år før vår tidsregning.[28]

Det lever dyr på bunnen av hele Trondheimsfjorden med unntak av de innerste deler av sidefjorder der det periodevis er oksygenmangel. Det er funnet 1500 arter lavere dyr i fjorden, på norskekysten er det i alt funnet rundt 3000 arter. Bare Bergensområdet har flere arter enn Trondheimsfjorden.[29] Utgravinger av avfallsdynger fra steinalderen tyder på østers ble høstet og spist 2000 år før vår tidsregning. Spor fra Steinkjer og Beitstad tyder på at det der levde mye østers og at den var en viktig matkilde for menneskene den gangen.[30]

Pattedyr rediger

I Trondheimsfjorden holder det fast til seks arter pattedyr som er tilpasset sjøen. Mink og oter er mårdyr som holder til både i vann og på land; og steinkobbe og havert (gråsel) holder også dels til på land. Tannhvalene nise og spekkhogger holder til i vann og er vanlige i små antall i fjorden. Andre seler og hvaler forekommer sporadisk i fjorden, enkeltindivider av rissodelfin har vært observert i Beitstadfjorden. Sjøpattedyrene lever for det meste av fisk.[31] Begge de to vanlige selartene langs norskekysten, steinkobbe og havert, forekommer i Trondheimsfjorden. Enkelte vintre vandrer den arktiske grønlandsselen inn i fjorden, og den kan da sees liggende på elveisen i munningene til Gaula og Nidelva. Den vanligste hvalarten er nise, som vanligvis sees i småflokker på 4–7 individer. Av og til kommer store flokker med grindhval inn i fjorden.[32]Spekkhoggere er også en sjelden gang gjester i fjorden.[33][34][35] Ingen selarter er særlig tallrike i Trondheimsfjorden. Steinkobben foretrekker små øyer eller skjær som yngle- og hvileområder, og slik formasjoner er det begrenset av i Trondheimsfjorden.[36] Nise (som er den minste arten delfin) og spekkhogger er flokkdyr som opptrer uregelmessig i fjorden og de lever blant annet av sild og spekkhogger kan ta mindre pattedyr som sel. Det er kjent eksempler på at spekkhogger har blitt innestengt av isen i blant annet Verrafjorden.[37] Mink ble innført i Norge på 1920-tallet og bestanden er basert på rømte dyr, og villmink ble fra rundt 1970 det mest tallrike pattedyret knyttet til fjorden. Oter har trolig levd i Norge flere tusen år, den ble i 1979 fredet i Trondheimsfjorden og rundt 1990 var oter blitt ganske vanlig rundt fjorden, også inne i byene Trondheim og Steinkjer. Det er mulig at oterbestanden tildels har fortrengt villminken. Mink og oter tar korte, hyppige svømmeturer på jakt i grunt vann, og pelsen gir bare delvis varmeisolasjon i kjølig, dypt vann. Sel og hval kan oppholde seg på dypt vann uten å bli avkjølt.[38]

Fisk rediger

Trondheimsfjordens store variasjon i dybder, bunnforhold og vann innebærer leveforhold for mange arter. Tidevannsforskjell på over 1,5 meter betyr at det flere steder er en lang fjæresone. Alle kommersielt viktige fiskearter i Norge finnes i fjorden og er den fjorden i Norge med størst naturlig fiskeproduksjon. Kommersielt viktige fiskearter er sild, brisling, torsk, hyse, sei, hvitting, lyr, rødspette, laks og sjøørret. Det fiskes også kveite, brosme, lange, skolest og vassild, og disse antas å utgjøre lokale bestander. Pigghå, makrell, kolmule og lysing forekommer. I fjorden har det vært tatt en håkjerring på 775 kg på stang noe som da var verdensrekord for stangfiske. Oversikt over fiskearter i fjorden ble publisert av Vilhelm Storm i Videnskabselskapets skrifter 1883.[39] Pigghå er den vanligste haiarten i fjorden. Torsk, sild, brisling og laks er de økonomisk viktigste artene og yrkesfisket foregår særlig august til mars.[40]

Torsken i fjorden antas å utgjøre en lokal stamme (den lever hele livet der) og den gyter særlig i Verrasundet og Vettabotnen. Andre torskefisker som hyse, hvitting og lyr antas å være tilsvarende lokal stamme. Genetiske analyser viser at silda i Trondheimsfjorden (også kalt Betstadfjordsild) er en lokal bestand som er genetisk adskilt (blander seg ikke med) atlantisk sild. Silda i fjorden gyter ikke bestemte steder. Om sommeren trekker av og til atlantisk sild inn til midre deler av hovedfjorden. Den lokale silda i fjorden vokser senere og er ikke så fet som atlantisk sild. Det har årlig vært fisket 2500 til 25.000 tonn sild i fjorden, avhengig av bestand.[41] Det er tallrik bestand av torsk, hyse, sei, sild og hvitting, og disse har relativt stor betydning både kommersielt og for fritidsfiske.[40]

Rødspette finnes ned til 60 meter dyp særlig på østsiden av fjorden. Det var på 1800- og 1900-tallet til dels betydelig fiske av rødspette. Såkalt «gullflyndre» fra Borgenfjorden har vært kjent for god kvalitet og dette fisket ble ødelagt av Verdalsraset i 1893 da sjøen ble fylt av leirslam. Rødspetta er nokså stasjonær, men skiller seg ikke genetisk fra rødspette andre steder langs kysten av Norge. Rødspetta vokser fort og blir større enn andre steder i Europa.[42] Ved Trondheim biologiske stasjon ble det 1908–1965 klekket og sett ut rødspetteyngel i fjorden for å forsterke den naturlige bestanden. Det er ikke dokumentert effekt av denne utsettingen.[43] Rødspette har middels betydning kommersielt og for fritidsfiske.[40]

Rundt fjorden er det 18 lakseførende vassdrag hvorav noen av landets beste blant annet Orkla og Gaula. I 1987 ble det tatt rundt 500 tonn i fjorden, noe som er rundt 10 ganger så mye som laksefisket i elvene. Laksen er anadrom og vandrer til Norskehavet etter å ha blitt klekket i elvene. Sjøørret holder seg stort sett i fjorden ofte nær elveosen.[44] Laks og sjøørret har middels til relativt stor betydning for kommersielt fiske og fritidsfiske.[40]

Det er en viss forekomst av brosme, lange, lysing og kveite, og den kommersiell betydningen er stort sett liten. Kveite fiskes særlig i midtfjorden. Brisling og makrell er tildels tallrik og fisket har middels til stor betydning.[45]

Fugler rediger

De grunne strandområdene på øst- og sørsiden er gunstige områder for sjøfugl hvorav en god del overvintrer ved Trondheimsfjorden og trekker til andre områder for å hekke. Tautra er et spesielt fuglerikt område. Fjorden er stort sett isfri om vinteren og har god mattilgang for flere fuglearter. Omkring 50 arter overvintrer hvorav de vanligste er ærfugl, stokkand, gråmåke, sjøorre og havelle. Under trekkperiodene høst og vår mellomlander et stort antall vadefugler. Under uvær på kysten skjer det ofte at blant andre havørner trekker innover fjorden.[46] Etter at kanadagås ble vanlig i Norge på 1980-tallet begynte flere tusen å overvintre rundt rundt Gaulosen.[47]

Den største antallet hekkende fugler finnes på øyer som er fredet eller foreslått fredet. Øyer gir beskyttelse mot blant annet rev, mår og grevling, men da utbredelse av mink fra 1960 førte til at øyene ikke lenger var trygge. Tellinger rundt 1990 viste kanadagås, ærfugl, hettemåke og fiskemåke fantes i størst antall på øyene. Stokkand, siland, steinvender, tyvjo, gråmåke, svartbak, rødnebbterne, makrellterne, teist, sandlo, tjeld og storspove har hekket på øyene i tildels stort antall.[48] Tautra ble i 1976 landfast da det i 1976 ble anlagt vei over en steinfylling på Tautrasvaet noe som gjorde at rødrev, mår, grevling og mink fikk tilgang til øya. Bestanden av ærfugl ble omtrent halvert etter at veiforbindelsen kom.[49]

Kanadagås, grågås og kortnebbgås er de vanligste gjessartene.[47] På 1990-tallet ble registrert rundt 30 overvintrende havørn langs Trondheimsfjorden noe som er opp fra knapt 5 rundt 1980.[50] Ærfuglen er den av de mest tallrike sjøfuglene i Trondheimsfjorden og anslagsvis rundt 15.000 overvintrer. Ærfuglen overvintrer gjerne ved relativt grunne (ned til 20 m) områder med noe strøm som gir mattilgang i form av blant annet båskjell, snegler, kråkeboller og sjøstjerner. Ærfugl er ofte omgitt av gråmåker og svartbak som er «kleptoparasitter» for å stjele mat som ærfugl fanger. På 1980-tallet ble det anslått at rundt 9000 par ærfugle hekket i Trondheimsfjorden. Ærfugl bruker som regel samme hekkeplass år etter år.[51]

Verneområder rediger

Tauterryggen, som er ei grunne som går over fjorden på tvers mellom Leksvik og Frosta, er et grunnvannsområde – og det grunneste kjente området med kaldtvannskoraller i verden. På grunn av sin uberørte status ble Tauterryggen i juni 2013, sammen med Framvaren og Saltstraumen, vernet som marint verneområde i Norge – de første i sitt slag. I marine verneområder er det forbudt med trålfiske og oljeboring.[52]

Samfunn rediger

 
Straumen med Straumbrua sett fra Inderøya, Borgenfjorden til venstre, hovedfjorden til høyre.

De eldste sporene av mennesker rundt fjorden er fra Fosnakulturens tid, omkring 7000 år før vår tidsregning. På grunn av landhevingen etter istiden havnet boplasser i strandkanten etterhvert langt inne land eller flere titalls meter over havnivået.[53] På grunn av landhevingen vurderes tidligere bosettinger og andre menneskeskapte anlegg etter avstand til sjøen korrigert for landhevingen.[54]

Trondheimsfjorden med strendene rundt har vært arena for mange viktige hendelser i historisk tid. Fjorden forbandt innlandsbygdene og landet øst for fjellovergangen med kysten og havet. I den ytre delen av fjorden er bygdene preget av typisk kystlandskap med tilknytning til sjøen, mens de indre områdene er preget av store elvedaler med gode jordbruksforhold og skogstrekninger rundt. I middelalderen var trolig en liten steinkirke en maktdemonstrasjon på en tid der hus ble bygget av tre og torv.[55]

Langs Trondheimsleia ved munningen til Trondheimsfjorden ligger gravrøyser der de eldstre trolig er fra 1500 før Kristus. Ved Agdenes er en av kystens største konsentrasjoner av store gravhauger fra jernalderen. Det er uklart hvor langt ut Trondheimsfjorden regnes og hvor munningen er. Ved Ørland kirke ligger en av de største gravhaugene i Trøndelag og tyder på at gården Viklem var et maktsentrum i jernalderen. Det finnes flere store gravhauger på Ørlandet. Gerhard Schøning drøftet dette rundt 1770, og han inkluderte en del av skipsleia nordover og sørover i fjordmunningen.[56] På Agdenes finnes rester av et middelaldersk havneanlegg, kallt kong Øysteins havn, og en havn i Agdenesbukta er omtalt i flere sagaer (blant annet Håkon Håkonssons saga og Olav Tryggvasons saga). Det er uvanlig med et slikt havneanlegg utenfor byene og ligger der Trondheimsleie og fjorden møtes. Havneanlegget har blitt undersøkt av blant andre Gerhard Schøning og ingeniøren J. Meyer (i 1869).[57]

Adkomst til Trondheim sjøveien passerer Munkholmen. Nidelva er seilbar et stykke oppover i slyngen rundt Midtbyen og byen var tidligere landfast bare langs det smale eidet ved Skansen. Trondheim ligger sentralt til sjøveien til de rike jordbruksbygdene på sørsiden av fjorden. I Sverres saga nevnes Rødbergneset ved Stadsbygd et viktig kontrollpunkt for trafikk inn og ut av fjorden og dette punktet ligger relativt nær Trondheim over fjorden. I middelalderen var Lade et jarlesete utenfor selve Trondheim.[58] På Frosta, som er en halvøy sentralt i fjorden, ble Frostatinget holdt. På Tautra var det i middelalderen et kloster. Storgården Geite i Levanger var trolig et høvdingesete i forhistorisk tid og hadde trolig havn i Eidsbotn eller i Levangerelva den gangen sto havet høyere og Eidsbotn strakk seg lenger mot øst.[59] På grunn av landhevingen er det ikke lenger forbindelse mellom Borgenfjorden og Beitstadfjorden, men i forhistorisk tid til omkring bronsealderen var det trolig en ferdselsvei med båt gjennom et smalt sund der det nå er et eid som knytter Inderøy til fastlandet. Rundt Borgenfjorden er det gravrøyser som vender mot fjorden og på rundt 15 meter over sjøen omtrent der strandlinjen gikk i bronsealderen. Det tidligere sundet mellom Beitstadfjorden og Borgenfjorden er markert med gravrøyser hvor det er gjort rike og sjeldne funn fra bronsealderen. Borgenfjorden har rikt fiske og den er omgitt av godt jordbruksland, og det er tre steinkirker (Sakshaug, Hustad og Mære) rundt Borgenfjorden noe som tyder på at det var et rikt område i middelalderen.[60]

Byen Trondheim vokste frem ved en havn og sjøtransporten har historiske vært den viktigste. Havnen er kjent fra rundt år 1000 og det eldste anlegget besto av en sandterrasse støttet av et kraftig flettverk. Senere ble det satt opp trebygger som stadig ble forlenget ut i Nidelva på grunn av landhevingen og dumping av avfall som ga for lite vanndyp. Fra rundt år 1150 ble trolig bryggene forlenget for å kunne ta mot havgående fartøy mens det tidligere trolig var begrenset til kystgående båter. Fartøyene kunne gå helt til bryggene langs Kjøpmannsgata.[61]

Gerhard Schøning var den første som drev systematisk studier av monumenter og arkeologisk spor rundt fjorden.[62] Karl Ditlev Rygh drev kulturhistoriske studier av bygdene rundt fjorden. Rygh var født på Stiklestad og vandret somrene 1869–1914 rundt i bygdene ved fjorden. Theodor Petersen drev bosetningshistoriske studier.[63]

Bru og ferje rediger

Man kan krysse fjorden

Ferjesambandet Levanger–Hokstad går fra Levanger til Ytterøy i Levanger kommune.

Hurtigbåtforbindelser i fjorden:

Rutetrafikk på Trondheimsfjorden rediger

 
Rørvik ferjekai på fergesambandet Flakk–Rørvik

I over hundre år var de indre delene av fjorden trafikkert av rutebåt. Den første ruten ble etablert i 1850, og den siste ble lagt ned i 1974, 118 år senere. Trondheimsfjorden har lunefulle vinder slik at regulær persontrafikk med rutebåt kom med dampbåtene. De var ikke som seilbåter så utsatte for vind og vær, og ga grunnlaget til hurtigere og regelmessige ruter innover fjorden

Den første dampbåten som ble satt i rute på indre Trondheimsfjord var hjuldamperen «Nidelven», som var hjemmehørende i Trondheim. Den gjorde sin først tur 26. november 1850. Men trafikkgrunnlaget var for lite, og ruten ble lagt ned og skipet solgt allerede i 1853.

Den 1. mai 1855 ble imidlertid Indherreds Dampskibsselskab etablert med sete i Levanger. Også de satset på hjuldamper, «Indherred», som ble sjøsatt 7. februar 1856. Skipet gikk opprinnelig i rute mellom Trondheim og Inderøy, senere forlenget til Steinkjer. «Indherred» var nærmest enerådende på rutetrafikken i den indre delen av Trondheimsfjorden frem til 1865. Da ble Stenkjær Dampskibsselskab etablert og ruteskipet «Kong Oscar» satt i rute mellom Trondheim og Steinkjer. Utover 1870-årene økte trafikkgrunnlaget betraktelig og flere privateide båter trafikkerte fjorden. Noen av disse var «Nea», «Levanger» og «Arne».

De trauste sliterne i rutetrafikken i var «Kong Oscar» og «Stenkjær», og hold det gående på fjorden i mer enn en mannsalder. Mot slutten av 1920-årene satte Indherreds inn et nytt og større skip, det fikk nok en gang navnet «Innherred», og hadde plass til hele 245 passasjerer. Det gikk i rute på fjorden fra 1929 og helt frem til 1956. Etter at «Innherred» gikk ut av rute ble «Bjørnør» innleid for å besørge passasjertrafikken, men allerede i 1958 ble godsbåten «Aalfjord» ombygd til passasjerbåt, og besørget passasjertrafikken inntil 1968.

Den siste båten som gikk i rute mellom Trondheim og Steinkjer var motorskipet «Steinkjer». Båten ble innkjøpt av Indherreds i 1968, og ble satt i rute i desember samme år. Men den 12. september 1974 gikk «Steinkjer» den siste turen i passasjer- og godsfart mellom Trondheim og Steinkjer. Etter 118 år var det slutt på rutetrafikk i indre Trondheimsfjord.[64]

Side- og delfjorder rediger

Se også: Liste over fjorder i Norge
 
Trondheimsfjorden sett nordøstover, fra et utsiktspunkt sør i Mosvik
 
Trondheimsfjorden sett sørfra i Vikhammer

Rekkefølgen er fra kysten og innover.

Referanser rediger

  1. ^ a b c Vitenskapsmuseet 2000, s. 13.
  2. ^ a b Vitenskapsmuseet 2000, s. 12.
  3. ^ a b Vitenskapsmuseet 2000, s. 12–13.
  4. ^ «Trondheims Fjord | fjord, Norway | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 11. april 2023. 
  5. ^ a b c d e f g h i Trondheimsfjorden. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Vitenskapsmuseet. 2000. ISBN 8251915481. 
  6. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 293.
  7. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 299.
  8. ^ Damms store leksikon. Oslo: Damm. 1987. ISBN 8251772818. 
  9. ^ Rosvold, Knut A. (25. januar 2023). «Innherred». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 8. august 2023. 
  10. ^ Gyldendals store konversasjonsleksikon. Bind 3 H-L. Oslo: Gyldendal. 1965. 
  11. ^ Tidens leksikon. Bind 3. Oslo: Tiden. 1975. ISBN 8210009206. 
  12. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 223.
  13. ^ «Hvordan ser Trondheimsfjorden ut? | Norges geologiske undersøkelse». www.ngu.no. Arkivert fra originalen 5. desember 2022. Besøkt 9. april 2023. 
  14. ^ Jacobson, Per (1984). Trondheimsfjorden. Hydrografisk undersøkelse i 1983. Trondheim: NIVA Norsk institutt for vannforskning. 
  15. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 207-208.
  16. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 169–170.
  17. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 185.
  18. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 42; 47–49.
  19. ^ «Salinity | Definition, Ocean, Unit, Examples, & Facts | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 13. april 2023. 
  20. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 42–45.
  21. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 50–53.
  22. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 55–58.
  23. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 58.
  24. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 65–69.
  25. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 70.
  26. ^ Stranden, Ingrid Lindgaard (29. mars 2023). «Et utrolig mangfold av liv venter på å bli bedre kartlagt i Trondheimsfjorden». NRK. Besøkt 9. april 2023. 
  27. ^ Vitenskapsmuseet 2000.
  28. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 144.
  29. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 133.
  30. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 135.
  31. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 216.
  32. ^ P.G. Thingstad (2007). Kunnskapsstatus for «viktige» dyrearter i Trondheim kommune, vurdering av trusler og forslag til tiltak. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet: Vitenskapsmuseet: Zoologisk notat 2007-6. ISBN 978-82-7126-780-3. ISSN 1504-503X. 
  33. ^ «Helge fikk nærkontakt med grindhvalene». adressa.no. 23. mai 2017. Besøkt 19. september 2017. 
  34. ^ «Se hva som dukket opp i Trondheimsfjorden». adressa.no. 10. mars 2014. Besøkt 19. september 2017. 
  35. ^ «– Over hundre hvaler i fjorden». NRK. 8. april 2010. Besøkt 19. september 2017. 
  36. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 218.
  37. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 219.
  38. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 216-217.
  39. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 110.
  40. ^ a b c d Vitenskapsmuseet 2000, s. 130.
  41. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 124–125.
  42. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 125–126.
  43. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 128–129.
  44. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 127.
  45. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 130–131.
  46. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 185–186, 206.
  47. ^ a b Vitenskapsmuseet 2000, s. 188-189.
  48. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 187.
  49. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 208-209.
  50. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 191.
  51. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 192-196.
  52. ^ Ole Magnus Rapp, De første nasjonalparkene på havets bunn, i Aftenposten 22. juni 2013, side 12–13.
  53. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 230.
  54. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 246.
  55. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 240-241.
  56. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 243.
  57. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 263-266.
  58. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 251.
  59. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 256.
  60. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 259-262.
  61. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 279.
  62. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 303.
  63. ^ Vitenskapsmuseet 2000, s. 307-308.
  64. ^ «Rutebåtene som gikk». Fosna-Folket. 16. januar 2006. Arkivert fra originalen 22. august 2016. Besøkt 17. august 2016. 

Litteratur rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Trondheimsfjorden&oldid=24264289»